Da alt håp var ute, trodde han med håp

Det er forunderlig å lese om Abrahams tro, slik apostelen Paulus beskriver den i Romerbrevet:

"Da alt håp var ute, trodde han med håp, at han skulle bli far til mange folkeslag, etter det som var sagt: Slik skal din ætt bli. Han ble ikke svak i troen og var ikke opptatt av sitt eget legeme som allerede var dødt, siden han snart var hundre år. Heller ikke var han opptatt av Saras døde morsliv." (Rom 4,18-19)

Mens jeg leste disse ordene kom jeg over noe A.B Simpson (bildet) har skrevet om den kjente trosmannen George Müller:

"George Müller ble engang spurt hvordan man skal bli sterk i troen. 'Det er bare en måte,' sa den kjente trosmannen. 'Skal man få en sterk tro, skjer det ved oppøvelse under lidelser. Jeg har lært å tro ved å stå fast under store prøvelser.' Dette er sant. Det er når alt svikter at tiden er inne til å tro.

Kjære venn, du forstår neppe verdien i din nåværende situasjon. Hvis du er i lidelsens ovn, er du også i selve troens sentrum. Hvis du lar Gud slippe til, vil Han lære deg noe som du ellers ikke ville ha lært, nemlig å griåe tak i Ham som kan gjøre mer enn alt.

'Vær ikke redd, bare tro.' Er du redd, så se opp og si: 'Når frykten kommer, setter jeg min lit til deg.' Du skal få takke Gud for sorgens skole som for deg blir en troens skole."

Så langt A.B Simpson.

Dette vil jeg ta med meg i dag.

Dagens tidligere annonserte møte med våre mennonitevenner fra USA er avlyst fordi jeg sliter slik med hjerterytmen om dagen. De har i stedet reist til sørlandet for å besøke noen tysk/russiske mennoniter som har bosatt seg der.