De som sår med gråt

 "Gudfryktige mennesker gråter og lengter etter den ømhet og sympati som finnes hos Trøsteren - Den hellige ånd - og Hans venner! Kirken kan aldri vokse så lenge våre øyne er tørre." 

- Bjørn Olav Hansen 9.mai 2025

"Herre, vend vår skjebne som bekkene i Negev! De som sår med tårer, skal høste med jubel. Gråtende går de ut og bærer sitt såkorn, med jubel kommer de tilbake og bærer sine kornbånd." (Salme 126,4-6)

Frelsesarmeens grunnlegger, William Booth, ble en gang spurt av en gruppe evangelister som mente de hadde prøvd alt for å nå mennesker med evangeliet, og ville vite om generalen hadde noen gode råd. Da svarte general Booth: 'Prøv tårer! Prøv tårer!' 

Vi må ikke glemme at tårer også er bønn.

Tårer

I dag hørte jeg grågåsa, men jeg så ikke grågåstoget. Det er et godt og vakkert vårtegn. Men det har også vært mye tårer denne uken. En nær venns død har gått hardt innpå meg. Hun ble like gammel som jeg er blitt. Menneskelig sett så er det altfor tidlig. Det er noe forløsende å kunne gråte når man er lei seg! 

Det finnes mange slags tårer. Isak Syreren, min medvandrer, skriver om de tårer som kommer når vi er berørt av Den Hellige Ånd, her i min oversettelse:

"Det indre menneske bærer frukt gjennom tårer. Når du har nådd fram til tårenes land skal du alltid vite at din sjel har sluppet unna denne verdens fengsel, at den har satt foten på veien til den kommende verden og begynt å puste dens nye og herlige luft. Da begynner mennesket å gråte. For nå nærmer det seg det åndelige barnets fødsel. Nåden, som er alles mor, vil i sjelen føde et guddommelig tegn, for at sjelen skal kunne se den kommende verdens lys." 

Tårer

Hva er tårer?" spurte de en lege. "Smerter i hjertet som blir flytende" sa han. "Hva er tårer?" spurte de en munk. "Guds kjærtegn til mennesket," svarte han.

- fra Orthodox Gladness
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Jeg tror: Tårer er en bønn i seg selv.

'Mine tårer er gjemt i din flaske. Står ikke de i din bok? Salme 56.9

Uten tårer kan vi ikke se Gud

"La ingen bli villedet eller villlede seg selv med tomme ord - før vi har sørget og felt tårer, har vi ikke fått et nytt sinnelag, heller ikke har vi et ønske om virkelig forandring eller ærefrykt for Gud i vårt hjerte. For vi har ennå ikke blitt oss bevisst vår skyld eller dømt oss selv, og sjelen har heller ikke fått en forsmak på den ytterste dom og den evige pine. For hadde vi dømt oss selv, om vårt hjerte så var blitt grepet av dette og kjent det, da ville våre tårer strømme.

Uten tårer kan ikke vårt harde hjerte mykne, vår sjel kan heller ikke tilegne seg åndelig ydmykhet, og vi vil mangle kraft til å ydmyke oss. Den som ikke er ydmyk, kan ikke bli forenet med Den Hellige Ånd. Uten den forening som oppnås ved renselse fra all lidelse, kan vi ikke kjenne og se Gud, ikke bli verdige til å få del i den skjulte innsikt som hører ydmykheten til."

- Simeon Den nye teologen (949-1022) i boken: Kysse spor av Peter Halldorf, Luther Forlag 2002, side 373.

Når drømmer dør

Noen ord fra en benediktinernonne har blitt meg til stor hjelp i den livsfasen jeg befinner meg i:

"Hvorfor lar Gud våre drømmer dø? Nederlag er kanskje Guds måte å åpne oss på, på en langt mer effektiv måte enn vi selv klarer."

Med Parkinsons følger det mye tapsfølelse, og følelse av å være til bry. Begge deler er vonde følelser. Begge deler må bearbeides og det tar tid. Men Parkinsons har hjulpet meg til å våge å være sårbar, og innrømme at jeg av og til trenger hjelp. Praktisk hjelp.

Jeg har hatt - og har fremdeles - vanskeligheter med å be om og ta imot hjelp. Det er så mye lettere å hjelpe andre. Så dette er en prosess. Det blir litt bedre for hver gang jeg spør, men fortsatt er jeg redd for å være til bry. Redd for å mase.

"Den som ikke våger å leve med smerte, har ikke oppdaget hva livet er," skrev Fjodor Dostojevskij.

Gårsdagen var en dag med mye smerte og kroppsstivhet. Var med May Sissel på handletur med rullestol, og bestemte meg for at jeg skulle klare meg selv, mens hun gjorde unna noen ærender. Men det ble for slitsomt. Så jeg ble sittende å vente mens hun gjorde seg ferdig. Nå venter jeg bare på en elektrisk rullestol, slik at det skal bli lettere.

I går skrev jeg en bønn. Jeg har kalt den:

Flaskesamleren

Tårene mine, får du, Herre. Alle sammen.
Jeg har hørt at du samler dem på flasker.
En dag, tror jeg, du kommer til
å tømme dem ut
- og i det øyeblikket forvandler du dem
til velsignelser
som du lar regne ned over oss.
Gråtende går vi ut og sår                                                                                                                     - med jubel kommer vi tilbake
og bærer våre kornbånd.

Tårene, Herre, tror jeg må være                                                                                                              en ufullkommenhetens åndelighet,
et hjerte som er såret av lengsel.
Etter Deg.
Hos deg, Herre, hos deg
søker jeg nattely.

Flaskesamleren

På Gjøvik var vi så heldige at vi hadde en byoriginal. Han var en ivrig flaskesamler. Så mange at han fikk seg et par turer til syden. Egon var en jovial og koselig mann. Han smilte alltid når jeg hilste på ham.

Jeg er glad jeg ble kjent med ham.

Jeg kjenner en annen flaskesamler. Samlingen er blitt stor med årene. Av og til lurer jeg på hva han skal med alle disse flaskene.

Ikke er han fattig, og ikke har han ferieplaner.

Det er noe underlig med disse flaskene. Det vil si: det er noe underlig fordi de er ikke tomme, slik de flaskene vi panter. Min venn samler på innholdet.

Og innholdet er tårer.

Det er blitt mange av dem. Både tårene og flaskene. Bare for mitt livs vedkommende har det blitt mange så langt i mitt liv. Disse tårene har sitt eget språk. De er bønner. Noen av dem er fortvilelsens tårer, andre sorgens tårer, noen er angstens tårer, noen er fryktens, men mange er også takknemlighetens tårer. Noen også latterens.

Dette tar Gud vare på. Gud er en flaskesamler. Han fører til og med regnskap over dem.

"Mine tårer er gjemt i din flaske. Står de ikke i din bok?" (Salme 56,9)

For Herren er dette noe mer enn tårer. Dette er bønner som ikke kommer fra mitt intellekt, men bønner fra mitt hjerte, som berører hele meg - min kropp og min sjel og min ånd. Og de berører Gud.

Noen ganger har jeg ikke noe annet å gi Gud, enn tårene mine.

Men det holder. Jeg er glad for at Gud tar vare på dem. Noen ganger tenker jeg at Han går til det rommet hvor Han har flaskesamlingen sin, og så bryter han forseglingen på en flaske og tømmer den ut, og den blir til velsignelser. For alt det Gud tar imot blir forvandlet.

Tårenes bønn og lengselen etter himmelen

'Det indre mennesket bærer frukt gjennom tårer. Når du har nådd frem til tårenes land skal du altså vite at din sjel har sluppet ut av denne verdens fengsel, at den har satt foten på veien til den kommende verden og begynt å ånde inn dens nye og herlige luft. 

Da begynner mennesket å gråte. For nå nærmer det seg det åndelige barnets fødsel. Nåden, som er alles mor, vil i sjelen føde et guddommelig tegn, for at sjelen skal kunne se den kommende verdens lys. Når tiden for fødselen er inne begynner sjelen å strekke seg mot de hinsidige tingene, og ettersom kroppen ikke holder ut det som den ikke er vant med, brister den plutselig ut i hikst, men tårene blandes med sødme. 

