Når profetiene oppfylles foran øynene våre - det unike med Israel, del 3

 Det må ha vært et forunderlig møte for de som deltok da den legendariske kristne legen og Kina-misjonæren, Hudson Taylor (bildet), plutselig stanset midt i en tale og sto musestille med øynene lukket et lite øyeblikk. Vi befinner oss i Englandn hvor Hudson Taylor er på ferie. Året er 1855. I et syn ser Taylor for seg en stor endetidsvekkelse som finner sted i det landet som går under navnet 'landet ytterst i Norden'. Hudson Taylor var en mann fylt av Den Hellige Ånd og fullstendig overgitt til Gud. Han var også kjent som en kraftfull forbeder som hver eneste morgen i over 40 år ba for Kina, om at kineserne skulle bli frelst.

Han bryter med ett tausheten, spenningen er til å ta og føle på: 

"Jeg har sett et syn. I dette synet ser jeg en stor krig som vil berøre hele verden. Jeg ser at denne krigen stanser opp, men starter så opp igjen, faktisk snakker vi om to kriger. Etter dette, så jeg mye uro og opprør som vil berøre mange nasjoner. Noen steder opplevde åndelige besøkelsestider. I Russland så jeg en generell nasjonal åndelig vekkelse, så stor at det var ingenting lik den. Fra Russland så jeg det komme en vekkelse som spredte seg til mange europeiske land, og deretter så jeg en gjennomgripende vekkelse etterfulgt av Jesu gjenkomst." 

Hudson Taylor ser i synet både den 1. og den 2.verdenskrig, den kommunistiske maktovertagelsen og en kommende kristen vekkelse før Jesu gjenkomst.

26 år senere, i 1881, ble den russiske tsaren, Alexander II, myrdet og ble etterfulgt av sin sønn Alexander III.

Alexander III hatet jødene, og dette året ble Kishinev, hovedstaden i Moldova, hjemsøkt av en pogrom - en organisert massakre eller forfølgelse av det jødiske folket.

I det livet for de forfulgte jødene stadig ble mer vanskelig under tsar Alexander III, begynte sionistiske ideer med et jødisk hjemland å spre seg blant jødene. Enkelte jødiske ledere begynte å lete etter et slikt tilfluktssted, et hjemland for verdens fordrevne jødiske befolkning.

Begrepet antisemittisme er brukt i det engelske språket første gang rundt 1870, og refererer til fiendtlighet mot jøder som en religiøs og etnisk gruppe. Det første Aliyah eller immigrasjon, til Israel fant sted første gang i 1882. Jødiske immigranter etablerte da en jødisk koloni under navnet Rishon LeZion. Navnet betyr 'De første i Sion'. Kolonien befinner seg i dag i Tel Avivs sørlige forsteder. Her ble den første jødiske landbruksbosettingen i Palestina grunnlagt i 1882. Den ble grunnlagt av 17 religiøse russiske pionerimmigrantfamilier. Meir Karchevskij opplevde pogromene i Russland på begynnelsen av 1880-årene, og var blant de aller første som reiste til Palestina. I 1881 kom han til Jaffa, der han fikk losjert inn familien mens han selv dro for å finne et landområde hvor de kunne slå seg ned. Året etter kjøpte han, sammen med noen andre, et jordstykke 10 kilometer sør for Jaffa. Det er dette som skulle bli Rishon LeZion. 

Som skrevet begynte den første bølgen av pogromer mot de russiske jødene i 1881, nærmere bestemt i Elizavetgrad ved påsketider det året. Bare i dette året alene ble 215 jødiske samfunn i det sørlige og sørvestlige Russland rammet av pogromer, og i årene fram til 1884 ble praktisk talt alle jødiske menigheter berørt. Den russiske regjeringens politikk overfor jødene i årene etter 1881 ble strammet drastisk inn og antok en stadig mer antisemittisk karakter. Tsar Alexander III sto bak de antijødiske mailovene i 1882 og i deportasjonen av mer enn 20.000 jøder fra Moskva og St.Petersburg. 

I årene mellom 1881 og 1914 emigrerte ca. tre millioner jøder fra Russland. Flyktningestrømmen beveget seg først og fremst mot USA, men det var også mange som slo seg ned i Vest Europa. Om lag 30.000 russiske jøder og jøder fra øst europeiske land, spesielt Polen, flyktet tiln Palestina fra forfølgelser og pogromer.

fortsettes

Guds trofasthet

Det fortelles at James Hudson Taylor (bildet), den legendariske stifteren av China Inland Mission hadde to små flagg i sitt hjem.

På det ene sto det: 'Ebeneser' og på det andre: 'Jahve-Jireh*.

Det første betyr: 'Hitinntil har Herren hjulpet' og det andre: 'Herren vil sørge for vår fremtid.'

