Eden - og andre hager

For en del år siden var dattera vår på en misjonreise til Filippinene. Der kjøpte hun en gave til meg som jeg er blitt så glad i. Det er en bibelstudiebok om menn i Bibelen. For tiden leser jeg om Adam.

Adam og Eva - de to første menneskene på jorda oppholdt seg i en hage. Eden. Jeg har tenkt mye på det de siste dagene.

Nå skal det sies at vi ikke har noen særlig flott hage, men jeg er blitt mer og mer glad i den lille hagen vi har. Og det å kunne drive i hagen, handler om å finne en hvilepuls. På oversiden av huset vårt har vi en liten skog. Den er blitt mindre og mindre med årene, etter hvert som trær er blitt felt. Jeg stortrives med de trærne som er igjen. Av to årsaker: for det første gir de skygge. Det er betydningsfullt fordi jeg tåler veldig dårlig varme. For det andre fordi de huser mange slags fugler, og det finnes vel neppe noen lyd som er mer harmonisk og nydelig enn fuglekvitter. Det måtte i såfall være en bekk som klukker.

Men det var dette med hager. Og da særlig den første. Så forunderlig det må ha vært, dette fellesskapet de første menneskene hadde med Skaperen, og så stort det må ha vært å vandre rundt i denne hagen - før syndefallet. Da alt var harmonisk.

I går gravde jeg i jorda. Å kjenne solvarm jord mellom fingrene, gjøre den porøs, slik at man kan så noe som skal gro. Noe finere vet ikke jeg om en junidag.

Jeg tror jeg aner noe om hvorfor Gud lot de første menneskene oppholde seg i en hage. Den er en liten verden i seg selv. Selv om man ikke kan komme seg så langt, er det underlig hvor mye en får med seg av livet selv i en liten hage.

I dagene som kommer skal vi plante, jeg skal stelle med mine tomatplanter, og jeg tror jammen vi skal skaffe oss noen urter.