La oss hedre minnet om de falne for 65 år siden

I dag er det på dagen 65 år siden D-dagen, eller Debarkation day, kodenavnet for de alliertes invasjon av Frankrike. Denne dagen ble 24 000 fallskjermsoldater satt inn i Normandie. 7000 skip sto for transport og ilandsetting av rundt 156 000 infanterisoldater på fem ulike strender. De fikk flystøtte fra 5400 jagerfly og 3000 bombefly som gjennomførte 14 000 turer den første dagen. Dette var begynnelsen på slutten på den 2. verdenskrig. Tyskerne ga hard motstand, men i løpet av dagen klarte de allierte å ta tre små brohoder i Normandie. Etter seks dager holdt de en sammenhengende kyststrekning på 95 kilometer og de klarte å bryte gjennom tyskernes linjer. Etter en måned sto en million allierte soldater på fransk jord.

Det er forhold ved denne historiske hendelsen som gjør at en ikke bare føler dyp takknemlighet overfor de som var villige til å dø for friheten og befri Europa fra det forferdelige naziregimet. Det er et annet forhold som ikke skal undervurderes. Hadde det ikke vært for D-dagen hadde Europas skjebne ligget i hendene på Den røde armé. Det er ikke så vanskelig å tenke seg hva som da ville ha skjedd. Stalins utrenskninger, de vilkårlige henrettelsene, undertrykkelsen, forfølgelsen som fulgte i sporene av 2. verdenskrig bør sette D-dagen i rett perspektiv.

Krig er forferdelig. Tapstallene på D-dagen var historisk lave, av de 156 000 ilandsatte soldatene døde 2500, 1,6 prosent. Men vi skal ikke glemme at bak hvert eneste et av disse tallene skjuler det seg en far, en bror, en sønn, en ektemann. Men sammenligner vi det med de øvrige grusomme kamphandlingene i 2. verdenskrig ble tapstallene små. Slagene om Hviterussland, Smolensk og Moskva i 1941 krevde 1,6 millioner menneskeliv. Stalingrad en halv million, det samme gjorde Leningrad. I Kiev i 1941 døde over 600 000. En halv million døde i Hviterussland i 1944. I Kursk i 1943 døde 300 000. 250 000 døde i Berlin i 1945.