Det er interessant å se hvordan Gud kan prege et menneskes ansikt på en slik måte at man kan se Kristus i det. En av de som man kunne si dette om var James Hudson Taylor, den legendariske Kinamisjonæren. I 1874 ble Hudson Taylor alvorlig skadet på grunn av et fall og ble tvunget til å vende tilbake til hovedkvarteret til China Inland Mission i Pyrland Road, Newington Green i London. Huset står faktisk der fremdeles. En av de som besøkte ham var C.G Moore. Han forteller om Hudson Taylors arbeidsværelse hans fullt av bøker og kartonger. Veggene var dekket av primitive bokhyller. Hudson Taylor lå i en jernseng og begynte en samtale som Moore senere beskrev som 'en av livets gylne timer.' Hudson fremsto ikke for Moore som den 'store mannen' som han hadde ventet seg, ikke med noen 'høy og imponerende mine,' men han hadde noe av den storhet som Kristus talte om da Han sa at de ydmyke skulle arve jorden.
C.H. Spurgeon forteller følgende om Hudson Taylor, da Taylor besøkte ham i Sør-Frankrike på vei tilbake til Kina i 1879: "Fremdeles merket av sine skader," skriver Spurgeon, "halt og liten, så han ikke ut som en mann som en ville velge til å lede en stor misjonsorganisasjon. Han viste ingen tegn til selvhevdelse, bare en sterk tillit til Gud. Han var altfor sikker på Guds nærvær og hjelp til å vike fra en kurs han hadde valgt." Etter at Taylor hadde gått sin vei husket Spurgeon at ordet China, China, China sang ham i øret på den spesielle og musikalske måten som Hudson uttalte ordet på.
Fra Queensland i Australia fortelles følgende historie fra august 1890. Taylor var invitert til å bo hos pastor John Southey og hans kone i deres hjem nær Brisbane. Southey var en engelsk prest som var i Australia på rekonvalisens. Da han sto på stasjonen og ventet på toget med Taylor, sluttet han seg til dem som ventet at Taylor skulle være flott å se til. 'Møtet ble en skuffelse,' sa han til sin kone, da han kom hjem med gjesten sin.
'Men,' la han til, 'jeg er sikker på at han er en god mann.'
Etter en kort samtale med Hudson, fikk hun seg et fortrolig ord med mannen sin:
'Se på lyset i ansiktet hans!'
John Southey måtte være enig i dette, og han lurte på årsaken. 'Han hadde blikket vendt mot Gud hele tiden, og så dyp var hans nære omgang med Gud at selve ansiktet hans så ut til å stråle av et himmelsk lys."
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar