33 ting Den Hellige Ånd gjør

Den Hellige Ånd, den vidunderlige tredje person i Treenigheten, gjør en rekke ting for oss som har valgt Jesus som vår Frelser og Herre:

1. Han hjelper oss (Rom 8,26)

2. Han veileder oss (Joh 16,13)

3. Han lærer oss (Joh 14,26)

4. Han taler (Åp 2,7)

5. Han åpenbarer (1.Kor 2,10)

6. Han befaler (Apg 8,29)

7. Han vitner om Jesus (Joh 15,26)

8. Han trøster oss (Apg 9,31)

9. Han kaller oss (Apg 13,2)

10. Han fyller oss (Apg 4,31)

11. Han styrker oss (Ef 3,16)

12. Han ber for oss (Rom 8,26)

13. Han profeterer gjennom oss (2.Pet 1,21)

14. Han bærer vitnesbyrd om sannheten (Rom 9,1)

15. Han gir glede (1.Tess 1,6)

16. Han gir frihet (2.Kor 3,17)

17. Han hjelper oss til å adlyde (1.Pet 1,22)

18. Han kaller oss for Jesu gjenkomst (Åp 22,17)

19. Han forvandler oss (2.Kor 3,18)

20. Han lever i oss (1.Kor 3,16)

21. Han setter oss fri (Rom 8,2)

22. Han fornyer oss (Tit 3,5)

23. Han produserer frukt i oss (Gal 5,22-23)

24. Han gir oss gaver (1.Kor 12,8-10)

25. Han leder oss (Rom 8,14)

26. Han overbeviser oss (Joh 16,8)

27. Han helliger oss (2.Tess 2,13)

28. Han gir oss kraft (Apg 1,8)

29. Han forener oss (Ef 4,3-4)

30. Han forsegler oss (Ef 1,13)

31. Han gir oss tilgang til Faderen (Ef 2,18)

32. Han gjør det mulig for oss å vente (Gal 5,5)

33. Han kaster ut onde ånder (Matt 12,28)

Fornyelsen vi sårt trenger kommer ikke utenfra, men innenfra

Hendelser de siste dagene har styrket meg i troen på at fornyelsen vi så sårt trenger, ikke kommer utenfra, men innenfra. Fra det indre livet, fra tiden brukt i bønn og stillhet. Uansett hvor salvede de utenlandske predikantene enn sies å være, uansett hvor mange tegn og under de påstås å utføre. Jesus ba oss uansett ikke om å legge merke til tegnene, men frukten.

Til en kjempende, forfulgt kirke i Tessaloniki, skriver apostelen Paulus: 'For øvrig altså, brødre, ber og formaner vi dere i Herren Jesus. Likesom dere har lært av oss hvordan dere bør vandre og være til behag for Gud - slik dere også vandrer - så må dere gjøre enda større framgang i dette... Sett deres ære i å leve i stillhet ...' (1.Tess 4,1 og v.11a)

Det har undret meg at til denne menigheten, som altså lever i forfølgelse, skriver apostelen om helliggjørelse! Han minner dem på det han har undervist dem om hvordan de skal vandre og være til behag for Gud. Hele dette brevet er en eneste formaning om å leve hellige liv. Her er ingen ord om selvrealisering, ei heller ord om 'herlige og sterke møter', nei, apostelen er bekymret for en ting: om de troende i Tessaloniki blir bevart! Han spør etter hvordan det går med dem: 'For nå lever vi, om dere bare står fast i Herren!' (1.Tess 3,8)

Når den tidlige kirken begynte å bære preg av sekularisering og forfall, søkte ivrige Jesusetterfølgere ut i ødemarken for å leve nært innpå Gud. Slik profetene i Den gamle pakt hadde gjort før dem, slik Mesteren selv hadde gjort, slik apostelen Paulus gjorde. 'Sett deres ære i å leve i stillhet,' skrev Paulus til de kristne i Tessaloniki. I ørkenens stillhet møter man Gud. Her - i kamp med ens egne demoner - lutres man og renses for å kunne bli stående for Gud.

Og ut til disse i ødemarken kom mennesker, lik bier som søker nektaren. Her møtte de levd liv, prøvet liv, sant og ekte liv. Og slik ble Kirken fornyet. Fra bønnens kvinner og menn, som bar den framfor Gud. Disse menn og kvinner ble utrustet av Den Hellige Ånd til å skjelne ånder. Jeg spør: Er ikke det vårt aller største behov i dag? Har Kirken noe større behov enn nettopp den nådegaven?

Jeg leste dette om Jesus i Evangeliet etter Markus, her om dagen. Det passer i grunnen godt her: 'Han (Jesus) var utenfor, på øde steder, og folk kom til ham fra alle kanter'. (Mark 1,45b)

Går vi utenfor leiren for å møte Ham? 'Derfor led også Jesus utenfor porten, for å hellige folket (der har vi det igjen!) ved itt eget blod. La oss da da ut til ham utenfor leiren og bære hans vanære!' (Hebr 13,12-13)

Den Hellige Ånds gjerning

Nå i kjølvannet av pinsen la oss se nærmere på Åndens gjerning:

1. Ånden gir liv

Vi blir født på ny av Ånden (Joh 3,3-8), og blir et Guds barn og lærer å kjenne Gud gjennom Ånden (Rom 5,5 og 8,14-16). Ånden blir også en indre kilde med 'levende vann'. (Joh 7,14 og v.37-39)

2. Ånden produserer frukt

Den Hellige Ånd skaper Åndens frukt, karakter, modenhet og hellighet i våre liv (Gal 5,22-23).

3. Ånden utruster til tjeneste

'Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner ... og helt til jordens ende'. (Apg 1,8) Se også Apg 2,17-18 og 1.Kor 12,7-11.

Det nye testamente taler om å ha 'samfunn med Den hellige ånd' (2.Kor 13,13), og at vi skal bli 'fylt av Ånden' (Ef 5,18) Det skjer ikke bare en gang, men vi må stadig på nytt drikke av Ånden. Det åndelige livet er ferskvare.

En gjennomgang av Åndens ni gaver, del 17

Vi fortsetter vårt studium av den Åndens nådegave som beskrives som "evne til å prøve ånder":

I sin bok "Den Hellige Ånd", som Filaldefiaforlaget utgav i 1975, skriver pinsehøvdingen Sverre Kornmo (1898-1982), forstander blant annet i Evangeliehuset i Porsgrunn og Filadelfia i Drammen og en fremragende bibellærer:

"All mangel på sann selverkjennelse gjør en mottakelig for bedrag. Bedrag er basert på uvitenhet og ikke på hjertets eller karakterens styrke. Om mennesker blir frelst og stoler på Jesu nåde og forsoning, har det ikke dermed den fulle erkjennelse av Gud, seg selv eller djevelen. Sinnets forblindelse borttas bare ved at sannhetens lys fra Ånden og Ordet trenger inn i sjelens funksjoner som er vilje, tanke og sinn, fulgt av dyp selverkjennelse."

Så sant dette er!

Apostelen Paulus skriver i sitt andre brev til den kristne forsamlingen i Korint:

"... for at ikke Satan skulle overliste oss. For hva han har i sinne, er vi ikke uvitende om." (2.Kor 2,11)

Kornmo skriver videre i sin bok:

"Når det gjelder disse alvorlige ting, må vi aldri tenke at Gud skal nok bevare oss når vi er ærlige og sanne. Allerede dette er bedrag, for det avleder oss fra å holde vakt på de forskjellige områder. Guds Ånd vil aldri virke istedenfor oss, men sammen med oss. Guds Ånd påtar seg ikke å erstatte vår utvitenhet, når vi kan få kunnskap i Guds ord."

Her henviser Sverre Kornmo Kol 1,9-10, hvor det heter:

"Av denne grunn, fra den dagen vi hørte om dette, har vi ikke holdt opp med å be for dere, og vi ber om at dere må bli fylt med kunnskap om Hans vilje i all visdom og åndelig forstand, at dere kan vandre verdig for Herren og fullt ut være til behag for Ham, ved at dere bærer frukt i all god gjerning og vokser i erkjennelse av Gud."

Så skriver Kornmo:

"Forførelse vil særlig prege endetiden, da demonene vil bruke alle midler for å forblinde tanke og sinn. Her er edruelighet en stor styrke. En farlig side ved å bli bedratt av fremmede åndskrefter er at man ikke kan forandre tanke og syn. Vi må alltid kunne ta imot rettledning og se situasjonen fra ulike sider, og så finne det rette. Det er tryggest å ha mistro til alt som er unormalt i enhver form. Guds vei går sjelden utenom det normale og sannsynlige.

Vekkelse er alltid Guds anledning til å fremme Guds rike, men det er også Satans anledning. All vekkelse er bevegelse i Åndens verden. Den kan være farlig om den ikke korrigeres under Åndens og Ordets lys. Satan kan så lett blande sine virkninger inn i atmosfæren som etterligning av det ekte. Her kan den fanatiske ånd være så nær ved å presse fram virkninger og resultater som ikke er Guds Ånds verk. Overmot, stolthet og selvbevissthet er ikke Guds Ånds verk. Det gode enfold og ydmykhet er veket for stivsinn og dømmesyke, som strider mot Åndens natur.

All sådan splid viser at man er kommet bort fra samarbeid med Den Hellige Ånd. Her kan mange bli ledet vill og få skader for livet som aldri blir legt. Store åndelige verdier som er bygget opp med store offer hos personer og menigheter, kan bli revet ned og Jesu navn bli vanæret. Tillit og respekt blir ødelagt for lange tider. Vi behøver åndsbedømmelse ved Den Hellige Ånds hjelp."

(fortsetter)

Frukten av Helligåndens arbeid i den troendes liv, del 30

Da har vi kommet til den siste av Åndens frukt som omtales i Galaterbrevet. I den bibeloversettelsen jeg bruker heter den: selvtukt. I andre oversettelser står det: selvkontroll, avholdenhet.

Når jeg tenker etter har jeg sjeldent hørt disse ordene brukt i noen preken. Når hørte du sist en preken om avholdenhet, selvkontroll eller selvtukt?

Men det er altså en Åndens frukt!

I det hele tatt er det umoderne å snakke om disiplin, og det å leve et disiplinert liv. Det har sikkert å gjøre med det enorme forkus på den menneskelige frihet. Ingen skal bestemme over oss. Men slik er det ikke for en kristen. En kristen skal ha Jesus som Herre, og da er det ikke likegyldig hva en foretar seg.

I 2.Tim 3,1flg forteller apostelen Paulus om noe av det som skal særprege tiden før Jesu gjenkomst:

"Men vit dette, at i de siste dager skal det komme harde tider. For da skal menneskene være slike som elsker seg selv, elsker penger, skryter, er stolte, spotter, er ulydige mot foreldre, er utakknemlige, vanhellige, uten naturlig kjærlighet, utilgivelige, baktalere, slike som er uten selvtukt ..." (v.1-3)

Endetidsmenigheten skal altså bestå av det motsatte av dette. Og her inngår altså selvtukten. Når man eier Åndens frukt, betyr det at vi er behersket, både når det gjelder temperament, livsførsel og livets goder. Å eie selvkontroll betyr å disiplinere seg selv og ha kontroll over sitt liv, slik at man har måtehold i alt. Der dukket det opp enda et umoderne ord: måtehold.

I 1.Kor 6,12 skriver Paulus, inspirert som han er av Den Hellige Ånd:

"Jeg har lov til alt, men ikke alt gagner. Jeg har lov til alt, men jeg vil ikke at noe skal få makt over meg."

(fortsettes)

Frukten av Helligåndens arbeid i den troendes liv, del 29

Ordet saktmodighet slik det er brukt i Det nye testamente har også den betydning at det handler om å bøye seg for Gud - prøvelser og motganger oppfattes som Guds tillatelige vilje for å forme oss. Saktmodighet handler ikke bare om en persons ytre levemåte, men er først og fremst rettet mot Gud. Det er en indre holdning hvor man aksepterer alle Guds handlemåter med oss som gode, og derfor godtar dem uten motstand eller diskusjon.

Ordet saktmodighet er knyttet sammen med et annet gresk ord: tapeinophosyne, som betyr ydmykhet.

I Det nye testamente står disse to ordene ofte sammen, slik som i Ef 4,1-2 og Kol 3,12:

"Jeg formaner eder altså, jeg, den fangne i Herren, at I vandrer så som verdig er for det kall som I er kalt med, med all ydmykhet og saktmodighet ..." (Rev overs.1930)

"Som Guds utvalgte, hellige og elskede, må dere da ikle dere inderlig barmhjertighet, godhet, ydmykhet, saktmodighet og langmodighet ..."

Men denne saktmodigheten, som altså først og fremst er rettet mot Gud, den skal også utøves mot de mennesker vi møter. Den skal med andre ord bære frukt i våre egne liv. I Klag 3,27-33 leser vi:

"Det er godt for en mann å bære åk i sin ungdom. Han skal sitte alene og være stille, når det er Han som har lagt det på ham. Han skal bare trykke sin munn mot støvet. Kanskje det er håp. Han skal vende sitt kinn til den som slår ham, og la seg mette med hån. For Herren skal ikke støte ham bort for evig. Selv om Han skaper sorg, skal Han likevel forbarme seg etter sin rike minskunn. For det er ikke av hjertet Han trykker ned menneskenes barn og gir dem sorg."

Begge Herrens apostler - både Paulus og Peter - skriver at vi nettopp skal møte motgang og menneskelige ydmykelser med saktmodighet, akkurat slik forfatteren av Klagesangene skriver:

"Og en Herrens tjener skal ikke stride, men være mild mot alle, i stand til å undervise, tålmodig, og i ydmykhet irettesette em som står imot, om Gud likevel vil gi dem omvendelse til sannhetens erkjennelse." (2.Tim 2,24-25)

"Men selv om dere skulle lide for rettferdighetens skyld, er dere salige. Men frykt ikke for deres trusler, og bli heller ikke forskrekket. Men hellige Gud som Herre i deres hjerter, og vær alltid rede til forsvar overfor enhver som krever dere til regnskap for håpet som er i dere, men gjør det med saktmodighet og frykt. Og sørg for å ha en god samvittighet for at de som håner deres gode ferd i Kristus, kan bli til skamme, når de baktaler dere som slike som gjør ondt. For hvis det er Guds vilje, er det bedre å lide fordi en gjør godt enn fordi en gjør ondt." (1.Pet 3,14-17)

(fortsettes)

Frukten av Helligåndens arbeid i den troendes liv, del 28

Den neste siste av Åndens frukt som oppgis i oversikten i Gal 5,22 er "saktmodighet" eller "tålsomhet". Det greske ordet som er brukt er "protes" som kan oversettes på ulike måter. Betydningen ligger i retning av "ydmykhet" eller "mildhet".

Å være mild - eller saktmodig - blir vel i vår tid ofte forvekslet med svakhet. At man er litt pusslete. Men det er langt fra den bibelske forståelsen av ordet. Ordet betyr snarere "kraft under kontroll", og da har det forbindelse med den Åndens frukt som heter trofasthet og selvbeherskelse. Tro i handling vil bli kontrollert ved hjelp av tålsomhet eller mildhet.

Jesus sa om seg selv:

"Ta Mitt åk på dere og lær av Meg, for Jeg er mild og ydmyk av hjertet, og dere skal finne hvile for sjelene deres." (Matt 11,29)

På klassisk gresk hadde dette ordet en veldig vid betydning. Det ble brukt om en mild bris som blåste. Det ble også brukt om et vennlig ord, og det ble brukt om en lindrende salve. Ordet ble også brukt om dyr som var temmet. Da sa folk at de var blitt saktmodige.

Alt dette - noe som er velgjørende, beroligende, en mild bris, et vennlig ord, en lindrende salve, noe som er temmet - er den Åndens frukt som heter saktmodighet.

Deler vi opp det norske ordet: sakte -modig, ser vi at styrke og mildhet går sammen.

Hos Jesus ser vi denne forening veldig godt i Hans liv og gjerning. Hos Ham var styrke og mildhet i fullkommen forening. Denne egenskap kan vi også få del i når Ånden får kontroll i våre liv. Til den kristne forsamlingen i Korint, skriver Paulus om den saktmodighet som finnes hos Jesus:

"Men jeg selv, Paulus, formaner dere ved Kristi saktmodighet og mildhet - jeg som er så ydmyk blant dere ansikt til ansikt, men som er så frimodig overfor dere når jeg er fraværende. Men jeg ber dere om at jeg, når jeg er hos dere, må slippe å opptre djervt. For jeg har til hensikt å vise min fasthet og frimodighet overfor noen, de som tror om oss at vi lever på verdslig vis." (2.Kor 10.1-2)

Dette er et godt eksempel på hvordan mildhet og fasthet virker sammen.

(fortsettes)

Frukten av Helligåndens arbeid i den troendes liv, del 27

Den Åndens frukt som kalles trofasthet, gir seg utslag på ulike måter i våre liv. Først og fremst produserer den trofasthet mot Gud selv.

Apostelen Paulus legger vekt på dette overfor sin unge medarbeider Timoteus:

"Strid troens gode strid, grip det evige liv, som du også ble kalt til og har bekjent som den gode bekjennelse i nærvær av mange vitner." (1.Tim 6,12)

Å være en Kristi ettefølger innebærer å være stridende! Vi er i en kamp. Legg merke til at apostelen kaller det den gode strid. I denne striden trenger vi utholdenhet, og vi trenger å vise troskap.

"Vær tro inntil døden," sier Jesus og legger til: "Og Jeg skal gi deg livets krone." (Åp 2,10)

Og i Åp 3,11: "Se, Jeg kommer snart! Hold fast på det du har, så ingen skal ta kronen din."

Apostelen Paulus kunne avlegge dette vitnesbyrdet mot slutten av sitt liv:

"Jeg har stridd den gode strid, jeg har fullført løpet, jeg har bevart troen. Til slutt, så er det da gjort ferdig en rettferdighetens krone for meg, den som Herren, den rettferdige Dommer, skal gi meg på den Dagen, og ikke bare til meg, men til alle som har elsket Hans åpenbarelse." (2.Tim 4,7-8)

Min bønn til Herren er at Han gir meg den Åndens frukt som heter trofasthet, og at jeg forblir tro livet ut. Det er ingen selvsagt ting. Det må gis meg, slik at gis oss av Ånden.

I neste artikkel skal vi se nærmere på den Åndens frukt som heter saktmodighet.

(fortsettes)

Frukten av Helligåndens arbeid i den troendes liv, del 26

"Jeg ber om at vi skal ha suksess, jeg ber om trofasthet," sa mor Teresa.

Jeg tenker på de som ikke synes i det offentlige rom, de som ikke gjør noe nummer av det de gjør, men gjør det. De er trofast i det lille, år inn og år ut. De er der når alle andre er borte, eller gått hjem. I himmelen venter det dem en stor belønning, det er jeg mer enn sikker på.

I Luk 16,10-12 leser vi følgende ord av Jesus:

"Den som er tro i smått, er også tro i stort. Og den som er urettferdig i smått, er også urettferdig i stort."

Alt begynner i det lille.

"For hvem har foraktet dagen med den ringe begynnelse," spør profeten Sakarja, i Sak 4,10.

Ønsker vi å bli brukt av Gud må vi begynne et sted, og da begynner man ikke øverst, men nederst. Viser vi oss tro i de lille tingene som Herren betror oss, setter Han oss over større ting. Prøven på om vi er til å stole på finner ikke sted når vi har fått mest ansvar, den skjer når vi har minst ansvar. For består vi ikke prøven da, vil det kunne ende med en katastofe om Herren skulle betro oss mer ansvar.

Er du tro i det Herren har betrodd deg?

Stefanus, diakon og kirkens første martyr, var en trofast mann. Vi leser om ham:

"Og de valgte Stefanus, en mann full av tro og Den Hellige Ånd." (Apgj 6,5)

Årsaken til at Stefanus ble valgt ut til å delte ut mat, var at han viste seg å være tro, eller trofast. Og legg merke til at det var noe de la vekt på før han gikk inn i tjeneste som diakon. Selv med matutdelingen la de vekt på at de som ble valgt hadde trofasthet som kvalitet, og så var de fylt av Helligånden.

(fortsettes)

Frukten av Helligåndens arbeid i den troendes liv, del 25

Vi skal nå se nærmere på den Åndens frukt som heter "trofasthet".

Trofasthet er en del av Guds evige karakter. I 2.Kor 1,18 leser vi: "Gud er trofast." Der hvor alt annet svikter, der forblir Gud fast som klippen. Hans løfter holder. Som ingen annen kan Han, Den evige, regnes med. Trofasthet består jo egentlig av to ord: tro og fasthet.

En salme, skrevet i 1923 av T.O Chrisholm, betyr mye for meg, og jeg vender stadig tilbake til den ved ulike faser av og situasjoner i mitt liv. Det første verset lyder slik:

"Stor er din trofasthet, Herre og Fader, stiftende skygge når aldri din sti. Du er den samme, din miskunn er evig, slik som du var, skal du alltid forbli. Stor er din trofasthet, stor er din trofasthet, dag etter dag ga du nåde på ny. Himmelske hender gir alt jeg behøver. Trofaste Herre, hos deg har jeg ly."

Ordet "trofasthet" kan også oversettes "pålitelighet".

For å bygge opp et mellommenneskelig forhold er det nødvendig med tillit. Troens gave som er en av Helligåndens gaver, blir vanligvis utløst på et bestemt tidspunkt. Troens frukt - trofasthet - blir derimot bygd opp over flere år mens vi utvikler oss til troverdige og pålitelige mennesker som andre kan stole på.

Alt kan ikke overlates til alle. Det finnes de som ikke er til å stole på. Apostelen Paulus gir følgende råd til sin unge medarbeider Timoteus.

"Og alt det du har hørt av meg blant mange vitner, skal du overgi TIL TROFASTE MENNESKER, slike som også er i stand til å undervise andre." (2.Tim 2,2)

(fortsettes)

Frukten av Helligåndens arbeid i den troendes liv, del 24

Når apostelen Paulus skriver til den kristne forsamlingen i Tessaloniki, skriver han:

"Se til at ingen gjengjelder ondt med ondt mot noen, men jag alltid etter det som er godt, både for dere selv og for alle." (1.Tess 5,15)

Det er ikke vanskelig å se hvordan Bergprekenen skinner igjennom det Paulus skriver her, inspirert som det er av Den Hellige Ånd. Jesus taler jo om å strekke seg lengre enn langt, for å vise godhet, selv mot de som forvolder en smerte.

"Dere har hørt at det er sagt: Øye for øye, tann for tann. Men Jeg sier dere: Stå ikke imot et ondt menneske! Men den som slår deg på det høyre kinnet, ham skal du også vende det andre til. Og den som vil saksøke deg og ta fra deg kjortelen din, ham skal du la få kappen din også. Og den som tvinger deg til å gå èn mil, med ham skal du gå to." (Matt 5,38-41)

Det er radikale ord dette.

Til de kristne forsamlingene som er spredt rundt i Galatia-området, skriver Paulus:

"La oss ikke bli trette av å gjøre det gode, for i rette tid skal vi høste, hvis vi bare ikke mister motet. Mens dere har anledning, la oss gjøre det gode mot alle, særlig mot dem som er av troens folk." (Gal 6,9-10)

Godhet gir seg utslag i praktiske ting! I handlinger. Det er veldig interessant at Jesus snakket om gode gjerninger! Det er noe å tenke på for de som hevder at nåden betyr at vi ikke skal gjøre noe!

"Dere er verdens lys. En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. Man tenner heller ikke en lampe og setter den under et kar, men i en lampeholder. Da gir den lys til alle som er i huset. På samme måte skal dere la lyset deres skinne for menneskene SLIK AT DE KAN SE DE GODE GJERNINGENE DERES OG ÆRE DERES FAR, Han som er i Himmelen." (Matt 5,14-16)

Neida, vi blir ikke frelst ved å gjøre gode gjerninger. Guds ord slår veldig tydelig fast følgende:

"For av nåde er dere frelst, ved troen, og det er ikke av dere selv, det er Guds gave, ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg." (Ef 2,8-9)

Mange stanser der. Men det står noe mer i vers 10!

"For vi er Hans verk, SKAPT I KRISTUS JESUS TIL GODE GJERNINGER, som Gud har gjort ferdige på forhånd, for at vi skulle vandre i dem."

De gode gjerningene kommer som en følge av at man er frelst!

Apostelen Peter skriver:

"La deres ferd blant hedningene være god, for at de, når de baktaler dere som slike som gjør ondt, ut fra de gode gjerningene de får se, kan prise Gud på besøkelsens dag." (2.Pet 2,12)

(fortsettes)

Frukten av Helligåndens arbeid i den troendes liv, del 23

"Han eller hun er bare god," hender det vi sier eller hører andre si. Men ingen er god, uten Gud. Det sier faktisk Jesus.

"Se, det kom en og sa til Ham: Gode Mester, hva godt skal jeg gjøre for å få evig liv? Da sa Han til ham: Hvorfor kaller du Meg god? Ingen er god uten Èn - Gud." (Matt 19,16-17)

Det er strevsomt for mennesket å høre dette, fordi vi vil jo så gjerne være gode. Og det er klart at det er noe godhet i oss, nettopp fordi vi er skapt i Guds bilde. Men når alt kommer til alt, er vi også andre ting. Vi huser nok også grådighet og selvgodhet, når vi kommer i rette omgivelser og situasjoner.

Men Ånden er god, og dens frukt er godhet.

Og Ånden kan gjøre oss gode! Når vi som er onde mennesker møter Guds godhet gjennom Hans frelsende makt, kan Åndens fruktprosess, som stadig skal pågå i våre liv, gjøre oss til gode mennesker. Barnabas var et slikt menneske:

"For han var en god mann, full av Den Hellige Ånd og av tro." (Apgj 11,24)

Det er når vi møter Jesus, og gjør Ham til Herre i våre liv, at vårt dårlige tre, blir et godt tre som bærer gode frukter:

"Slik bærer hvert godt tre god frukt, men det dårlige tre bærer dårlig frukt. Et godt tre kan ikke bære dårlig frukt, og et dårlig tre kan heller ikke bære god frukt." (Matt 7,17-18)

"Et godt menneske henter fram gode ting fra den gode skatten i sitt hjerte, og et ondt menneske henter fram onde ting fra den onde skatten." (Matt 12,35)

(fortsettes)

Frukten av Helligåndens arbeid i den troendes liv, del 22

I forrige artikkel skrev vi at det greske ordet for "vennlighet" er chrestotes. I Luk 5,39 er adjektivet brukt til å beskrive vin som er modnet: "Og ingen som har drukket gammel vin, vil ha den nye like etterpå. For han sier: Den gamle er best."

Vinens gode smak kommer bare fram gjennom den lange modningsprosessen. Slik også med den vennligheten som er Åndens frukt. Det er en holdning som festner seg i oss gjennom en modningsprosess som tar mange år. Dette er viktig å merke seg når det gjelder Åndens frukt. I vår oppkavede tid tror man jo gjerne at selv frukt er noe som utvikles i går! Og at vi får alt sammen med det samme. Men slik er det jo ikke.

I 1.Kor 13,4 bruker Paulus en rekke adjektiver til å beskrive hva kjærlighet betyr for en kristen:

"Kjærligheten er tålmodig, og den er vennlig. Kjærligheten er ikke misunnelig. Kjærligheten skryter ikke, den er ikke oppblåst."

Kjærlighet innebærer med andre ord imøtekommende medlidenhet og en raus holdning. Det vennlige mennesket ser ikke etter feil hos andre. Vennlighet gjør oss til givere istedetfor krevere.

Om Jesus heter det: "For Menneskesønnen kom ikke for å bli tjent, men for selv å tjene, og for å gi Sitt liv som løsepenge for mange." (Mark 10,45)

Til den kristne forsamlingen i Tessaloniki skriver apostelen Paulus:

"Vi søkte heller ikke ære av mennesker, verken fra dere eller fra andre, selv om vi som Kristi apostler har rett til å opptre med tyngde. Men vi var milde blant dere, på samme måte som en mor nærer sine egne barn. Siden vi lengtet så inderlig etter dere, var vi meget glade, ikke bare for å kunne overgi Guds evangelium til dere, men også for å kunne overgi våre egne liv, fordi dere var blitt oss så kjære." (1.Tess 2,6-8)

(fortsettes)

Frukten av Helligåndens arbeid i den troendes liv, del 21

Tenk at det finnes en Åndens frukt som heter: vennlighet!

Det er litt interessant at vi nå er kommet til det midterste ordet i listen over Åndens frukt i Gal 5,22. Det er nevnt fire Åndens kvaliteter før dette, og fire etter. Med andre ord er det vennligheten som binder det hele sammen.

Det andre vi kan merke oss som er interessant i denne sammenhengen, er det greske ordet for vennlighet. På gresk er det: chrestotes. Vi legger øyeblikkelig merke til likheten med ordet "Kristus"

Visste du at et av de vanligste ordene man gav en slave den gang, var Chrestos. Med det beskrev man en egenskap som man ville at den ideelle slave skulle ha. Ordet beskriver en raus holdning, kanskje vi kunne si "raus ånd", og vi kan lære mye av hvordan dette ordet er brukt i Det nye testamente. F.eks er det brukt til å beskrive det som kalles Kristi åk:

"Ta Mitt åk på dere og lær av Meg, for Jeg er mild og ydmyk av hjertet, og dere skal finne hvile for sjelene deres. For Mitt åk er gagnlig, og Min byrde er lett." (Matt 11,29-30)

Et åk er noe man legger over skuldrene når man skulle bære noe - f.eks vann. Det som menes er at dette åket - Kristi åk - ikke gnager! Det er "vennlig" mot oss. Det å bli trukket inn i Jesu nærhet, som billedbruken med åket innebærer, har ikke noe hardt eller brutalt ved seg. "Lett" får forresten ikke denne meningen så altfor tydelig fram. Vi kan vel ikke beskrive det kristne livet som "lett". For mange av oss har det vært vankelig til tider. Men forholdet til Jesus gnager ikke, med mindre når vi begår synd og forsøker å komme oss unna med den!

(fortsettes)

Frukten av Helligåndens arbeid i den troendes liv, del 20

En pastor, bilbellærer eller forkynner trenger tålmodighet! På ulike nivåer. Men også når det gjelder forkynnelsen av Guds ord, og det sjelesørgriske aspektet ved denne forkynnelsen. Til sin unge medarbeider Timoteus, skriver apostelen Paulus:

"Forkynn Ordet! Vær rede i tide og utide! Overbevis, irettesett, forman med all tålmodighet og undervisning." (2.Tim 4,2)

En ting er at vi skal være sanne, og tale sannheten, men vi skal ikke gjøre det på en hard måte. Den apostoliske rådet er følgende:

"Men sannheten tro i kjærlighet ..." (Ef 4,15)

Jakob sier det slik:

"Derfor, mine elskede søsken, skal hvert menneske være snar til å høre, sen til å tale, sen til vrede." (Jak 1,19)

Menigheten i Tessalonki får følgende apostoliske råd:

"Nå formanr vi dere, søsken, til å advare dme som er ustyrlige, trøste de motløse, hjelpe de svake og være tålmodige med alle!" (1.Tess 5,14)

Den beste historien til å understreke betydningen av tålmodighet overfor alle mennesker, er selvsagt lignelsen Jesus forteller om den ubarmhjertige medtjeneren i Matt 18,23-35. Kortversjonen er denne:

En mann skylder en konge 10.000 talanter. Omregnet i vår valuta anno 2010 snakker vi om ca 40-50 millioner kroner. Skylden er for stor til at mannen klarer å betale, ber kongen ham om å selge sin kone og barn. Men mannen ber på sine knær, og legg merke til hva han sier:

"Herre, ha tålmodighet med meg, så skal jeg betale deg alt sammen." (v.26)

Hans bønn blir hørt, og han får ettergitt gjelden. Utenfor, på gaten, møter den heldige mannen en av sine medtjenere som skylder ham penger. Det dreier seg om 100 penninger - altså ca 70-80 kroner. Selv om han selv har opplevd tålmodighet - eller langmodighet - fra kongen, har han ingen å vise ham som skylder ham de 70-80 kronene. Lignelsen gjør det mulig for oss å forstå at vi som er blitt tilgitt så mye av Gud, vi må også være rause mot mennesker som står i gjeld til oss, eller som ikke har opplevd det samme som oss.

Den neste Åndens frukt vi skal se nærmere på er den som heter vennlighet.

(fortsettes)

Frukten av Helligåndens arbeid i den troendes liv, del 19

1.Kor 13 forteller oss at langmodighet, eller tålmodighet, er en del av kjærligheten. Og da Agape-kjærligheten, den kjærlighet som elsker på tross av, ikke på grunn av.

"Kjærligheten er tålmodig ..." (1.Kor 13,4)

Tålmodighet kan ikke eksistere uten at vi fylt av Jesu kjærlighet. Langmodighet er en frukt av det å oppholde seg i Jesu nærvær, og tilbringe tid sammen med Ham.

Om du er lik meg - som ikke har så altfor mye tålmodighet - kan du som Paulus gjøre det til ditt bønnemne! I brevet han skriver til den kristne forsamlingen i Kolossæ, skriver han:

"Av denne grunn, fra den dagen vi hørte om dette, har vi ikke holdt opp med å be for dere, og vi ber om at dere må bli fylt med kunnskap om Hans vilje i all visdom og åndelig forstand, at dere må vandre verdig for Herren og fullt ut være til behag for Ham, ved at dere bærer frukt i all god gjerning og vokser i erkjennelse av Gud, så dere blir styrket med all kraft etter Hans herlighets makt, til all tålmodighet og langmodighet med glede..." (Kol 1,9-11)

Jakob skriver at "når troens ekthet blir prøvet, virker det tålmodighet" (Jak 1,3) Men så legger han til, for Jakob er en meget jordnær og praktisk mann:

"Men tåldmodigheten må vise seg i moden gjerning, for at dere kan være modne og helstøpte og ikke stå tilbake i noe." (v.4)

Tålmodighet er med andre ord ikke en skjult dyd, men om vi har den, så viser den seg i "moden gjerning". Enkelte steder oversettes dette greske ordet - teleios - med fullkommen. Kanskje forstår vi ordet "moden" bedre?

I den kristne forsamlingen trenger vi tålmodighet overfor hverandre. Til menigheten i Kolossæ skriver Paulus:

"Som Guds utvalgte, hellige og elskede, må dere da ikle dere inderlig barmhjertighet, godhet, ydmykhet, saktmodighet og langmodighet, så dere bærer over med hverandre hvis noen har en klage mot en annen. Slik som Kristus tilga dere, slik skal også dere gjøre. Men fremfor alt dette: Dere må ikle dere kjærligheten, som er fullkommenhetens bånd." (Kol 3,12-14)

Menigheten i Efesos formaner Paulus på følgende måte:

"Jeg, som er fange i Herren, formaner dere da til å vandre verdig det kall som dere er kalt med, med all ydmykhet og mildhet, med tålmodighet, så dere bærer over med hverandre i kjærlighet, og legger vinn på å bevare fredens bånd." (Ef 4,1-3)

(fortsettes)

Frukten av Helligåndens arbeid i den troendes liv, del 18

Om du har like liten tålmodighet som meg, trenger du den Åndens frukt som på gresk heter "makrothymia". Ordet er egentlig sammensatt av to ord: makros som betyr lang, og thymos som betyr sinn eller temperament. Bokstavelig betyr da ordet lang-sinn, lang-temperament - det vil si et sinn som beholder sin styrke og selvbeherskelse lenge. Kjenner du deg igjen?

Hogg og Wine har definert dette ordet slik: "Langmodighet er selvbeherskelsens kvalitet når vi står ansikt til ansikt med provokasjon, som vi da ikke hastig besvarer eller straks straffer."

Langmodighet eller tålmodighet er det motsatte av vrede.

Faktisk brukes ordet om Gud. I 2.Mos 34,6 sier Gud dette om seg selv:

"Herren, Herren Gud, Han er barmhjertig og nådig, sen til vrede og rik på miskunn og sannhet."

Vi finner det samme igjen i Rom 2,4:

"Eller forakter du Hans rikdom på godhet, overbærenhet og tålmodighet. Skjønner du ikke at Guds godhet leder deg til omvendelse."

I 1.Pet 3,20 beskriver så apostelen Peter Noahs ark, og så skriver han:

"... de som tidligere var ulydige den gang da Guds tålmodighet ventet i Nohas dager, mens arke ble bygd."

Langmodighet eller tålmodighet er det motsatte av hissighet. Det er også det motsatte av å ta seg selv til rette, og det er det helt motsatte av hevnlyst og gjøre gjengjeld. En litt morsom oversettelse av ordet kunne vel være at man er "lang i lunta"!

Denne Åndens frukt gjør oss tålmodige og overbærende med andre mennesker. Dette er en Åndens karakter som gjør oss uselviske og som overvinner de primitive instinktene våre om at vi skal ha hevn.

I Ord 16,32 kan vi lese:

"Den som er sen til vrede, er bedre enn den som er mektig. Den som kan styre sitt sinn, er bedre enn den som inntar en by."

(fortsettes)

Frukten av Helligåndens arbeid i den troendes liv, del 17

Vi kan oppleve fred midt i en turbulent verden, fordi den fred som Jesus gir er ikke avhengig av omstendighetene. I Joh 16,33 leser vi:

"Alt dette har Jeg talt til dere for at dere skal ha fred i Meg. I verden skal dere ha trengsel. Men vær ved godt mot! Jeg har seiret over verden."

Jesus lover oss ikke noe lett liv, og all erfaring tilsier at det å følge Jesus innebærer offer og lidelse. Det kan apostlene fortelle oss om, og det kan kristne som har tatt Guds ord på ramme alvor gjennom hele historien vitne om. Apostlenes gjerninger og kirkehistorien er full av beretninger om kvinner og menn som virkelig betalte en høy pris for å følge Jesus.

Men de har også en annen historie å fortelle oss. De forteller en historie om hvordan Gud har sørget for dem, og dratt omsorg for dem i alle livets historier. En av de historiene som har grepet meg veldig er historiene om kristne som ble fengselt under kommunistregimet i det tidligere Sovjetunionen. Noen av de som satt i iskalde celler gjennom harde vintre, opplevde at Herren bokstavelig talt varmet dem.

Det er den freden Jesus gir midt i midt i trengslene.

I neste artikkel skal vi se nærmere på den Åndens frukt som heter "tålmodighet". Jeg vet med meg selv at jeg trenger mye av den.

(fortsettes)

Frukten av Helligåndens arbeid i den troendes liv, del 16

I går skrev jeg om betydningen av å ha fred med Gud. Denne kan bare gis oss gjennom Jesus og Hans død på korset. Når vi har fred med Gud skal vi også ha fred med hverandre. Denne fred beskrives så vakkert i Salme 133:

"Se hvor godt og herlig det er for brødre å bo sammen i enhet! Det er som den kostbare oljen på hodet, som renner ned i skjegget, Arons skjegg, og renner ned på sømmen av hans kjortler. Det er som duggen på Hermon, som faller på Sions berg. For der har Herren tilsagt velsignelsen, livet til evig tid."

Vi skal legge vinn på å ha fred med hverandre, sier Skriften.

"Jeg, som er fange i Herren, formaner dere da til å vandre verdig det kall som dere ble kalt med, med all ydmykhet, så dere bærer over med hverandre i kjærlighet, og legger vinn på å bevare Åndens enhet i fredens bånd." (Ef 4,1-3)

Når vi har fred med hverandre, vandrer vi med andre ord verdig det kall vi er kalt med. Har vi ikke fred, lever vi uverdig det kall vi er kalt med. Da er vi en skam for kristennavnet! I Kol 3,15 leser vi disse ordene:

"Og la Guds fred råde i hjertene deres! Den ble dere også kalt til i èn kropp. Og vær takknemlige!"

Jakob nærmer seg dette tema veldig praktisk, når han skriver, inspirert av Helligånden:

"Hvem er vis og forstandig blant dere? Han skal ved en god ferd vise sine gjerninger i visdommens saktmodighet. Men hvis dere har bitter misunnelse og selvhevdelse i deres hjerter, så ros dere ikke av slikt og lyv ikke mot sannheten! Slik visdom kommer ikke ned ovenfra, men den er jordisk, sanselig og demonisk. For hvor det er misunnelse og selvhevdelse, der er det også forvirring og all slags ond gjerning. Men den visdommen som er ovenfra, er for det første ren, dernest fredelig, mild, hensynsfull, full av barmhjertighet og gode frukter, den gjør ikke forskjell, og den er uten hykleri." (Jak 3,13-17)

Jesus sier det så radikalt i sin bergpreken:

"Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn." (Matt 5,9)

(fortsettes)

Frukten av Helligåndens arbeid i den troendes liv, del 15

Fred med Gud er en Åndens frukt! Det er ikke bare vakre ord som gjengis i Efeserbrevet, det er også virkelige ord:

"For Han er vår fred ..." (Ef 2,14)

Det er korset - intet annet, absolutt ikke noe annet, som gjør det mulig å forsone oss med Gud. Ingen egen fortjeneste, intet strev - det hjelper ikke at vi er gode, og gjør vårt aller beste heller. Ikke noe av dette kan forsone oss med Gud. Kun Jesus og korset.

"For det var etter Faderens velbehag at hele fylden skille bo i Ham, og - ved Ham - forlike alle ting med seg selv, ved at Han gjorde fred ved blodet på Hans kors, enten det er de ting som er på jorden eller de ting som er i himlene ..." (Kol 1,19-20)

Vi finner det samme i Romerbrevet:

"Da vi altså er blitt rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus... For da vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige." (Rom 5,1 og v.6)

I dag er det mange som hevder at det finnes mange veier til Gud. Det er ikke kristen tro. Det finnes kun en vei - Jesus, og Hans kors.

Til de kristne i Kolossæ skrev Paulus:

"Og dere som var døde i deres overtredelser og uomskårne menneske har Han gjort levende sammen med Ham. Og Han har tilgitt dere alle overtredelsene, og Han slettet skyldbrevet som sto imot oss med bud, det som vitnet imot oss. Og Han tok dt bort, ved at Han naglet det til korset." (Kol 2,13-14)

Dette er hva frelsen handler om, og det er dette - kun dette, som gir oss fred med Gud.

(fortsettes)