I disse to ytterpunktene lever vi - og Gud viser seg å være trofast.

150 år siden i dag at trosmisjonen China Inland Mission ble grunnlagt

I dag er det på dagen 150 år siden Hudson Taylor grunnla China Inland Mission. En pionermisjon grunnlagt på tro og bønn, som skulle få stor innflytelse og se tusenvis av mennesker vunnet for Guds rike.

Dette er virkelig verdt en fest!

Helt fra begynnelsen av rekrutterte man misjonærer fra arbeiderklassen så vel som enslige kvinner. Dette var banebrytende. Et annet særtrekk ved dette misjonsarbeidet var at man ikke appellerte om penger, men satte sin lit til Gud for at pengene som trengtes til arbeidet skulle komme inn uten at man trengte å mase om det. Hudson Taylor sa det slik: 'Guds arbeid gjort på Guds måte mangler aldri midler'. Som om ikke dette var spesielt nok, kledde Hudson Taylor seg på kinesisk vis for lettere å kunne vinne kineserne for Kristus!

Alt Hudson Taylor og hans misjonsorganisasjon gjorde var bygd på bønn og støttet opp av bønn.

'Enten er Kristus Herre over alt, eller så er Han ikke Herre i det hele tatt', er et annet berømt uttrykk som stammer fra Hudson Taylor.

James Hudson Taylor ble født i 1832 i Yorkshire i England. Foreldrene hadde røtter i metodismen og var aktive i et Wesleyansk kapell. Allerede i ung alder gav Hudson Taylor, som var deres førstefødte, sitt liv til Jesus og nesten med det samme opplevde han et kall til å bli misjonær i Kina.

Men det var ikke lett å komme inn i Kina den gangen. Hudson Taylor kom til Kina i 1853. Da arbeidet han for en Kinamisjon som gikk under navnet 'Chinese Evangelization Society'. Taylor lærte seg kinesisk, men etter en tid sluttet han å arbeide for denne misjonsorganisasjonen, som også ble oppløst i denne tiden. Det var på denne tiden at Taylor ble overbevist om at han måtte gå troens vei. Skulle han drive misjonsarbeid måtte det være på Guds måte. Da var den eneste veien å gå bønneveien.

I 1862 gifter han seg og fullfører samtidig en medisinsk doktorgrad. Han arbeider med en kinesisk oversettelse av Bibelen, og får etter hvert større og større nød for innlands-Kina, fore de mange millionene av mennesker som ennå ikke hadde hørt om Jesus. For å gjøre folk flest oppmerksomme på dette skrev han mye om nøden for Kina i ulike aviser.

Som et resultat av bønn og informasjonen om situasjonen i Kina bryter en stor misjonsvekkelse løs. Mange tusen tok del i denne visjonen. Det ble bedt mye for dette store landet. Mange ble vekket for misjon, og fikk kall til å reise til Kina.

Taylor kom tilbake til England da han sluttet i den Kinamisjonen han hadde vært med i. I England dannet han så Kina Inlandsmisjon (China Inland Mission, CIM) En tid var denne organisasjonen verdens største misjonsorganisasjon. Etter 30 års arbeid i landet, var det 640 misjonærer på 200 misjonsstasjoner og utposter i Kina. I 1905 da Taylor døde, var det 800 misjonærer som arbeidet for China Inland Mission inne i Kina.

China Inland Mission har inspirert mange til å begynne arbeid i Kina: Norsk Luthersk Misjonssamband og nåværende Orientmisjonen er direkte resultater av Hudson Taylors arbeid.

China Inland Mission tilhørte ikke noe kirkesamfunn, men selskapet var evangelisk-protestantisk. Teologien var konservativ, i dåpssyn var Taylor baptist, og dette ble også den linjen China Inland Mission førte. Ingen av misjonærene fikk fast lønn, men måtte stå i tro for sitt eget underhold. De fleste misjonærene som arbeidet for China Inland Mission kom fra småkorsfolk. Personer med liten formell utdannelse kunne melde seg til tjeneste, og ble så sendt ut på misjonsmarken. Det ble lagt stor vekt på at ledelsen skulle være i Kina, ikke i England.

I 1964 ble navnet på misjonen endret til Overseas Missionary Fellowship. I dag heter arbeidet OMF International.

På bildet ser vi Hudson Taylor og misjonærer fra China Inland Mission.

Jeg kommer tilbake med flere artikler om China Inland Mission og Hudson Taylor her på bloggen.

Henan - fra folkelig motstand til Kinas vekkelsessenter, del 2

Her fortsetter serien om Henan provinsen i Kina - selve vekkelsessenteret. Men slik har det ikke alltid vært. I denne serien ser vi nærmere på hvordan det hele startet:

25. april 1875 fikk Henry Taylor fra China Inland Mission, og hans kinesiske medarbeider, Yang, privilegiet av å være de første protestantiske kristne til å lede en kineser til tro på Jesus. I dagboken sin, skriver Taylor:

'En gammel mann, som vi hadde invitert inn, kom og satte seg, og vi delte evangeliet med ham. Jeg har aldri noensinne møtt noen som har grepet evangeliet mer begjærlig enn ham. Han gjenga det vi hadde sagt veldig tydelig ... Vi knelte ned, og ba Gud om å frelse hans sjel. Vi spurte ham så om han virkelig trodde evangeliet. Med stor overbevisning i stemmen svarte han: Hvorfor skulle jeg ikke tro så gode nyheter? Han så nesten overrasket ut over at vi kunne mistro han. Han var en gammmel lærd mann ... Vi gav ham noen bøker'. (M.Henry Taylor: Missionary Journeys. Pioneer work in Hon-nan. China's Millions, november 1875, side 60-61)

Noen uker senere var idyllen brutt. 14. mai dette året fikk de oppleve motstanden i befolkningen mot deres evangelieforkynnelse. Taylor skriver i dagboken, at noen som holdt til på torget laget til et oppløp mot dem:

'De kastet bøkene våre ned i søla, tråkket på dem og rev dem i stykker. De kastet dem i ansiktene på oss, og spottet det verdige Navn som vi er kalt ved. Selv om dette ble gjort i den hensikt å provosere oss, sørget Herren for at vi forholdt oss helt rolige ... Når vi forlot dem for å gå til herberget vårt, ropte noen etter oss: "Kast ut de utenlandske djevlene". Vi fryder oss over å bli forfulgt for Jesu navns skyld, men vi sørger over årsakene til det'.

(fortsettes)

Bildet er fra et av frukt- og grønnsaksmarkedene i dagens Henan provins.

Henan - fra folkelig motstand til Kinas vekkelsessenter, del 1

I dag begynner en ny serie på bloggen, hvor jeg vil presentere kirke- og vekkelseshistorie fra Kina. Nærmere bestemt fra Henan provinsen, som er blitt kalt Kinas Galilea. Ikke bare er Henan den mest befolkningsrike provins i Kina med sine 100 millioner, men har også det største antallet kristne. Henan er selve vekkelsessenteret.

Men slik har det ikke alltid vært. Tvert om.

Artikkelserien er bygget på boken til Paul Hattaway: Henan - The Galilee of China The Church in China: The 'Fire and Blood' Series Volume 2, utgitt av Piquant editions, 2009. Distribuert gjennom William Carey Library.

Protestantisk misjon i Kina starter med Robert Morrison i 1807. Men det skulle gå hele 68 år til før de første protestantiske misjonærene satte sin fot i Henan provinsen. Misjonsarbeidet begynner i april 1875 da Henry Taylor fra China Inland Mission besøker Henan, sammen med den kinesiske evangelisten Yang fra Hubei provinsen.

Hudson Taylor
Tidligere dette året hadde grunnleggeren av China Inland Mission, den legendariske Hudson Taylor, sendt ut en appel om 18 nye misjonærer som skulle bryte nytt land i det kinesiske innlandet. Nærmere bestemt i ni provinser.

Henan var den syvende av disse ni provinsene som fikk besøk av disse misjonærene. Henry Taylor - ikke i slekt med Hudson - klarte å få leid et sted å bo i Runing.

I det aller første nr av Chinas Millions - bladet som ble utgitt av China Inland Mission - i juli 1875 - uttrykker han optimisme med hensyn til å få etablert en misjonsbase i Henan provinsen:

'Som dere har uttrykt som deres ønske at jeg skulle anse Henan som min fremtidige sfære, så vender jeg mine øyne mot de 25 millioner med sterk lengsel. Hvis Gud gjør meg i stand til det - og jeg tror Han vil - vil jeg bringe evangeliet dit med fremgang. Det vil være en grunn til å fryde seg gjennom evigheten. En hel provins å fylle i dette enorme misjonsfeltet; men hvis Gud gjennom sin nåde fyller oss, vil kraft og velsignelse følge våre bestrebelser ...'

(fortsettes)

125 år siden de første norske pionermisjonærene dro til Kina

I år er det 125 år siden Norges første misjonærer dro til Kina. De to første pionermisjonærene var Anna Sofie Jacobsen og Sofie Reuter (bildet) . Den første var hushjelp og den andre var guvernante hos det velstående grosserer-ekteparet Theodor og Elisabeth Rasmussen fra Kristiansand. Theodor Rasmussen var en av stifterne av Kristisand Frikirke.

Familien Rasmussen åpnet hjemmet sitt for mennesker som var drevet av en lidenskap for Guds rike. Hit kom også internasjonale misjonsledere. En av dem var den originale og fargerike verdensevanglisten, Fredrik Franson. Franson og en engelsk advokat ved navn Reginald Radcliff fikk være de redskapene Gud brukte for å tenne misjonsgløden til de to kvinnene. Det var spesielt Radcliff som formidlet kallet.

Ingen menighet i Kristiansand ville slippe til Reginald Radcliff. Han fikk derimot leie seg inn i Arbeiderforeningens lokaler og derfra talte han om nøden i Kina. Spesielt om undertrykkelsen av kvinner.

"Det er dere søstre som må våkne, for om vi hadde tusen menn å sende ut i dag, så ville kvinnene aldri få anledning til å høre om Guds kjærlighet."

Og Radcliffs ord nådde inn. Denne Radcliff var ingen hvem som helst. Han arbeidet tett sammen med grunnleggeren av China Inland Mission, James Hudson Taylor. Så dro da også de to Kristiansand-kvinnene Anna Sofie Jacobsen og Sofie Reuter til Kina som utsendinger for China Inland Mission. De dro til Shanxi.

De utenlandske misjonærene fikk et ublidt møte med Kina. De ble ofte møtt med hat, og ble kalt "utenlandske djevler".

I Kina giftet Sofie Reuter seg med den engelske misjonæren Stanley Smith, men Sofie fikk ikke leve lenge. Hun døde av kolera i 1891. Etter at Sofie var død ble Anna sendt alene til den dengang lukkede provinsen Hunan. Her opprettet hun en misjonstasjon i byen Charlin.

Anna kjempet mange kamper. En av dem var kampen for Hsi-chi Cheng, en kinesisk evangelist, som hun ble så forelsket i. Blandingsekteskap var ikke godtatt verken i Kina, England eller Norge. Men de brøt med konvensjonene og giftet seg likevel. Dermed måtte Anna forlate China Inland Mission.

Som en følge av dette stiftet hun sitt eget misjonsselskap: "Anna Chengs Misjon." Under det grusomme Boxer-opprøret måtte Anna og Cheng, og datteren Mary, flykte fra Kina. Flere av de andre misjonærene som måtte flykte døde. Medtatte kom de seg til Shanghai, og fra Kina bar det hjem til Norge. Her ble de en kort stund. Familien reiste tilbake til Kina, der Anna døde i 1911. Datteren Mary ble tatt hånd om av skotske misjonærer, og studerte senere medisin i Edinburg.

Ved dette jubileet la oss takke for disse to trofaste kvinnene som fulgte kallet, og la ned sitt liv for Jesus i Kina. Jesus sier i Joh 12,24:

"Sannelig, sannelig sier jeg dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det mye frukt."

Og det har virkelig båret rik frukt de liv som ble lagt i kinesisk jord. I dag teller de kristne i Kina mer enn 100 millioner!

Døpt 1. juledag under bombeangrep

Jeg abonnerer på et blad som heter "Asias millioner", utgitt i hele 94 år. Utgiver er Evangelisk Orientmisjon, en misjonsorganisasjon som ble grunnlagt i 1889 etter at legendariske Hudson Taylor hadde vært i Norge. I siste nr av dette bladet er det publisert en artikkel skrevet av Peter Torjesen (bildet). 18 år gammel hører han Guds kall til å reise til Kina. Da tømte han lommeboka i kollektkurven og skrev også en lapp hvor det sto: "... og meg selv." Torjesen drev sammen med sin kone Valborg arbeid blant flyktninger og menighetsplanting. De var utsendt av Den Norske Kinamisjon, Norges eldste Kinamisjonsselskap, fra 1918 til 1939. Peter Torjesen ble drept i forbindelse med et japansk bombeangrep i Shanxi provinsen i 1939. Artikkelen gjengitt i "Asias millioner" er noe av det siste Torjesen har skrevet.

Han forteller om stadige angrep fra japanske fly. En måned tidligere hadde de forsøkt å skyte i stykker misjonsstasjonen hvor Torjesen oppholdt seg. De stadige flyangepene gjør det vanskelig for de kristne å samles. Søndagsskolen kunne ikke holde sine samlinger. Torjesen forteller hvordan kineserne gjemmer seg i den store kinesiske muren for å beskytte seg mot bombeangrepene.

Det store spørsmålet er hvordan de skal kunne feire jul under slike omstendigheter. I ukene forut for bombeangrepene hadde de bygget et bombesikkert rom i kjelleren på misjonsstasjonen. I tre uker hadde de holdt på.

Nå ble misjonsstasjonen og bomberommet pyntet. Alle vinduer ble gjort i stand med kinesisk papir, kvinnene hadde laget vakre juledekorasjoner og mennene vakre lykter. Og så kom snøen og dekket ødeleggelsene etter bombene. Så skriver Torjesen, om gudstjenesten 1.juledag 1939.

"Kronen på høitiden iår kom dog 1. juledag, da 7 personer skulde døpes. Alle følte det var en særlig opmuntring å kunne ha dåp nu, som alt har sett så mørkt ut for en tid siden."

Så fylles lokalet av mennesker. Etter en kort tale ble først mennene døpt. Det er gripende å lese hva Torjesen skriver:

"Plutselig hører vi alarmsignalet fra bymurene at fly er i anmarsj. Alle visste hvad det betød, og forsamlingen ble urolig. Noen av brødrene tok mot til sig og beroliget oss alle. Kun noen utenforstående tok benene fatt. De 4 kvinner som ventet på tur til å bli døpt, gikk tappert ned i vannet og ble belønnet for sin tro. Imens fløi folk på gaten hit og dit i forvirring. Ikke lenge efter hørtes 'alt klart' signalet. Det var underlig å se at 6 av de 7 som blev døpt var ungdommer fra troende hjem. Tross all motstand og mange vanskeligheter går allikevel Guds rike frem."

Se på lyset i ansiktet hans!

Det er interessant å se hvordan Gud kan prege et menneskes ansikt på en slik måte at man kan se Kristus i det. En av de som man kunne si dette om var James Hudson Taylor, den legendariske Kinamisjonæren. I 1874 ble Hudson Taylor alvorlig skadet på grunn av et fall og ble tvunget til å vende tilbake til hovedkvarteret til China Inland Mission i Pyrland Road, Newington Green i London. Huset står faktisk der fremdeles. En av de som besøkte ham var C.G Moore. Han forteller om Hudson Taylors arbeidsværelse hans fullt av bøker og kartonger. Veggene var dekket av primitive bokhyller. Hudson Taylor lå i en jernseng og begynte en samtale som Moore senere beskrev som 'en av livets gylne timer.' Hudson fremsto ikke for Moore som den 'store mannen' som han hadde ventet seg, ikke med noen 'høy og imponerende mine,' men han hadde noe av den storhet som Kristus talte om da Han sa at de ydmyke skulle arve jorden.

C.H. Spurgeon forteller følgende om Hudson Taylor, da Taylor besøkte ham i Sør-Frankrike på vei tilbake til Kina i 1879: "Fremdeles merket av sine skader," skriver Spurgeon, "halt og liten, så han ikke ut som en mann som en ville velge til å lede en stor misjonsorganisasjon. Han viste ingen tegn til selvhevdelse, bare en sterk tillit til Gud. Han var altfor sikker på Guds nærvær og hjelp til å vike fra en kurs han hadde valgt." Etter at Taylor hadde gått sin vei husket Spurgeon at ordet China, China, China sang ham i øret på den spesielle og musikalske måten som Hudson uttalte ordet på.

Fra Queensland i Australia fortelles følgende historie fra august 1890. Taylor var invitert til å bo hos pastor John Southey og hans kone i deres hjem nær Brisbane. Southey var en engelsk prest som var i Australia på rekonvalisens. Da han sto på stasjonen og ventet på toget med Taylor, sluttet han seg til dem som ventet at Taylor skulle være flott å se til. 'Møtet ble en skuffelse,' sa han til sin kone, da han kom hjem med gjesten sin.

'Men,' la han til, 'jeg er sikker på at han er en god mann.'

Etter en kort samtale med Hudson, fikk hun seg et fortrolig ord med mannen sin:

'Se på lyset i ansiktet hans!'

John Southey måtte være enig i dette, og han lurte på årsaken. 'Han hadde blikket vendt mot Gud hele tiden, og så dyp var hans nære omgang med Gud at selve ansiktet hans så ut til å stråle av et himmelsk lys."

Hudson Taylors tippoldebarn taler i Oslo 13. og 14. juni

Lørdag 13. juni kommer tippoldebarnet til legendariske James Hudson Taylor til Oslo. James Hudson Taylor IV (til venstre på bildet) arbeider for Overseas Missionary Fellowship, som er en fortsettelse av det arbeidet som Hudson Taylor startet opp og som ble kalt China Inland Mission. Tippoldebarnet er bosatt i Hong Kong, og reiser over hele verden som taler oh foredragsholder på misjonsmøter og konferanser. Nå er han på sitt første besøk til Norge.

Og dermed går han opp i sin kjente tippoldefars fotspor! I 1889 , altså for 120 år siden, kom Hudson Taylor til Norge. Dette resulterte i dannelsen av Norges eldste Kinamisjon, som i dag kalles Evangelisk Orientmisjon, og senere 10 andre misjonsorganisasjoner som sendte misjonærer til Kina! Tenk hvilken innflytelse en mann tent i brann for Jesus kan ha! På det meste hadde Den Norske Kinamisjon (nåværende Evangelisk Orientmisjon) 24 misjonærer i Kina, hovedsaklig i Shanxi provinsen.

Jeg har aldri hørt tippoldebarnet til Hudson Taylor, men planlegger å gjøre det denne lørdagen. Derimot har jeg truffet oldebarnet, James Hudson Taylor III (mannen i hvitt) da han var her på besøk i Norge for noen år siden. Jeg hadde gleden av å tilbringe deler av en dag sammen med ham, og det gjorde et meget sterkt inntrykk. Han totale overgivelse til Jesus gjorde at denne mannen bokstavelig talt skinte av Jesus!

James Hudson Taylor III var født 12.august i 1929 og døde 20.mars i år. Da hadde han kjempet fem år med kreft i leveren. En stor minnesgudstjeneste ble holdt 4. april i år i Kowloon City Baptist Church i Hong Kong.

Tenk om noen kunne tennes i brann for misjonens store sak, for Kinas millioner, i forbindelse med Evangelisk Orientmisjons 120 års jubileum? Vil du være med å be om at Høstens Herre kaller arbeidere ut i sin høst? Høstmarkene er modne!

Jubileumsmøtet arrangeres i Misjonskirken på Majorstua i Oslo lørdag 13.juni kl.13.30. Her taler James Hudson Taylor IV. Han taler også i Misjonssalen i Tullingata 4 søndag 14.juni kl.11.00.

Nettstedet til Evangelisk Orientmisjon finner du her:

www.eom.no

Hittil har Herren hjulpet oss

Blant dagens julepost fikk jeg også det siste nyhetsbrevet fra Paul Hattaway og Asia Harvest. Hattaway hører med blant de fremste Kina-ekspertene, og er mannen bak boken om Den himmelske mannen. I det siste nyhetsbrevet fokuserer han blant annet på den økonomiske krisen som verden opplever. I den forbindelse forteller han om et besøk han og en kollega hadde til hovedkarteret for Overseas Missionary Fellowship i Singapore for noen år siden. Forløperen for Overseas Missionary Fellowship var Hudson Taylor (bildet) og legendariske China Inland Mission. China Inland Mission ble grunnlagt i 1865 av Hudson Taylor.

I årtider var China Inland Mission den eneste kristne organisasjonen som drev misjonsarbeid inne i Kina. Mange av dagens kinesiske husmenighetsledere ser på dagens store vekkelse som frukten av det trofaste arbeidet som misjonærene i China Inland Mission la ned.

I forbindelse med besøket til hovedkvarteret for Overseas Missionary Fellowship fikk Paul Hattaway og hans kollega innsyn til misjonsselskapets store arkivmateriale. Hattaway forteller:

"Mens jeg leste igjennom disse sjeldne dokumentene oppdaget jeg at det ved ulike peridoder berørte økonomiske kriser misjonsarbeidet hardt. Gaveinntektene falt dramatisk i forbindelse med 1. verdenskrig, og misjonærene som virket i Kina måtte leve og virke deretter. Noen av dem reiste hjem. Det samme skjedde under 2. verdenskrig. I tiden mellom disse krigene, under Den store depresjonen på 1930-tallet hvor verdens økonomi var berørt så hardy, falt støtten til misjonærene dramatisk. Bare en liten del av det som de trengte kom inn. Men ingen av lederne i China Inland Mission klaget over dette. De drev ingen forretningsvirksomhet, men de tjente Herren i en tjeneste som Han selv hadde startet. Gjennom tider hvor de hadde mer enn nok, tjente de Herren slik Han sørget for dem. Gjennom tider hvor misjonens inntekter falt, fortsatte de å tjene trofast, selv om det innebar personlige prøvelser."

Da jeg leste dette kom jeg til å tenke på noe apostelen Paulus skriver til den kristne forsamlingen i Filippi:

"Det har vært en stor glede for meg i Herren at dere endelig er kommet til slik velstand igjen at dere kan tenke på det jeg trenger. Dere tenkte nok også på det før, men dere hadde ikke mulighet til å gjøre noe. Jeg sier ikke dette fordi jeg har manglet noe. For jeg har lært å være fornøyd med det jeg har. Jeg vet hva det vil si å leve i trange kår, jeg vet også hva det vil si å ha overflod. I alt og i alle ting er jeg innviet - både å være mett og å sulte, både å ha overflod og lide nød. Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk." (Fil 4,10-13)

Herren sørger for sine. Hudson Taylor hentet sitt livsmotto fra 1.Sam 7,12:

"Hittil har Herren hjulpet oss."

