Tårer

Hva er tårer?" spurte de en lege. "Smerter i hjertet som blir flytende" sa han. "Hva er tårer?" spurte de en munk. "Guds kjærtegn til mennesket," svarte han.

- fra Orthodox Gladness
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Jeg tror: Tårer er en bønn i seg selv.

'Mine tårer er gjemt i din flaske. Står ikke de i din bok? Salme 56.9

Be om tårenes gave - fedrenes lære om bønnen, del 1

"Fremst av alt skal du be om tårenes gave, som gjennom sorgen mjukner opp ditt harde hjerte og temmer det som er vilt i din sjel. Bekjenn dine synder for Herren og Han skal tilgi deg."

I noen artikler fremover vil jeg presentere utdrag fra fedrenes lære om bønnen slik den presenteres i Filokalia, her i min oversettelse. Disse tekster har mye å lære alle dem som ønsker å lodde djupere i sitt bønneliv. Les dem sakte. Dette er ikke beregnet på noen hurtiglesning. Les dem derfor bedende med et åpent hjerte.                                

Men først litt om selve kildematerialet: Filokalia er en samling tekster, som er skrevet mellom 300 og 1400-tallet av åndelige veiledere og bedere innen Den ortodokse kirken.

Her er mer:

"La tårene strømme og du skal bli bønnhørt. Allherskeren gleder seg storlig når du ber med tårer."

Min kommentar:
Mer og mer kjenner jeg behovet for å leve ut fra mitt hjerte, og ikke ut fra mitt hode. Troen kan lett bli teoretisk. Derfor ber jeg stadig om at mitt hjerte berøres. Et sikkert tegn på at Den Hellige Ånd er på ferde er at hjertet vårt blir mjukt.

Jeg stanser stadig opp for den åndelige sannheten som finnes beskrevet i Ord 4,25:

"Bevar ditt hjerte fremfor alt du bevarer for livet utgår fra det."

Tårenes bønn og lengselen etter himmelen

'Det indre mennesket bærer frukt gjennom tårer. Når du har nådd frem til tårenes land skal du altså vite at din sjel har sluppet ut av denne verdens fengsel, at den har satt foten på veien til den kommende verden og begynt å ånde inn dens nye og herlige luft. 

Da begynner mennesket å gråte. For nå nærmer det seg det åndelige barnets fødsel. Nåden, som er alles mor, vil i sjelen føde et guddommelig tegn, for at sjelen skal kunne se den kommende verdens lys. Når tiden for fødselen er inne begynner sjelen å strekke seg mot de hinsidige tingene, og ettersom kroppen ikke holder ut det som den ikke er vant med, brister den plutselig ut i hikst, men tårene blandes med sødme. 

Disse tårer er noe annet enn det som av og til hender de som lever i stillhetens meditasjon (hesychasterne). Til dem kommer imidlertid den trøst som hører sammen med livet i stillhet hos Gud. Iblant oppstår den når heychastenes sjel er fordjupet i kontemplasjon, iblant når han leser Skriftenes ord og iblant når han ber. Men jeg taler her om dens tårer som gråter dag og natt.

Etter et par år har hesychastenes øyne blitt som en vannkilde. Deretter trår han inn i tankenes ro. Og fra tankenes ro kommer han inn i den hvile som Paulus taler om, i den grad man i den menneskelige naturen kan utholde den. Og i den fredfulle hvilen begynner så sjelen og betrakte mysteriene. Da kommer Den Hellige Ånd og åpenbarer det himmelske for ham. Gud bor i ham og bringer Åndens frukt fram til modenhet.

Da kjenner han i sin indre verden begynnelsen til den kommende forvandlingen, når alt skal fornyes, han kjenner det ennå dunkelt og som i en gåte'.

Isak Syreren (600 tallet). En av de viktigste skikkelsene i Østkirkens åndelige liv. Etter noen år som munk ble han valgt til biskop av Ninive, våre dagers Mosul, men forlot sitt embete allerede etter et halvt år da han fant oppgaven umulig. I stedet valgte han et liv som eremitt i fjellene i det nåværende Kurdistan. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

Et brustent hjerte - tårenes gave

I dag vil jeg gjerne gi bloggens lesere en virkelig godbit. En artikkel skrevet av den ortodokse presten Lev Gillet (1893-1980), som mange kjenner under pseudonymet: 'En munk fra Østkirken', og boken: 'Enkle betraktninger over Frelseren', som har vært 'obligatorisk' lesning for mange som har vært på retreat.

Denne artikkelen har så vidt meg bekjent ikke vært oversatt til norsk før:

'For du har ikke lyst til slaktoffer, ellers ville jeg gi deg det. I brennoffer har du ikke behag. Offer for Gud er en nedbrutt ånd. Et nedbrutt og knust hjerte vil du, Gud, ikke forakte'.

Når det gjelder å uttrykke anger hører disse ordene fra Salme 51 til de mest gripende i all kristen bønn. De ble uttrykt av kong David under svært vanskelige omstendigheter. Han hadde forført kona til en av sine offiserer, for deretter å sende ham i døden ved å gi ham en utsatt plass i frontlinjene. I et øyeblikk av anger komponerte David denne salmen.

Et sønderknust hjerte. Dagens kristne er nok ikke fortrolig med det bildet, aller minst de unge. Troens liv utmerkes snarere av en viss aktivisme. Vi måler verdien av det åndelige livet etter mengden av gode gjerninger som vi har utført. Men i selve verket kan ikke noe fruktbart utrettes om det ikke springer fram av et sønderknust hjerte.

Se for deg et menneske som er blitt skadet i en ulykke. Hun ligger på bakken, uten styrke, uten mulighet til å reise seg. Tårene væter det brustne hjertet og skyller over det. Ikke vredens, bitterhetens eller misunnelsens tårer men fornyelsens tårer. 'Jeg gjennomvæter mitt leie i tårer', utbrøt David.

I dag er tårene ukjente for de fleste kristne. Men i den tidlige kirken betraktes de som en gave fra Gud. Man ba om å få tårenes nådegave. Kirkefedrene sammenlignet tårenes gave med dåpen. Man betraktet til og med tårene som den fremste gaven, ettersom den kunne gis mange ganger under ens liv.

En gruppe ungdommer spurte meg: Finnes det ikke viktigere ting å be om? Ser vi ikke en ubeskrivelig lidelse blant oss?

Sannelig. Men den hjelp vi gir mennesker som lider blir overfladisk og kortvarig, om den ikke springer ut av tårer, medfølelse og barmhjertighet. Om Gud gir oss den gaven å kunne gråte innfor Ham blir hele vår tilværelse forandret. Hvordan skal et sønderknust hjerte kjenne på stolthet, hardhet, ironi? Hvordan skulle det kunne bære på en lengsel som ikke bunner i djup kjærlighet?

Ydmykhet leder oss inn i en ømhet der Guds kjærlighet - likesom kjærligheten mellom en mann og en kvinne - er grenseløs. Klippen måtte briste for at vannet skulle velle fram som en kilde. Husk hva som skjedde ved Jesu oppstandelse. Kvinnene bega seg til graven til tross for at de visste at inngangen var blokkert av en stor stein. For å rulle bort den steinen holdt det ikke med å dytte på den eller legge den til rette. Det krevdes et jordskjelv. Iblant kjenner vi at hjertet er som en stein og vi kan ikke gråte. Hvem skal rulle bort steinen for oss?

Et sønderknust hjerte er mer enn et sorgfullt hjerte, angrepet av en melankoli. Det er blitt rystet av et jordskjelv.

'Herre, du forakter ikke et sønderknust og ydmykt hjerte'.