Da begynner mennesket å gråte. For nå nærmer det seg det åndelige barnets fødsel. Nåden, som er alles mor, vil i sjelen føde et guddommelig tegn, for at sjelen skal kunne se den kommende verdens lys. Når tiden for fødselen er inne begynner sjelen å strekke seg mot de hinsidige tingene, og ettersom kroppen ikke holder ut det som den ikke er vant med, brister den plutselig ut i hikst, men tårene blandes med sødme.
Disse tårer er noe annet enn det som av og til hender de som lever i stillhetens meditasjon (hesychasterne). Til dem kommer imidlertid den trøst som hører sammen med livet i stillhet hos Gud. Iblant oppstår den når heychastenes sjel er fordjupet i kontemplasjon, iblant når han leser Skriftenes ord og iblant når han ber. Men jeg taler her om dens tårer som gråter dag og natt.
Etter et par år har hesychastenes øyne blitt som en vannkilde. Deretter trår han inn i tankenes ro. Og fra tankenes ro kommer han inn i den hvile som Paulus taler om, i den grad man i den menneskelige naturen kan utholde den. Og i den fredfulle hvilen begynner så sjelen og betrakte mysteriene. Da kommer Den Hellige Ånd og åpenbarer det himmelske for ham. Gud bor i ham og bringer Åndens frukt fram til modenhet.
Da kjenner han i sin indre verden begynnelsen til den kommende forvandlingen, når alt skal fornyes, han kjenner det ennå dunkelt og som i en gåte'.
Isak Syreren (600 tallet). En av de viktigste skikkelsene i Østkirkens åndelige liv. Etter noen år som munk ble han valgt til biskop av Ninive, våre dagers Mosul, men forlot sitt embete allerede etter et halvt år da han fant oppgaven umulig. I stedet valgte han et liv som eremitt i fjellene i det nåværende Kurdistan. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar