Den uendelige skjønnheten i en mild ånd

En stille og mild ånd er en ånd av ydmykhet og inderlig kjærlighet til andre. Det betyr at vi ikke provoserer argumenter for vår egen fordel eller bekjemper raseri med raseri; en mild, kontrollert tunge er som en bøtte med vann til en flamme.

Snarere bør det være ditt indre, den uforglemmelige skjønnheten til en mild og stille ånd, som er av stor verdi i Guds øyne. 1.Peter 3: 4. La være  å skape drama eller forstyrrelser, men vær heller fred når andre sprer uenighet. Invester din tid på å oppleve glede i hans nærvær i stedet for å skape kaos i nærvær av andre. La ditt utsmykning være de skjulte egenskapene til hjertet. En mild og stille ånd er av stor verdi i Guds øyne.

- Steve Porter

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Harde ord og vennlighet

Jeg har tenkt mye på noe Paulus skriver til sin unge medarbeider Timoteus: "Bruk ikke harde ord mot en eldre mann ..." (1.Tim 5,1)

Respekt og vennlighet burde prege oss alle i all vår omgang med alle mennesker, men særlig mennesker i sårbare situasjoner.

Vennlighet er faktisk en av Åndens frukter, jfr Gal 5,22, og Paulus snakker om "Kristi egen vennlighet og mildhet ..." (2.Kor 10,1)

Jeg vet litt hva jeg snakker om: Med Parkinsons følger sårbarhet. Jeg reagerer sterkere nå på harde stemmer og ord, jeg tar meg lettere nær av ting. Slik er sykdommen. Det er ikke så mye jeg kan gjøre med det. Da er det godt å bli møtt med vennlighet. Vennlighet gjør meg rørt.

Vi lever i et veldig konkurransestyrt samfunn. Man skal helst lykkes. Det er om å gjøre å være sterk. Det er liten, eller ingen plass for svakhet. Mange har forakt for den.

"Salige er de fattige," sier Jesus og da tenkte han ikke bare på penger. Det finnes en salighet, en rikdom i det lille, det i menneskelige øyne ubetydelige, i det som skyves vekk. Men vi må oppdage det! Kanskje gjør vi ikke det før vår 'vellykkethet' rammes, og vi fratas det som er så selvfølgelig for oss?

Mildhet

Det hender iblant at vi møter et menneske som er milde. Mildhet er en sjelden dyd i en kultur der det tøffe og djerve beundres. Vi oppmuntres til å få saker og ting gjort. og det raskt, selv om det får folk til å føle seg ille innimellom. Fremgang, prestasjoner og produktivitet er det som regnes med. Men kostnadene er høye. Det finnes ikke rom for mildhet i et slikt miljø.

Mild er den som 'ikke knuser et knekket siv, og ikke slukker en rykende veke' (Matt 12,20). Mild er den som er lydhør for andes styrke og svakhet og som gleder seg mer over å være sammen med andre enn å prestere noe. En person som er mild beveger seg forsiktig, lytter oppmerksomt, har et ømt blikk og berører andre med respekt. En mild person vet at sann modenhet krever næring, ikke styrke.

La oss ikle oss mildheten. I denne harde og ofte hensynsløse verden kan mildhet være en levende påminnelse om Guds nærvær iblant oss."

Henri Nouwen (bildet) i boken "Bread for the Journey". Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

En tid for sorg

Sorg handler om mer enn tap av en som har stått deg nær, selv om det i seg selv er en særdeles smertelig erfaring. Men vi kan oppleve sorg også ved tap av helse, og sorg ved ikke lenger å kunne arbeide. Det kan også være smertelige erfaringer.

Jeg vet en del om det. For meg har det vært - og er - en sorg forbundet med det at jeg ikke lenger har den kroppslige styrken jeg en gang eide. At jeg daglig opplever begrensninger når jeg skal gå meg en tur. Jeg må finne stier og veier hvor det er flatt. Den minste stigning gjør at smertene blir så store, jeg blir kvalm og ustø, og jeg må sette meg ned. Jeg kan ikke lette tunge ting lenger, og det er ikke like lett å be om hjelp til det jeg ikke klarer alene.

Mine kroppslige begrensninger gjør meg avhengig av Gud.

Det er også en sorg over dette å ikke kunne arbeide slik jeg en gang gjorde, og som gav meg slik glede. Tap gjør noe med deg, og dette er ikke alltid like lett å forstå for andre. For jeg ser jo så bra ut! Tapsfølelsen og sorgen oppleves enda mer sårt når man opplever andres ufølsomhet overfor de prosessene man går igjennom. Da legges ei ny bør på ryggen din.

Bli i prosessen
Jeg har en god venn i Andy Raine. Vi møttes på Shetland i 2005 i forbindelse med en bønnekonferanse hvor jeg var en av talerne. Andy Raine er danser, og en av grunnleggerne av Northumbria Community, et økumenisk retreatsenter.

Han er en klok mann. Nylig leste jeg noe han har skrevet om sorg:

'Ha det ikke travelt når du vandrer med sorg; det hjelper deg ikke under vandringen. Gå sakte, ta mange pauser ... bli ikke forstyrret av minner som dukker opp uten forvarsel. Tilgi ofte, og la Kristus tale utalte ord med deg. Ufullførte samtaler vil bli løst i Ham. Vær mild med den som vandrer med sorg. Hvis det er deg, vær mild med deg selv'.

I Forkynneren leser vi: 'Alt har sin tid ... en tid til å gråte' (3,1 og 4)

Det ordet passer bra til ordene til Andy Raine. Det er viktig å leve med i den årstiden man befinner seg i - og være der. Så lenge man trenger. Hvor lenge kan ikke andre bestemme for deg. Mer enn noensinne føler jeg det er viktig å være ærlig med livet. Også når man går motbakker. Jeg er så trett av de som mener man skal overse det man opplever. Tåler ikke teologien vår motgang og lidelse, så er det et spørsmål om det ikke er noe galt med teologien vår.

Høst
Det er høst. Trærne møter oss med de vakreste farger. Vind. Kulde. Snart kommer snøen. Jeg lever med i denne årstiden. Selv synes jeg det er en av de vakreste. Men det er høst i livet mitt. Det er veier jeg må gå. Det er pauser jeg må ta. Men jeg vil leve med i det Gud har for meg i denne fasen av mitt liv.