Trærne i Guds hage og i det nye Jerusalem

 I går oppdaget jeg noe jeg ikke har reflektert over, noe som ble nytt for meg da jeg leste den andre skapelsesberetningen som er gjengitt i 1.Mos 2. Jeg har lest Bibelen siden 1972, men dette hadde jeg ikke sett før nå. Av og til leser vi litt for fort: "Så plantet Gud Herren en hage i Eden, i Østen. Der satte han mennesket som han hadde formet. Og Gud Herren lot alle slags trær vokse opp av landjorden, prektige å se på og gode å ete av..." (1.Mos 2,8-9a) Og videre: "Og en elv rant ut fra Eden for å vanne hagen..." (v.10a)

Gud plantet trær i Edens hage. Sikkert av alle slag. Fikentrær, vintrær, terebinter, ranke furutrær. Ikke noe kunne være viktigere der hvor ørkenen dominerer. Edens hage, var som Skriften sier et sted med trær. For det er trærne som drar ned regnet. Trærne skaper skygge og binder ikke bare kulldioksid men også jord. De avgjør også aerosoler, fine gasser som når de når skyene hjelper regnet til å binde dråper. Slik at at de kan falle ned igjen og væte jorden. Om det ikke skulle finnes trær, drar skyene videre og regnet faller et annet sted. Trærne skaper regn og vannet væter jorden. Hagen i Eden vokser, og i denne hagen vandrer Herren hver dag. Et av det vakreste skriftstedene jeg kjenner i Bibelen er 1.Mos 3,8, hør bare: "Og de hørte Herren Gud da han kom vandrende i hagen da dagen var blitt sval." Gud kom i den svale kveldsbrisen.

Jeg kom på å tenke på noen ord fra Wilfrid Stinissen da jeg leste disse ordene fra 1.Mosebok. Han skrev de i den første utgaven av tidsskriftet Pilgrim, i den første utgaven som utkom i 1994: "Det som gjør mennesket til menneske er tørsten. Å slutte å tørste er å dø. Å forbli i den og gå djupere i sin tørst er å få liv."

Så er det forunderlig å lese Bibelens siste bok. Bibelen begynner med fortellingen om en hage, og slutter med fortellingen om en by, og i det nye Jerusalem finnes det både strømmer av elver og trær: "Og han viste meg en elv med livets vann, klar som krystall, som strømmet ut fra Guds og Lammets trone, midt i byens gate. På begge sider av elven sto livets tre, som bærer frukt tolv ganger og gir sin frukt hver måned. Og bladene på treet tjener til helse for folkeslagene." (Åp. 22,1-2) 

Nå forstår jeg hvorfor jeg er så glad i trær og elver!

En gartner og hans hage

Jeg tenker så mye på Focas om dagen. Focas Gartneren. Han er død for mange år siden, men bodde i sin levetid i den lille byen Sinope ved Svartehavet.

Hvorfor jeg tenker på akkurat Focas vet jeg ikke, men det har sammenheng med noen forunderlige ord fra 1.Mosebok: "Og de hørte Herren Gud da han kom vandrende i hagen da dagen var blitt sval..." (3,8) Er det ikke nydelig?

Noe av det første vi kan lese om Gud er dette: "Så plantet Gud en hage i Eden, i Østen." (2,8) Med andre ord: Vår Gud er en gartner! Tenk det.

Og det var også Focas. Om jeg fikk leve livet om igjen, så ville jeg ha blitt gartner. Absolutt. Tenk noe så flott. Grave i jorden, plante, vanne, se det gror og vokser. En frodig, grønn jord.

Focas gledet menneskene med sin avling og sin frukt. Bønn og arbeid var ett og det samme for ham, og blant blomstene og frukten i sin hage, mediterte han over Guds storhet. Han delte frukten med de fattige, og forbipasserende, og vitnet enkelt om sin tro på Jesus.

Focas skulle ende sitt liv som martyr, i år 303, under en av de store kristenforfølgelsene. Keiser Decius sendte soldater for å arrestere ham. Også soldatene fikk smake den gode frukten til Focas. Han viste dem stor gjestfrihet. Til slutt ble han halshugget.

Rundt Kristi himmelfartskapellet har vi en bønnehage. Det hender jeg av og til ser Focas der. Da setter jeg meg ned på en av benkene og kjenner på djup takknemlighet for at jeg kjenner noen av de hellige.

Gartneren

For tiden mediterer jeg over ulike Gudsbilder vi finner i Den Hellige Skrift. I går delte jeg med dere noen tanker om Flaskesamleren - om Gud som samler våre tårer på flasker.