Bildet av Hudson Taylor er et sjeldent bilde hvor vi ser ham kledd i kinesiske klær.

Det store og avgjørende testspørsmålet

De siste dagene har jeg tenkt mye på hva det er som gjør at mennesker søker til et sted som Lakeland eller havner på disse merkelige sloshfestene. Jeg tror svaret er enkelt. Det er en hunger etter opplevelser, og det er en konsekvens av en den moderne dykingen av individualismen. De siste tiårene er menighetene blitt mer og mer innadvendte. Det arrangeres fornyelseskonferanser for de troende, man kommer sammen for å lytte til god lovsang, få del i inspirerende undervisning. Jeg har spurt meg selv: Hva er det viktigste kjennetegnet for en menighet om den skal være i Guds plan og vilje? Jeg har funnet at det svaret er også enkelt, men selv om det er enkelt er det svært utfordrende! Det handler ikke om menigheten har den beste lovsangen, er med på de siste trendene, er populær og stor i antall. Det handler om den er engasjert i Guds hjertesak: misjon! Det handler om den har nød for de unådde, det handler om den avsetter penger for misjon i andre land og om den er en sendermenighet eller ikke. Jeg tror jeg har hørt det siden jeg ble en kristen i 1972: "Ikke alle skal reise ut som misjonærer." Men jeg har aldri funnet dekning for en slik uttalelse i Bibelen. jeg tror setningen er velment. Man ønsker ikke å skape dårlig samvittighet eller legge byrder på andre. Derfor sier vi: Alle er ikke kalt til å gå. Men Jesus sa: "Gå derfor ut", "Dere er mine vitner".

I dag er det flere norske misjonsorganisasjoner som ikke får noen til å melde seg for tjeneste. Misjonsfeltene trenger folk, men menighetene er opptatt av sine egne ting. Det arrangeres nesten aldri misjonsmøter, eller møter med fokus på misjon. Det hender like sjeldent som menigheten arrangerer bønnesamlinger hvor hele menigheten deltar.

I 1889 kom den legendariske pionermisjonæren Hudson Taylor (bildet) til Oslo. Han kom for å fortelle om sitt arbeid, og det han hadde å fortelle grep de mange som kom for å høre ham. Møtet resulterte i stiftelsen av et norsk misjonsselskap under navnet: Den norske Kinamisjon. Misjonsselskapet eksisterer den dag i dag under navnet Evangelisk Orientmisjon.

Det Norge trenger er en ny Hudson Taylor, en som kunne oppildne kristenfolket til fornyet misjonsinnsats. En som la alvoret inn over oss. Sender vi ikke flere misjonærer er det flere som dør på misjonsfeltene uten evangeliet, og de ender i fortapelsen. Mens vi holder våre oppbyggelsesmøter, fornyelseskonferanser etc går tusenvis av mennesker inn i en evighet uten Gud, fortapt. Jeg husker jeg fikk refs av mann som ba meg om ikke å nevne ordet fortapelse når jeg preket. Folk kunne bli redde! Da var det bedre å skjule sannheten, og la oss fortsatt sove.

Et år før Hudson Taylor kom til Norge, besøkte han Canada. Overlat hvor han preket meldte unge mennesker seg til tjeneste som misjonærer i Kina. Noen av dem var studenter. Taylor hadde vært imot tanken på å opprette en gren av Kinas Innlandsmisjon i Nord-Amerika, men nå ble han overbevist om at det likevel var Guds vilje. Det ble sagt at "det alvorlige uttrykket" som han gikk med forsvant da mer enn 40 menn og kvinner meldte seg og søkte om å få bli en del av Kinas Innlandsmisjon, og da det ble holdt fullsatte møter til ære for åtte unge kvinner og seks menn som ble funnet skikket til å dra ut til Kina. Da en far ble bedt om å tale på et av disse møtene i Toronto, sa han hva det kostet å ta avskjed med sin datter:

"Jeg har ikke noe som er for dyrebart for min Herre Jesus. Han har bedt om å få det beste jeg har, og jeg gir det til Ham av hele mitt hjerte."

Hudson Taylor husket senere de ordene: "Jeg har ikke noe som er for dyrebart for min Herre Jesus."

Har vi det? Har jeg det?

Jeg ser de endeløse skogene og slettelandskapet i Russland for mine øyne. Enslige landsbyer på øde steder. Jeg har vært der mange ganger. Hvem vil gå dit sammen med meg? Hvem har nød for de gamle og unge som bor er, og som ikke har hørt evangeliet, som ikke er frelst, som vil gå evigheten i møte, uten Gud. Hvorfor lykkes vi ikke med å sende mennesker ut? Kanskje fordi noen sier: Ikke alle skal gå. Hvem står bak de ordene tror du? Gud?