Disse tårer er noe annet enn det som av og til hender de som lever i stillhetens meditasjon (hesychasterne). Til dem kommer imidlertid den trøst som hører sammen med livet i stillhet hos Gud. Iblant oppstår den når heychastenes sjel er fordjupet i kontemplasjon, iblant når han leser Skriftenes ord og iblant når han ber. Men jeg taler her om dens tårer som gråter dag og natt.

Etter et par år har hesychastenes øyne blitt som en vannkilde. Deretter trår han inn i tankenes ro. Og fra tankenes ro kommer han inn i den hvile som Paulus taler om, i den grad man i den menneskelige naturen kan utholde den. Og i den fredfulle hvilen begynner så sjelen og betrakte mysteriene. Da kommer Den Hellige Ånd og åpenbarer det himmelske for ham. Gud bor i ham og bringer Åndens frukt fram til modenhet.

Da kjenner han i sin indre verden begynnelsen til den kommende forvandlingen, når alt skal fornyes, han kjenner det ennå dunkelt og som i en gåte'.

Isak Syreren (600 tallet). En av de viktigste skikkelsene i Østkirkens åndelige liv. Etter noen år som munk ble han valgt til biskop av Ninive, våre dagers Mosul, men forlot sitt embete allerede etter et halvt år da han fant oppgaven umulig. I stedet valgte han et liv som eremitt i fjellene i det nåværende Kurdistan. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

Et brustent hjerte - tårenes gave

I dag vil jeg gjerne gi bloggens lesere en virkelig godbit. En artikkel skrevet av den ortodokse presten Lev Gillet (1893-1980), som mange kjenner under pseudonymet: 'En munk fra Østkirken', og boken: 'Enkle betraktninger over Frelseren', som har vært 'obligatorisk' lesning for mange som har vært på retreat.

Denne artikkelen har så vidt meg bekjent ikke vært oversatt til norsk før:

'For du har ikke lyst til slaktoffer, ellers ville jeg gi deg det. I brennoffer har du ikke behag. Offer for Gud er en nedbrutt ånd. Et nedbrutt og knust hjerte vil du, Gud, ikke forakte'.

Når det gjelder å uttrykke anger hører disse ordene fra Salme 51 til de mest gripende i all kristen bønn. De ble uttrykt av kong David under svært vanskelige omstendigheter. Han hadde forført kona til en av sine offiserer, for deretter å sende ham i døden ved å gi ham en utsatt plass i frontlinjene. I et øyeblikk av anger komponerte David denne salmen.

Et sønderknust hjerte. Dagens kristne er nok ikke fortrolig med det bildet, aller minst de unge. Troens liv utmerkes snarere av en viss aktivisme. Vi måler verdien av det åndelige livet etter mengden av gode gjerninger som vi har utført. Men i selve verket kan ikke noe fruktbart utrettes om det ikke springer fram av et sønderknust hjerte.

Se for deg et menneske som er blitt skadet i en ulykke. Hun ligger på bakken, uten styrke, uten mulighet til å reise seg. Tårene væter det brustne hjertet og skyller over det. Ikke vredens, bitterhetens eller misunnelsens tårer men fornyelsens tårer. 'Jeg gjennomvæter mitt leie i tårer', utbrøt David.

I dag er tårene ukjente for de fleste kristne. Men i den tidlige kirken betraktes de som en gave fra Gud. Man ba om å få tårenes nådegave. Kirkefedrene sammenlignet tårenes gave med dåpen. Man betraktet til og med tårene som den fremste gaven, ettersom den kunne gis mange ganger under ens liv.

En gruppe ungdommer spurte meg: Finnes det ikke viktigere ting å be om? Ser vi ikke en ubeskrivelig lidelse blant oss?

Sannelig. Men den hjelp vi gir mennesker som lider blir overfladisk og kortvarig, om den ikke springer ut av tårer, medfølelse og barmhjertighet. Om Gud gir oss den gaven å kunne gråte innfor Ham blir hele vår tilværelse forandret. Hvordan skal et sønderknust hjerte kjenne på stolthet, hardhet, ironi? Hvordan skulle det kunne bære på en lengsel som ikke bunner i djup kjærlighet?

Ydmykhet leder oss inn i en ømhet der Guds kjærlighet - likesom kjærligheten mellom en mann og en kvinne - er grenseløs. Klippen måtte briste for at vannet skulle velle fram som en kilde. Husk hva som skjedde ved Jesu oppstandelse. Kvinnene bega seg til graven til tross for at de visste at inngangen var blokkert av en stor stein. For å rulle bort den steinen holdt det ikke med å dytte på den eller legge den til rette. Det krevdes et jordskjelv. Iblant kjenner vi at hjertet er som en stein og vi kan ikke gråte. Hvem skal rulle bort steinen for oss?

Et sønderknust hjerte er mer enn et sorgfullt hjerte, angrepet av en melankoli. Det er blitt rystet av et jordskjelv.

'Herre, du forakter ikke et sønderknust og ydmykt hjerte'.

Gi meg tårer!

William Booth ble en gang oppsøkt av en gruppe evangelister som hadde sett få resultater av sitt arbeid. De hadde prøvd det meste. Da så Booth på dem og sa: "Prøv tårer! Prøv tårer!"

Det handler om å bli grepet av nøden. Av det faktum at mennesker går evig fortapt uten Jesus. Det går ikke et ekstratog senere, etter døden. Toget går nå. I dag er frelsens dag. Vi leser om Jesus at "da han så folket, fikk han inderlig medynk med dem, for de var herjet og forkomne som får uten hyrde." (Matt 9,36)

Av og til kaller Gud oss til å be med tårer. Det er tårer skapt av Den Hellige Ånd. Vi gripes. Wesley Duewel, tidligere misjonær i India og president for Oriental Missionary Society International, har skrevet følgende:

"Å be med tårer er å gjøre en evig investering. Å be med tårer er å så for en evig høst. Ingen tåre som blir felt i inderlig forbønn for andre, blir noensinne glemt av Gud. Det er ikke forgjeves. Forbønn, vannet med tårer, er en av de sterkeste former for bønn."

Vi kjenner jo det fantastiske løftet fra Salme 126,5-6:

"De som sår med med gråt, skal høste med fryderop. De går gråtende og bærer den sæd de sår ut, de kommer hjem med fryderop og bærer sine kornbånd."

I forbindelse med sin tjeneste som misjonær i India skrev Wesley Duewel:

Gi meg tårer i mine øyne, elskede Herre.
Gi meg tårer når jeg ber.
Gi meg tårer når jeg kneler ved din trone.
Gi meg tårer til jeg lærer be.

Naglemerkede Herre, knus mitt kalde hjerte.
Smelt det med en hellig ild.
Fyll min sjel med kjærlig guddomsglød.
La meg lengte med din lengsel.

Fjern all slagget fra mitt hjerte
til jeg sulter, tørster, lengter,
til lengelen etter sjeler
fortærer meg som en brann.

Fyll mitt hjerte, vis meg korset.
La alt i denne verden dø.
la ingenting meg fange,
kun Jesu Kristi kors.

Må hjerte alltid være
korsfestet her meg deg.
Må byrden for de tapte
gjøre meg ett med deg.

Gi meg tårer når jeg preker,
gi meg tårer når jeg ber,
gi meg tårer når jeg er for tronen,
Guds kjærlighetm smelt mitt hjerte!

Fødselens gråt og glede

Fruktene av det indre menneske kommer først med tåreflommen. Når du når det sted der tårene finnes, skal du vite at din ånd har sluppet ut av denne verdens fengsel og begynt sin vandring på den vei som fører til det nye liv. I denne stund begynner din ånd å puste den herlige friske luft som er der, og den begynner å felle tårer. Øyeblikket nærmer seg da det åndelige barnet fødes, og fødselsveene er harde. Nåden, vår felles mor, venter utålmodig på å føde sjelen, Guds bilde, bære den frem i den kommende verdens lys. Og når tiden er inne da hun skal føde, begynner forstanden å ane noe av det som finnes i den andre verden - som en svak duft, eller som livets første åndedrag hos et nyfødt barn. Men vi er ikke vant til en slik opplevelse, og siden den er vanskelig å holde ut, blir vår kropp plutselig overveldet av gråt blandet med glede. (Isak Syrer 600-tallet)