I dag vil jeg gjerne fortelle deg om Gartneren.

Vi møter dette Gudsbildet allerede på Bibelens første blader:

"Herren Gud plantet i gammel tid en hage i Eden..." (1.Mos 2,8)

Dette er det andre Gudsbildet vi møter i Bibelens første bok. Først åpenbarer Gud seg som Skaperen. Så som Gartneren. Ikke nok med at Han er skaperen av alt, vársomt planter Han også trærne og vekstene i hagen, i det som utgjør selve paradiset. Hagen som skal utgjøre den trygge rammen for mennesket. Det er i denne hagen, med all sin skjønnhet, sine blendende vakre farger, at vi også leser om det hellige Gudsnærværet Adam og Eva opplevde:

"Og de hørte Gud Herren da han kom vandrende i hagen da dagen var blitt sval..." (1.Mos 3,8)

Jeg tror det var Gartneren som vandret gjennom hagen.

Det er et godt Gudsbilde. Gud som den store gartneren. Det høres nesten litt uærbødig ut, at Gud skulle være en gartner. Han som ellers omtales som tre ganger hellig. Og det er Han. Men Han, den store og mektige, som skapte himmel og jord, skapte også en hage og stelte den. Begge deler gir meg stor trøst.

Billedtekst: Gartneren malt av Hugh B. Brown.

Edens hage og Åndens frukt, del 2

Jeg fortsatte å meditere over ordene fra 1.Mosebok kapitel 2 i går. De ville ikke slippe tak i meg:

"Herren Gud plantet en hage mot øst i Eden." (v.8)

Jeg var også en tur innom det lokale biblioteket, og lånte en liten bok av Clarissa Pinkola Estes med tittelen: "Den trofaste gartneren". Clarissa Pinkola Estes er en prisbelønnet poet, jungiansk psykoterapeut og tidligere direktør for C.G Jung Center for Education and Research i USA. "Den trofaste gartneren" er et knippe fint sammenvevde historier om tap og overlevelse knyttet til Clarissa's onkel, en krigsrammet ungarsk bonde og flyktning, en trofast gartner og hans vel av historier. En av disse historiene handler om skapelsen. Jeg vil ta med følgende, som passer så godt inn i det jeg nå skriver om hagen Gud plantet i Eden:

"Med stor glede skapte Gud de små trærne og de høye trærne, og fargestrålende frø og planter, slik at de også kunne bli historier om trær og frø, og planter. Gud lo av glede, og fra Guds latter falt stjernene og himmelen på plass. Gud satte det gylne lyset, sola, på himmelen for å herske over dagen, og månen, sølvlyset, for å herske over natten. Og Gud skapte dette slik at det ville bli historier om stjernene og månen, historier om sola, og historier om alle nattens mysterier."

Det var spesielt setningen: "Gud lo av glede, og fra Guds latter falt stjernene og himmelen på plass."

Jeg tenkte når jeg leste dette: Ja, slik - slik kunne det faktisk ha skjedd. Det er noe frodig, livsbejaende, gledesfylt over dette: "Herren Gud plantet en hage."

I boken: "All about Judaism" heter det: "Gjennom jødisk litteratur så er Eden blitt sett på som selve det perfektes paradigme." Vi finner det samme hos profeten Esekiel, hvor Eden kalles:

"Guds hage" (Esek 28,13)

Og i Esekiel 31,8 finner vi dette:

"Sedrene i Guds hage overskygget den ikke. Sypressene hadde ikke slike grener, og lønnetrærne hadde ikke kvister som den. Ikke noe tre i Guds hage lignet den i skjønnhet."

Eden var stedet for den fullkomne skjønnhet, harmoni, fred, overflod, raushet - alt del av Guds egen karakter. Det er rett å si at Eden gjenspeiler Skaperen.

Det er viktig at vi får med oss at når Bibelen snakker om at vi ikke skal elske verden "eller de ting som er i verden" (1.Joh 2,15), så handler det ikke om skaperverket, men om verden som verdenssystemet hvor djevelen råder. Skaperverket derimot skal vi fryde oss over, for det vitner jo om Gud.

(fortsettes)

Edens hage og Åndens frukt, del 1

For en hjertepasient har denne vinteren vært hard - ikke minst de mange kalde dagene. På slike dager lengter jeg til vår, og til hagen vår. Vår hage er slett ikke noen prakthage - jeg skulle ønske vi hadde. For det er få ting som er så vakkert som en velstelt, bugnende hage.

I mangel av en slik - og med drømmen om en vår - har jeg oppholdt meg mye i Bibelens første kapitler en stund, og lest om Eden og de første menneskene. Mens jeg har lest, har jeg også spurt meg selv om det finnes en sammenheng mellom Eden og Åndens frukt? Spørsmålet krevde et svar, og er blitt til en liten artikkelserie. La oss først se litt på hagen i Eden, slik den beskrives i 1.Mosebok:

"Så plantet Gud Herren en hage i Eden, i Østen. Der satte han mennesket som han hadde formet. Og Gud Herren lot alle slags trær vokse opp av jorden, prektige å se på og gode å ete av, også livets tre midt i hagen, og treet til kunnskap om godt og ondt. En elv rant ut fra Eden for å vanne hagen ..." (1.Mos 2,8-10a)

Jeg kan se det for meg. Kan du? Det er så blendende vakkert. Jeg elsker trær, sollyset som leker seg med bladene. Og det er så vakkert dette at Herren "plantet en hage ..." I det første kapitlet leser vi at Gud Herren skaper jorden, månen, stjernene, dyrene, vekstene, mennesket. Men her, her leser vi at Gud Herren - Den evige, Allmektige, går rundt og planter en hage! Bare dèt i seg selv er en meditasjon verd! Det er også beskrivende for Guds karakter og personlighet.

Alle disse frukter! Saftige, søte, som lesker din gane på en varm sommerdag! Jordbær, kirsebær, mango, appelsin, plommer, multer. Munnen fylles med vann.

Ordet hage på hebraisk er "gan", men det finnes et annet ord som er mer beskrivende, og det er det hebraiske ordet "pardes". Dette har persisk opprinnelse, og er funnet tre steder i Bibelen:

"Du skyter opp som en lysthage av granatepletrær med en kostbar frukt, som hennabusker sammen med narder." (Høy 4,13)

"... jeg gjorde meg hager og parker og plantet dem i alle slags frukttrær." (For 2,5)

Det tredje stedet er Nehemja 2,8. Ordet "pardes" oversettes med orkide, park, skog, men kanskje den beste er "paradis". Det har parallell til det greske ordet "paradeisos". Ordene fra Salomos Høysang og fra Forkynneren taler til mitt sinn, til mine følelser, og skaper bilder i mitt hode. Gode bilder. Vakre bilder. Store Norske Leksikon beskriver ordet paradis "i overført betydning som behagelig sted." Men denne definisjonen er altfor abstrakt for hebraisk tenkning. Det skal vi se nærmere på i neste artikkel.

(fortsettes)

Eden - og andre hager

For en del år siden var dattera vår på en misjonreise til Filippinene. Der kjøpte hun en gave til meg som jeg er blitt så glad i. Det er en bibelstudiebok om menn i Bibelen. For tiden leser jeg om Adam.

Adam og Eva - de to første menneskene på jorda oppholdt seg i en hage. Eden. Jeg har tenkt mye på det de siste dagene.

Nå skal det sies at vi ikke har noen særlig flott hage, men jeg er blitt mer og mer glad i den lille hagen vi har. Og det å kunne drive i hagen, handler om å finne en hvilepuls. På oversiden av huset vårt har vi en liten skog. Den er blitt mindre og mindre med årene, etter hvert som trær er blitt felt. Jeg stortrives med de trærne som er igjen. Av to årsaker: for det første gir de skygge. Det er betydningsfullt fordi jeg tåler veldig dårlig varme. For det andre fordi de huser mange slags fugler, og det finnes vel neppe noen lyd som er mer harmonisk og nydelig enn fuglekvitter. Det måtte i såfall være en bekk som klukker.

Men det var dette med hager. Og da særlig den første. Så forunderlig det må ha vært, dette fellesskapet de første menneskene hadde med Skaperen, og så stort det må ha vært å vandre rundt i denne hagen - før syndefallet. Da alt var harmonisk.

I går gravde jeg i jorda. Å kjenne solvarm jord mellom fingrene, gjøre den porøs, slik at man kan så noe som skal gro. Noe finere vet ikke jeg om en junidag.

Jeg tror jeg aner noe om hvorfor Gud lot de første menneskene oppholde seg i en hage. Den er en liten verden i seg selv. Selv om man ikke kan komme seg så langt, er det underlig hvor mye en får med seg av livet selv i en liten hage.

I dagene som kommer skal vi plante, jeg skal stelle med mine tomatplanter, og jeg tror jammen vi skal skaffe oss noen urter.

En lengsel etter Eden

Jeg vender stadig tilbake til et ord fra 1.Mos 3,8 og til den paradistilstand som Adam og Eva befant seg i:

"Og de hørte Gud Herren som vandret i hagen da dagen var blitt sval."

Visst var det vakkert i Edens hage. Vakrere enn sikkert kan forestille oss. Men det mest fantastiske var likevel dette: På den tid på døgnet da det begynte å bli svalt i hagen, kom Gud på besøk. Det virker som om dette nesten var dagligdags. Et forunderlig vennskap må det ha vært, mellom Skaperen og de to første menneskene. En inderlighet, en nærhet. Vi merker den allerede ved skapningens begynnelse, når Gud gir Adam oppgaven med å sette navn på det skapte. Vennskapet mellom de to er til å ta og føle på.

Vi har i mye av vår forkynnelse lagt sterk vekt på syndefallet, og syndefallets katastofale følger for menneskeheten. Vi har kanskje ikke vært like opptatt av det liv som ble levd i Eden før syndefallet.

Jeg synes John Bevere setter gode ord på dette i boken "Nærmere Gud". Der skriver Bevere:

"Adam kjente Herren, men ble på grunn av synd, eller ulydighet, skilt fra Hans herlige nærvær, og hans skjebne spredte seg til heke menneskeheten. Menn og kvinner kunne ikke lenger se eller kjenne Gud slik Adam en gang hadde gjort det. Men Faderen lengtet med stor lidenskap og kjærlighet etter å redde fellesskapet vårt fra denne grusomme atskillelsen. Som svar sendte Han Jesus, som hadde vært hos Faderen fra begynnelsen; Gud manifestert i kjød, for å betale prisen sin skulle befri oss fra mørket for å forsone oss med Gud, hvis vi tar imot Ham som vår Herre.

Likevel har ikke denne gjenforeningen mellom Gud og mennesket blitt forkynt eller erfart i sin helhet. Vi har lagt vekt på befrielsen fra synd og død, men forsømt det fortrolige fellesskapet som venter alle dem som er blitt befridd. Denne forsømmelsen er kostbar og til og med ødeleggende, siden så mange går glipp av det vidunderlige ved å kjenne Gud på en fortrolig måte."

Så langt Bevere.

De siste dagene har jeg opplevd som veldig sterke følelsesmessig. Som hjertepasient med et operativt inngrep bak meg, har jeg ikke hatt så mye krefter til å bevege meg utendørs. Men det er blitt noen turer i nabolaget og til bønnekoia Mamre. 1. pinsedag dro Poirot, vår kjære Wheaten Terrier, og jeg på en skogstur i et skogsområde ikke så langt fra mitt barndomshjem. Det ble en flott opplevelse for oss begge. Fuglesangen, løvtrærne, stien vi vandret på, hestene vi møtte, landskapet jeg kunne gjenkjenne fra tidlig barndom. Det ble en litt "Eden-opplevelse" om du forstår. Det vakre været, med knallblå himmel, og den gode varmen forsterket det hele. Alt rundt oss to vitnet om en vakker Skaper som står bak alt det vakre som er skapt. Gud Herren er vakker i sin kreativitet, og Han er vakker i sin hellighet. Begge disse to sidene ved Gud ble så forsterket (på en positiv måte) på denne turen.

De siste nettene har jeg våknet rett før soloppgang, på grunn av føling. Det siste er ikke så morsomt å oppleve, det kan faktisk være ganske skremmende til tider. Men det som oppleves så flott er det vakre fuglesangen, i det solen stiger opp over åskammen på den andre siden av Mjøsa. Den er så sterk, så inderlig. Jeg tror de synger for å prise Gud. Årsaken til det finner jeg i Romerbrevet, hvor apostelen Paulus skriver:

"For skapningens inderlige lengsel venter og stunder etter åpenbaringen av Guds barn. For skapningen ble underlagt forgjengelighet, ikke frivillig, men på grunn av Ham som la den under forgjengelighet, men med håp, for skapningen selv skal bli fridd ut av forgjengelighetens trelldom og ført inn i herlighetens frihet, den som tilhører Guds barn. For vi vet at hele skapningen stønner og sukker som i fødselsveer, helt til denne tid." (Rom 8,19-22)

Dette på grunn av syndefallet.

Men Adam opplevde at hele skaperverket priste Gud, og han og Eva levde i dette forunderlige fellesskapet og samværet i Eden, som jeg tror vi skal erfare, til en viss grad også her i tiden.