Om Jesus gav alt, hva skylder vi da å gi Ham?

Skal vi spørre oss selv: Hvor mye er jeg villig til å ofre resten av dette året for misjonens sak, og da mener jeg virkelig "ofre". Hva betyr et menneske for deg? Hvor mye er det verd?

I lys av vår tids forførelse: Hvor frelst er vi egentlig? Del 2

Å følge Jesus er radikalt. Det handler om å fornekte seg selv. Hva betyr det å fornekte seg selv? Det betyr å si "nei" til våre ønsker, uansett konsekvens eller kostnad. Hudson Taylor, den legendariske Kina-misjonæren sa en gang: "Et lett, ikke-selvfornektende liv vil aldri bli et liv i kraft. Å bære frukt innebærer å bære korset. Er du villig til å bli i Ham og på den måten bære mye frukt?"


Jeg fortsatte lesningen av dr. Michael L. Browns bok: "How saved are we" i går. Brown hevder at det er tid for en seriøs sjelegranskning. Han skriver:


"Hva slags "født på ny" opplevelse har vi hatt hvis den nærmest ikke innebærer noe personlig offer, eller fører til noen atskillelse fra verden eller innehar noe hat mot synd. Hvordan kan vi hevde at vi er 'født ovenfra'? Hvor er beviset for vår nye natur? Vi kaller oss selv 'himmelborgere', men våre hjerter er fanget av jordiske skatter. Vi synger: 'Vi er Guds folk' - men vi underholdes av de verste av djevelens barn. Vi hevder at vi er 'død for denne verden' men vi er samtidig mer interessert i moter enn vi er i evige sjeler. Noe er galt med vår 'frelses' opplevelse! Dårlig frukt innebærer dårlige røtter. Vi sier: 'Bare bekjenn Jesus som Herre og du når målet.' Han sier: 'Ikke enhver som sier til meg: Herre, herre! skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør min himmelske Fars vilje.' (Matt 7,21) Vi sier: 'Bare be en bønn og det er gjort.' Han sier til alle: 'Om noen vil komme etter meg, da må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg.' (Luk 9,23) Vi sier: 'Kom frem til plattformen, det tar deg bare et minutt!' Han sier: 'Strid for å komme gjennom den trange døren! For mange, sier jeg dere, skal søke å komme inn og ikke være i stand til det.' (Luk 13,24) Hvem tror du har rett?


Jesus gjorde det smertefullt tydelig over for en stor gruppe mennesker som reiste sammen med Ham:


"Om noen kommer til meg, og ikke hater sin far og mor og kone og sine barn og brødre og søstre, ja, også sitt eget liv, da kan han ikke være min disippel. Den som ikke bærer sitt kors og følger etter meg, kan ikke være min disippel.... Slik kan ingen av dere være min disippel uten at han oppgir alt han eier." (Luk 14,26-27 og v.33)


Er det ikke på tide å beregne omkostningene?"

Hva tro er, del 1

Dr. John Stott forteller om det inntrykk det gjorde på ham da han var student ved Universitetet i Cambridge i førtiårene og leste bøkene til den legendariske Kinamisjonæren, Hudson Taylor (bildet): "The Growth of a Soul" og "The Man Who Believed God." Taylors eksempel utfordret den kjente teologen og pastoren til en større og dypere tro. Det var tre viktige sider ved kristentroen som Stott lærte av Taylor:

For det første at troen hviler på Guds trofasthet. Hudson Taylor gjenga nemlig Jesu ord: "ha tro til Gud" (Mark 11,22) med ordene: "regn med Guds trofasthet". Denne omskrivningen er ikke etter boken om vi tenker eksegetisk, men den er teologisk helt uangripelig! Det er nemlig slik at vår tro og Guds trofasthet er to sider av samme sak.

Det andre Stott lærte av Hudson Taylor er at troen er et barns tillit. Gud er ikke bare den trofaste, men Han er også vår far gjennom Jesus Kristus. Hudson Taylor skriver selv om dette: "Jeg tar mine barn med meg og jeg merker at det ikke er vanskelig å huske at de trenger frokost, middag og noe før de går til sengs om kvelden. Jeg kan ikke glemme det. Og jeg finner det umulig å tro at vår himmelske Far er mindre ømhjertet og påpasselig enn meg. Nei, jeg tror ikke at vår himmelske Far noensinne vil glemme sine barn. Jeg er en dårlig far, men jeg pleier ikke å glemme barna mine. Gud er en svært god far. Han har ikke for vane å glemme sine barn."

Det tredje Stott lærte av Taylor er at tro er noe som er nødvendig såvel i den materielle verden som i den åndelige. Taylor sa det slik: "Arbeid for Gud, gjort på Hans måte, vil aldri mangle ressurser."