Trærne i Guds hage og i det nye Jerusalem

 I går oppdaget jeg noe jeg ikke har reflektert over, noe som ble nytt for meg da jeg leste den andre skapelsesberetningen som er gjengitt i 1.Mos 2. Jeg har lest Bibelen siden 1972, men dette hadde jeg ikke sett før nå. Av og til leser vi litt for fort: "Så plantet Gud Herren en hage i Eden, i Østen. Der satte han mennesket som han hadde formet. Og Gud Herren lot alle slags trær vokse opp av landjorden, prektige å se på og gode å ete av..." (1.Mos 2,8-9a) Og videre: "Og en elv rant ut fra Eden for å vanne hagen..." (v.10a)

Gud plantet trær i Edens hage. Sikkert av alle slag. Fikentrær, vintrær, terebinter, ranke furutrær. Ikke noe kunne være viktigere der hvor ørkenen dominerer. Edens hage, var som Skriften sier et sted med trær. For det er trærne som drar ned regnet. Trærne skaper skygge og binder ikke bare kulldioksid men også jord. De avgjør også aerosoler, fine gasser som når de når skyene hjelper regnet til å binde dråper. Slik at at de kan falle ned igjen og væte jorden. Om det ikke skulle finnes trær, drar skyene videre og regnet faller et annet sted. Trærne skaper regn og vannet væter jorden. Hagen i Eden vokser, og i denne hagen vandrer Herren hver dag. Et av det vakreste skriftstedene jeg kjenner i Bibelen er 1.Mos 3,8, hør bare: "Og de hørte Herren Gud da han kom vandrende i hagen da dagen var blitt sval." Gud kom i den svale kveldsbrisen.

Jeg kom på å tenke på noen ord fra Wilfrid Stinissen da jeg leste disse ordene fra 1.Mosebok. Han skrev de i den første utgaven av tidsskriftet Pilgrim, i den første utgaven som utkom i 1994: "Det som gjør mennesket til menneske er tørsten. Å slutte å tørste er å dø. Å forbli i den og gå djupere i sin tørst er å få liv."

Så er det forunderlig å lese Bibelens siste bok. Bibelen begynner med fortellingen om en hage, og slutter med fortellingen om en by, og i det nye Jerusalem finnes det både strømmer av elver og trær: "Og han viste meg en elv med livets vann, klar som krystall, som strømmet ut fra Guds og Lammets trone, midt i byens gate. På begge sider av elven sto livets tre, som bærer frukt tolv ganger og gir sin frukt hver måned. Og bladene på treet tjener til helse for folkeslagene." (Åp. 22,1-2) 

Nå forstår jeg hvorfor jeg er så glad i trær og elver!

Livets brød - livets kilde

Måtte vårt indre menneske åpne sin munn og på den måten spise brødet som er kommet ned fra himmelen. La oss altså spise brødet og drikke a kilden, for det er den samme Herre, Jesus Kristus, som byr oss å motta ham som 'Livets brød', som gir verden liv og som kaller seg selv kilden, når han sier: 'Den som tørster, la ham komme til meg og drikke!'

Om denne kilden sier profeten: 'For hos deg er livets kilde.' Se hvor denne kilde bryter frem: der, hvor også brødet stiger ned. For han som er brødet, er også kilden: Guds enbårne Sønn, Jesus Kristus Herren, som vi alltid skal hungre etter. Selv om vi spiser ham ved å elske og tar ham inn i oss ved vår lengsel, så skal vi som hungrende, lengte etter ham enda mer.

På lignende vis er det med kilden: la oss alltid drikke av den med overstrømmende kjærlighet, la oss alltid drikke av den med største lengsel og glede oss over dens milde godhet. For mild og god er Herren.

Måtte vi, selv om vi spiser og drikker ham, likevel alltid hungre og tørste, for vår mat og vår drikke kan man ikke spise og drikke opp en gang for alle. Selv om man spiser maten og drikker drikken, så tar de aldri slutt, for vårt brød er evig og vår drikk evigvarende, vår kilde er vidunderlig.

- Hl.Columba (543-615), en av de store personlighetene i den keltiske kirken. Hentet fra "Kysse spor" av Peter Halldorf. Luther forlag 2002, side 283.

Gode møter i Bamble

Det ble en fin formiddag i Bamble i går. Pinsemenigheten Livets Vann og Bamble frikirke inviterte da til bønneseminaret, "Vandring med hvilepuls", som er det første i rekken av to seminarer om det hverdagslige bønnelivet. Det andre handler om det åndelige livet etter fylte 50 år.

Hensikten med disse to seminarene er å hjelpe mennesker til å komme inn i bønnens hvile, og erfare Guds nærvær i sine liv. Tematikken berører mange og mange kjenner seg igjen i eksemplene fra hverdagslige opplevelser med jobb, familie og menighetsliv.

Når disse linjene skrives er det blitt midnatt og det skal bli godt å få en natts søvn. I morgen formiddag taler jeg i Bamble frikirke, Da skal jeg tale om kraften i det å bli og gi videre Guds velsignelse. Det er et budskap jeg har delt i mange sammenhenger mange steder i Norge nå, og i morgen åpner vi også opp for at de som deltar i gudstjenesten kan komme fram for å bli velsignet ved at jeg tegner korsets tegn i deres panne og lyser velsignelsen over deres liv.

Søndag ettermiddag setter May Sissel og jeg kursen hjemover. Takk til alle dere som ber for oss.

Den som elsker, drikker

Jeg vil gjerne dele noen ord av Columba (543-615) med bloggens lesere ved begynnelsen av denne uka. Columba var en av de store personlighetene i den keltiske kirkehistorien. I 589 ble han, sammen med 12 munker fra det samme klostret i Irland, sendt for å misjonere blant frankerne. Omlag 200 klostre ble grunnlagt i Europa som en frukt av hans virksomhet. Columba så på kristenlivet som en stadig pilegrimsferd for Kristi skyld:

"Vend ditt øre til mine ord, som for å høre noe viktig, og still din ånds tørst fra de guddommelige kilder som jeg vil øse av! Men slukk ikke tørsten; drikk, men drikk deg ikke utørst, for den levende kilde, Livets kilde, kaller oss og sier: 'Den som tørster, la ham komme til meg og drikke!' (Joh 7,37)

Forsøk å fatte hva det er du drikker! Må Jeremia, ja kilden selv, tale til deg: 'De har gått bort fra meg, kilden med det levende vann.' (Jer 2,13) Det er altså Herren selv, vår Gud Jesus Kristus, som er livets kilde. Derfor innbyr Han oss til seg, Kilden, for at vi skal drikke Ham.

Den drikker Ham, som elsker Ham. Den drikker, som mettes av Guds ord, som har sann kjærlighet, som har en stor lengsel. Den drikker, som brenner av kjærlighet til visdommen."