Når drømmer dør

Noen ord fra en benediktinernonne har blitt meg til stor hjelp i den livsfasen jeg befinner meg i:

"Hvorfor lar Gud våre drømmer dø? Nederlag er kanskje Guds måte å åpne oss på, på en langt mer effektiv måte enn vi selv klarer."

Med Parkinsons følger det mye tapsfølelse, og følelse av å være til bry. Begge deler er vonde følelser. Begge deler må bearbeides og det tar tid. Men Parkinsons har hjulpet meg til å våge å være sårbar, og innrømme at jeg av og til trenger hjelp. Praktisk hjelp.

Jeg har hatt - og har fremdeles - vanskeligheter med å be om og ta imot hjelp. Det er så mye lettere å hjelpe andre. Så dette er en prosess. Det blir litt bedre for hver gang jeg spør, men fortsatt er jeg redd for å være til bry. Redd for å mase.

"Den som ikke våger å leve med smerte, har ikke oppdaget hva livet er," skrev Fjodor Dostojevskij.

Gårsdagen var en dag med mye smerte og kroppsstivhet. Var med May Sissel på handletur med rullestol, og bestemte meg for at jeg skulle klare meg selv, mens hun gjorde unna noen ærender. Men det ble for slitsomt. Så jeg ble sittende å vente mens hun gjorde seg ferdig. Nå venter jeg bare på en elektrisk rullestol, slik at det skal bli lettere.

I går skrev jeg en bønn. Jeg har kalt den:

Flaskesamleren

Tårene mine, får du, Herre. Alle sammen.
Jeg har hørt at du samler dem på flasker.
En dag, tror jeg, du kommer til
å tømme dem ut
- og i det øyeblikket forvandler du dem
til velsignelser
som du lar regne ned over oss.
Gråtende går vi ut og sår                                                                                                                     - med jubel kommer vi tilbake
og bærer våre kornbånd.

Tårene, Herre, tror jeg må være                                                                                                              en ufullkommenhetens åndelighet,
et hjerte som er såret av lengsel.
Etter Deg.
Hos deg, Herre, hos deg
søker jeg nattely.

Gartneren

For tiden mediterer jeg over ulike Gudsbilder vi finner i Den Hellige Skrift. I går delte jeg med dere noen tanker om Flaskesamleren - om Gud som samler våre tårer på flasker.

I dag vil jeg gjerne fortelle deg om Gartneren.

Vi møter dette Gudsbildet allerede på Bibelens første blader:

"Herren Gud plantet i gammel tid en hage i Eden..." (1.Mos 2,8)

Dette er det andre Gudsbildet vi møter i Bibelens første bok. Først åpenbarer Gud seg som Skaperen. Så som Gartneren. Ikke nok med at Han er skaperen av alt, vársomt planter Han også trærne og vekstene i hagen, i det som utgjør selve paradiset. Hagen som skal utgjøre den trygge rammen for mennesket. Det er i denne hagen, med all sin skjønnhet, sine blendende vakre farger, at vi også leser om det hellige Gudsnærværet Adam og Eva opplevde:

"Og de hørte Gud Herren da han kom vandrende i hagen da dagen var blitt sval..." (1.Mos 3,8)

Jeg tror det var Gartneren som vandret gjennom hagen.

Det er et godt Gudsbilde. Gud som den store gartneren. Det høres nesten litt uærbødig ut, at Gud skulle være en gartner. Han som ellers omtales som tre ganger hellig. Og det er Han. Men Han, den store og mektige, som skapte himmel og jord, skapte også en hage og stelte den. Begge deler gir meg stor trøst.

Billedtekst: Gartneren malt av Hugh B. Brown.

Flaskesamleren

På Gjøvik var vi så heldige at vi hadde en byoriginal. Han var en ivrig flaskesamler. Så mange at han fikk seg et par turer til syden. Egon var en jovial og koselig mann. Han smilte alltid når jeg hilste på ham.

Jeg er glad jeg ble kjent med ham.

Jeg kjenner en annen flaskesamler. Samlingen er blitt stor med årene. Av og til lurer jeg på hva han skal med alle disse flaskene.

Ikke er han fattig, og ikke har han ferieplaner.

Det er noe underlig med disse flaskene. Det vil si: det er noe underlig fordi de er ikke tomme, slik de flaskene vi panter. Min venn samler på innholdet.

Og innholdet er tårer.

Det er blitt mange av dem. Både tårene og flaskene. Bare for mitt livs vedkommende har det blitt mange så langt i mitt liv. Disse tårene har sitt eget språk. De er bønner. Noen av dem er fortvilelsens tårer, andre sorgens tårer, noen er angstens tårer, noen er fryktens, men mange er også takknemlighetens tårer. Noen også latterens.

Dette tar Gud vare på. Gud er en flaskesamler. Han fører til og med regnskap over dem.

"Mine tårer er gjemt i din flaske. Står de ikke i din bok?" (Salme 56,9)

For Herren er dette noe mer enn tårer. Dette er bønner som ikke kommer fra mitt intellekt, men bønner fra mitt hjerte, som berører hele meg - min kropp og min sjel og min ånd. Og de berører Gud.

Noen ganger har jeg ikke noe annet å gi Gud, enn tårene mine.

Men det holder. Jeg er glad for at Gud tar vare på dem. Noen ganger tenker jeg at Han går til det rommet hvor Han har flaskesamlingen sin, og så bryter han forseglingen på en flaske og tømmer den ut, og den blir til velsignelser. For alt det Gud tar imot blir forvandlet.