Noen nye overraskende bønnesvar

Vår Far er sannelig oppmuntringens Gud. Det har May Sissel og jeg opplevd mye av de siste ukene. For egen del har jeg også opplevd det helt personlig. Jeg har allerede fortalt om det vakre ikonet jeg fikk som forestiller profeten Elia ved Trøstens bekk. Ingen andre enn Herren selv visste at jeg ønsket meg et slikt ikon.

Men det stopper ikke her. Her om dagen fikk jeg en pakke av en kjær venn av meg. Den ble overrakt av en annen, og jeg fikk ikke pakket den opp før jeg kom hjem. Da jeg åpnet pakken strømmet tårene nedover kinnet mitt, og jeg lot de strømme. For der, der, var engelen jeg har sett for meg! Det er en av disse flotte Willow Tree figurene med tittelen: "Angel of the Garden."

Det var virkelig et håndtrykk fra Herren - og fra min venn! Over en lengre periode nå har jeg følt at Gud har talt til meg gjennom to skriftsteder. Begge fra 1.Mosebok. Det ene finner vi i 1.Mos 2,8: "Herren Gud plantet i gammel tid en hage i Eden. Der satte han mennesket han hadde formet."

Gud Herren er altså en gartner!

Det er en av de aller første tingene som sies om Gud i vår Bibel.

Det andre skrifstedet lyder slik: "Og de hørte Herren Gud som vandret i hagen da dagen var blitt sval." (1.Mos 3,8/Norsk Bibel)

Er det ikke vakkert?

Dette er en tid for meg hvor Herren spar i mitt hjertes jord for å gjøre jorden mjuk, slik at det Herren vil så der kan spire og bære rik frukt. Jeg oppholder meg i Herrens hage for tiden. I et fortrolig samfunn. Jeg lytter etter Herrens trinn.

Det var derfor så velsignet oppmuntrende å få akkurat denne engelen!

Så kom det en ny pakke! Denne gangen i posten, fra en annen kjær venn: "Teresa av Avila: Den indre borgen", i norsk oversettelse, utgitt på Efrem forlag. Akkurat den boken ønsket jeg meg! Og så får jeg den!

Teresa av Avila er vel den som har lært meg mest om bønn, og nå skal jeg få lese denne velsignede boken på norsk. Takk Herre! Og en inderlig takk til min venn.

"Når vi ber skal vi huske at det er Giveren som er gaven," sa Teresa av Avila, eller Teresa av Jesus som var hennes egentlige navn.

Og for mange år siden fant jeg den beste definisjonen på bønn noensinne hos Teresa:

"Å be er å omgås i vennskap og tale ofte og lenge i ensomhet med den som vi vet elsker oss."

Så oppmuntrende å få slike bønnesvar som disse!

En gartner og hans hage

Jeg tenker så mye på Focas om dagen. Focas Gartneren. Han er død for mange år siden, men bodde i sin levetid i den lille byen Sinope ved Svartehavet.

Hvorfor jeg tenker på akkurat Focas vet jeg ikke, men det har sammenheng med noen forunderlige ord fra 1.Mosebok: "Og de hørte Herren Gud da han kom vandrende i hagen da dagen var blitt sval..." (3,8) Er det ikke nydelig?

Noe av det første vi kan lese om Gud er dette: "Så plantet Gud en hage i Eden, i Østen." (2,8) Med andre ord: Vår Gud er en gartner! Tenk det.

Og det var også Focas. Om jeg fikk leve livet om igjen, så ville jeg ha blitt gartner. Absolutt. Tenk noe så flott. Grave i jorden, plante, vanne, se det gror og vokser. En frodig, grønn jord.

Focas gledet menneskene med sin avling og sin frukt. Bønn og arbeid var ett og det samme for ham, og blant blomstene og frukten i sin hage, mediterte han over Guds storhet. Han delte frukten med de fattige, og forbipasserende, og vitnet enkelt om sin tro på Jesus.

Focas skulle ende sitt liv som martyr, i år 303, under en av de store kristenforfølgelsene. Keiser Decius sendte soldater for å arrestere ham. Også soldatene fikk smake den gode frukten til Focas. Han viste dem stor gjestfrihet. Til slutt ble han halshugget.

Rundt Kristi himmelfartskapellet har vi en bønnehage. Det hender jeg av og til ser Focas der. Da setter jeg meg ned på en av benkene og kjenner på djup takknemlighet for at jeg kjenner noen av de hellige.

Gartneren

For tiden mediterer jeg over ulike Gudsbilder vi finner i Den Hellige Skrift. I går delte jeg med dere noen tanker om Flaskesamleren - om Gud som samler våre tårer på flasker.

I dag vil jeg gjerne fortelle deg om Gartneren.

Vi møter dette Gudsbildet allerede på Bibelens første blader:

"Herren Gud plantet i gammel tid en hage i Eden..." (1.Mos 2,8)

Dette er det andre Gudsbildet vi møter i Bibelens første bok. Først åpenbarer Gud seg som Skaperen. Så som Gartneren. Ikke nok med at Han er skaperen av alt, vársomt planter Han også trærne og vekstene i hagen, i det som utgjør selve paradiset. Hagen som skal utgjøre den trygge rammen for mennesket. Det er i denne hagen, med all sin skjønnhet, sine blendende vakre farger, at vi også leser om det hellige Gudsnærværet Adam og Eva opplevde:

"Og de hørte Gud Herren da han kom vandrende i hagen da dagen var blitt sval..." (1.Mos 3,8)

Jeg tror det var Gartneren som vandret gjennom hagen.

Det er et godt Gudsbilde. Gud som den store gartneren. Det høres nesten litt uærbødig ut, at Gud skulle være en gartner. Han som ellers omtales som tre ganger hellig. Og det er Han. Men Han, den store og mektige, som skapte himmel og jord, skapte også en hage og stelte den. Begge deler gir meg stor trøst.

Billedtekst: Gartneren malt av Hugh B. Brown.