Gamle sprukne leirkrukker - og skatten vi bærer med oss

Jeg holder på å lære noen gamle lekser om igjen. Det handler om skrøpelighet og sårbarhet. På disse områdene blir jeg aldri utlært ser det ut til! I går tenkte jeg at jeg skulle hjelpe min kjære kone å klippe plenen. Med en gressklipper med motor som stort sett går av seg selv, skulle ikke det være den største utfordringen, tenkte jeg. Ikke har vi store plenen heller. Plenen på oversiden av huset er den minste delen, så jeg tenkte at den klarer jeg i alle fall. Men slik skulle det ikke gå. Etter å ha holdt på i fem minutter, var det absolutt slutt på alle krefter. En smerte jòg gjennom hjertet, og så var det bare å legge seg ned for å hente seg inn igjen og få igjen litt pust. Det er sikkert ikke så lett å forstå for den som ikke er midt oppe i det, men for meg ble det et nederlag. Selv ikke noe så enkelt er jeg i stand til å hjelpe til med her hjemme. Jeg holder på å lære at jeg ikke har så mye krefter. Du forstår: hodet mitt sier en ting, hjertet mitt sier noe annet. Foreløpig forstår ikke hodet mitt hva hjertet sier!

Til den kristne forsamlingen i Korint skriver apostelen Paulus om den tjenesten vi er gitt. Han skriver om evangeliet om Kristi herlighet, og om lyset som stråler ut fra mørket. Så skriver han:

"Men vi har denne skatten i leirkrukker, for at den veldige kraften skal være av Gud og ikke fra oss selv." (2.Kor 4,7)

Slik føler jeg meg for tiden: som en skjør leirkrukke, en med tydelige sprekker og skår. Men i denne skrøpelige kroppen bærer jeg noe som er så mye større enn meg, jeg bærer med meg Den Hellige Ånd. For skriver den samme apostelen i det første brevet til den samme menigheten: "Vet dere ikke at kroppen deres er et tempel for Den hellige ånd som bor i dere, og som er fra Gud? Dere tilhører ikke lenger dere selv. Dere er kjøpt, og prisen betalt. Bruk da kroppen til Guds ære!" (1.Kor 6,19-20)

Det er dette jeg forsøker å lære meg, at om kroppen brytes ned, og jeg kjenner min avmakt, min skrøpelighet og jeg ser sprekkene i krukken, så vet jeg at Ånden bor her inne. Det er litt overveldende for tiden. Den menneskelige kraften som en gang var der, er ikke der lenger. Gjennom det som skjer med meg er jeg blitt mer og mer avhengig av Gud.

Å gradvis miste kontroll, og være villig til å gi den fra seg, og overgi seg i Guds hender er noe jeg holder på å lære noe om. Jeg vet at det teologisk er helt riktig, men det er noe ganske annet å faktisk oppgi seg selv og dø fra seg selv - i virkeligheten!

Etterat Paulus har skrevet om skatten i leirkrukken, skriver han:

"Vi er alltid presset, men ikke knekket, vi er rådville, men ikke rådløse, forfulgt, men ikke forlatt, slått ned, men ikke slått ihjel. Vi bærer alltid Jesu død med oss i vår egen kropp, for at også Jesu liv skal bli synlig i dem. For ennå mens vi lever, blir vi stadig overgitt til døden for Jesu skyld, for at også Jesu liv skal bli synlig i vår dødelige kropp." (v.8-11)