Hva vår tid trenger

 I endens tid vil mennesker bli frelst ved kjærlighet, ydmykhet og vennlighet. Vennlighet vil åpne himmelens porter, ydmykhet vil lede ham inn i himmelen, et menneske, hvis hjerte er fylt med kjærlighet, vil se Gud. 

-Hl.Gabriel Urgebadze/Oversatt av Bjørn Olav Hansen

Vennlighetens visdom

"For flere år siden satt jeg på en kaffebar i Seattle, med laptoppen åpen og skrev noen brev. To ungdommer satt ved et bord like i nærheten av meg. En av dem kom med en stygg bemerkning som opplagt var ment for at jeg skulle høre den. Han sa til vennen sin at kun en idiot av en gammel mann ville tro på Gud. Jeg smilte til dem og fortsatte mitt arbeide.

Før jeg forlot kafeen, kjøpte jeg to gavekort og spurte den unge kvinnen jeg kjøpte dem av, om hun kunne gi dem til de to unge mennene etter at jeg var gått?

Omlag to uker senere var jeg tilbake i den samme kaffebaren. Og der satt de, de to unge mennene. De kom bort til bordet mitt og spurte om de kunne få sette seg ned. Jeg smite bredt og sa det ville være en fornøyelse om de satte seg ved bordet mitt. En av de de spurte så om hvorfor jeg hadde gitt dem gavekortene, siden jeg opplagt hadde hørt det de hadde sagt om meg.

Jeg fortalte dem da at Gud hadde sagt at jeg skulle kjøpe de to gavekortene, og at gaven var menr å være fra Gud. Med tårer i øynene ba den ene av guttene meg om tilgivelse. Jeg svarte da at i det øyeblikket han ytret de ordene tilga jeg ham, fordi Kristus hadde tilgitt ham, og hvordan kunne jeg annet enn å elsk dem, siden Gud elsket dem?

Gud gir oss mange muligheter til å vise andre Hans kjærlighet. Kanskje er de mest ufordragelige de som trenger Hans kjærlighet mest.

- Abbed Tryphon.
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Er du vennlig mot deg selv?

Er du vennlig mot din sjel og din kropp? Jeg har ikke vært så vant med å stille meg selv et slikt spørsmål, og det er først i de senere årene jeg har stavet ordet 'selvivaretagelse', og øvd meg på dets innhold.

Jeg har vært for streng mot meg selv.

Slik tror jeg mange kristne har det.

Mange kristne sliter med å tilgi seg selv.

Men vi må ikke glemme at vi er mennesker. Når apostelen skal beskrive sine høye åpenbaringer, at han har vært rykket like inn i den tredje himmel, og har hørt usigelige ord, slik han selv forteller der, så beskriver han seg selv på følgende måte: 'Jeg kjenner et MENNESKE i Kristus.' Ikke en helgen, men et menneske. Med alle sine feil, alle sine nederlag, alle sine svakheter. 'Et MENNESKE i Kristus'. Der er hans identitet.

Vennlige morgener.

Det uttrykket leste jeg på et samtaleforum for Parkinsons-pasienter i går. Og jeg forsøker å ta det til meg. Min dagsrytme har forandret seg etter at jeg ble syk. Alt går i et annet tempo. Jeg lærer mer og mer å lytte til kroppen - og sjelen min. Være raus med meg selv.

'Bli med meg til et sted for å hvile dere,' sa Jesus til sine disipler.

Tilllater vi oss det?

Det er en øvelse å komme inn i Guds  hvile. Lære seg til å slippe taket. Lære seg hva den hellige likegyldigheten går ut på. Leve med i øyeblikket. Lære seg til å puste.

Det er så mye legedom i dette.

Harde ord og vennlighet

Jeg har tenkt mye på noe Paulus skriver til sin unge medarbeider Timoteus: "Bruk ikke harde ord mot en eldre mann ..." (1.Tim 5,1)

Respekt og vennlighet burde prege oss alle i all vår omgang med alle mennesker, men særlig mennesker i sårbare situasjoner.

Vennlighet er faktisk en av Åndens frukter, jfr Gal 5,22, og Paulus snakker om "Kristi egen vennlighet og mildhet ..." (2.Kor 10,1)

Jeg vet litt hva jeg snakker om: Med Parkinsons følger sårbarhet. Jeg reagerer sterkere nå på harde stemmer og ord, jeg tar meg lettere nær av ting. Slik er sykdommen. Det er ikke så mye jeg kan gjøre med det. Da er det godt å bli møtt med vennlighet. Vennlighet gjør meg rørt.

Vi lever i et veldig konkurransestyrt samfunn. Man skal helst lykkes. Det er om å gjøre å være sterk. Det er liten, eller ingen plass for svakhet. Mange har forakt for den.

"Salige er de fattige," sier Jesus og da tenkte han ikke bare på penger. Det finnes en salighet, en rikdom i det lille, det i menneskelige øyne ubetydelige, i det som skyves vekk. Men vi må oppdage det! Kanskje gjør vi ikke det før vår 'vellykkethet' rammes, og vi fratas det som er så selvfølgelig for oss?

Minnegudstjeneste for senator McCain i hans hjemmemenighet

I går, torsdag 30. august, ble det holdt en minnegudstjeneste for senator John McCain (bildet) i North Phoenix Baptist Church, hvor McCain og hans familie er medlemmer.

Ifølge nettutgaven til Christianty Today hadde senator McCain et nært forhold til menighetens tidligere pastor, Dan Yeary, i mer enn 25 år. Pastor Yeary beskriver senator McCain som en hengitt kristen, og han tok jevnlig del i menighetens søndagsgudstjenester.

Som i andre minneord over nå avdøde John McCain trekkes det frem hans integritet, hans trofasthet mot sin kone og familie, og at han var en svært vennlig person.

Ifølge menighetens nye pastor, Noe Garcia, "behandlet senator McCain alle våre medlemmer med ære og respekt uansett hvem de var. Vi er en veldig sammensatt menighet, og har medlemmer fra alle samfunnslag og McCain var vennlig mot dem alle."

Det er et godt vitnesbyrd å etterlate seg, både for en amerikansk senator og kristen.

North Phoenix Baptist Church ble stiftet på slutten av 1950-tallet og menigheten har hatt en sterk vekst, og hører med blant de menighetene som kalles 'mega-kirker'.

Det essensielle

'Så mange i vår verden er forført av teknologi, makt og begjær etter sikkerhet. Hvor ofte har vi ikke glemt det essensielle: kjærlighet, en hjerte-til-hjerte relasjon, vennlighet, godhet og en åpenhet til de som er i nød og i smerte.

Vi har en tendens til å fornekte våre egne skyggesider og svakhet. Vi roper ikke om hjelp, for helbredelse og for Gud. Vi tenker som oftest at vi skal klare oss selv.'

Jean Vanier (bildet) i Letters to My Brothers and Sistersi in L'Arche 1996. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

Vennlighetens bønnerytme

I 15 dager skal jeg følge bror Roger, grunnleggeren av den økumeniske kommuniteten Taize, i bønn. Det skal skje gjennom en nydelig liten bok jeg holder på å lese. Det er veldig interessant å merke seg den bønnerytmen som utfolder seg, gjennom hans levde liv.

Boken med disse 15 bønnedagene er skrevet av Sabine Laplane, som kjente bror Roger personlig og er en venn av kommuniteten i Taize. Hun er medlem av The Apostolic Community of Saint Francis Xavier.

Jeg har merket meg noen av hennes biografiske skisser av bror Roger, som denne: 'Bror Roger hadde som en regel for sitt eget liv tatt noen ord av Augustin, som han omskrev på følgende måte: Elsk, og si det med ditt liv!'

Bror Roger forstod, skriver Sabine Laplane, at 'Kristus på en eller annen måte er forenet med hvert menneske'. Hva var bror Rogers respons på dette? 'Å leve fellesskapets lignelse'.

Noe av det som preget bror Roger, og som alle merket som møtte ham, var hans vennlighet. Det merket jeg selv, da jeg fikk det store privilegiet å være sammen med ham alene. noen timer for en del år siden.

Sabine Laplane skriver om denne vennligheten, slik:

'Sammen med vennlighet, så ekskluderer heller ikke enkelheten vår søken etter skjønnhet, men åpner for noe harmonisk som åpenbarer noe av ømheten til vår Gud: i det vi setter vår lit til den generøsitet som Guds gave representerer som finnes i hvert menneske; lytter vi i stedet for å gi råd, vi lever i undring, og lar vårt hjerte begeistre'.

Når jeg studerer bror Rogers liv forstår jeg hvor mye jeg har å lære om hva det vil si å vandre med Gud. Jeg kjenner på en djup takknemlighet fordi jeg får være elev i første klasse.

Frukten av Helligåndens arbeid i den troendes liv, del 22

I forrige artikkel skrev vi at det greske ordet for "vennlighet" er chrestotes. I Luk 5,39 er adjektivet brukt til å beskrive vin som er modnet: "Og ingen som har drukket gammel vin, vil ha den nye like etterpå. For han sier: Den gamle er best."

Vinens gode smak kommer bare fram gjennom den lange modningsprosessen. Slik også med den vennligheten som er Åndens frukt. Det er en holdning som festner seg i oss gjennom en modningsprosess som tar mange år. Dette er viktig å merke seg når det gjelder Åndens frukt. I vår oppkavede tid tror man jo gjerne at selv frukt er noe som utvikles i går! Og at vi får alt sammen med det samme. Men slik er det jo ikke.

I 1.Kor 13,4 bruker Paulus en rekke adjektiver til å beskrive hva kjærlighet betyr for en kristen:

"Kjærligheten er tålmodig, og den er vennlig. Kjærligheten er ikke misunnelig. Kjærligheten skryter ikke, den er ikke oppblåst."

Kjærlighet innebærer med andre ord imøtekommende medlidenhet og en raus holdning. Det vennlige mennesket ser ikke etter feil hos andre. Vennlighet gjør oss til givere istedetfor krevere.

Om Jesus heter det: "For Menneskesønnen kom ikke for å bli tjent, men for selv å tjene, og for å gi Sitt liv som løsepenge for mange." (Mark 10,45)

Til den kristne forsamlingen i Tessaloniki skriver apostelen Paulus:

"Vi søkte heller ikke ære av mennesker, verken fra dere eller fra andre, selv om vi som Kristi apostler har rett til å opptre med tyngde. Men vi var milde blant dere, på samme måte som en mor nærer sine egne barn. Siden vi lengtet så inderlig etter dere, var vi meget glade, ikke bare for å kunne overgi Guds evangelium til dere, men også for å kunne overgi våre egne liv, fordi dere var blitt oss så kjære." (1.Tess 2,6-8)

(fortsettes)

Frukten av Helligåndens arbeid i den troendes liv, del 21

Tenk at det finnes en Åndens frukt som heter: vennlighet!

Det er litt interessant at vi nå er kommet til det midterste ordet i listen over Åndens frukt i Gal 5,22. Det er nevnt fire Åndens kvaliteter før dette, og fire etter. Med andre ord er det vennligheten som binder det hele sammen.

Det andre vi kan merke oss som er interessant i denne sammenhengen, er det greske ordet for vennlighet. På gresk er det: chrestotes. Vi legger øyeblikkelig merke til likheten med ordet "Kristus"

Visste du at et av de vanligste ordene man gav en slave den gang, var Chrestos. Med det beskrev man en egenskap som man ville at den ideelle slave skulle ha. Ordet beskriver en raus holdning, kanskje vi kunne si "raus ånd", og vi kan lære mye av hvordan dette ordet er brukt i Det nye testamente. F.eks er det brukt til å beskrive det som kalles Kristi åk:

"Ta Mitt åk på dere og lær av Meg, for Jeg er mild og ydmyk av hjertet, og dere skal finne hvile for sjelene deres. For Mitt åk er gagnlig, og Min byrde er lett." (Matt 11,29-30)

Et åk er noe man legger over skuldrene når man skulle bære noe - f.eks vann. Det som menes er at dette åket - Kristi åk - ikke gnager! Det er "vennlig" mot oss. Det å bli trukket inn i Jesu nærhet, som billedbruken med åket innebærer, har ikke noe hardt eller brutalt ved seg. "Lett" får forresten ikke denne meningen så altfor tydelig fram. Vi kan vel ikke beskrive det kristne livet som "lett". For mange av oss har det vært vankelig til tider. Men forholdet til Jesus gnager ikke, med mindre når vi begår synd og forsøker å komme oss unna med den!

(fortsettes)