150 år siden i dag at trosmisjonen China Inland Mission ble grunnlagt

I dag er det på dagen 150 år siden Hudson Taylor grunnla China Inland Mission. En pionermisjon grunnlagt på tro og bønn, som skulle få stor innflytelse og se tusenvis av mennesker vunnet for Guds rike.

Dette er virkelig verdt en fest!

Helt fra begynnelsen av rekrutterte man misjonærer fra arbeiderklassen så vel som enslige kvinner. Dette var banebrytende. Et annet særtrekk ved dette misjonsarbeidet var at man ikke appellerte om penger, men satte sin lit til Gud for at pengene som trengtes til arbeidet skulle komme inn uten at man trengte å mase om det. Hudson Taylor sa det slik: 'Guds arbeid gjort på Guds måte mangler aldri midler'. Som om ikke dette var spesielt nok, kledde Hudson Taylor seg på kinesisk vis for lettere å kunne vinne kineserne for Kristus!

Alt Hudson Taylor og hans misjonsorganisasjon gjorde var bygd på bønn og støttet opp av bønn.

'Enten er Kristus Herre over alt, eller så er Han ikke Herre i det hele tatt', er et annet berømt uttrykk som stammer fra Hudson Taylor.

James Hudson Taylor ble født i 1832 i Yorkshire i England. Foreldrene hadde røtter i metodismen og var aktive i et Wesleyansk kapell. Allerede i ung alder gav Hudson Taylor, som var deres førstefødte, sitt liv til Jesus og nesten med det samme opplevde han et kall til å bli misjonær i Kina.

Men det var ikke lett å komme inn i Kina den gangen. Hudson Taylor kom til Kina i 1853. Da arbeidet han for en Kinamisjon som gikk under navnet 'Chinese Evangelization Society'. Taylor lærte seg kinesisk, men etter en tid sluttet han å arbeide for denne misjonsorganisasjonen, som også ble oppløst i denne tiden. Det var på denne tiden at Taylor ble overbevist om at han måtte gå troens vei. Skulle han drive misjonsarbeid måtte det være på Guds måte. Da var den eneste veien å gå bønneveien.

I 1862 gifter han seg og fullfører samtidig en medisinsk doktorgrad. Han arbeider med en kinesisk oversettelse av Bibelen, og får etter hvert større og større nød for innlands-Kina, fore de mange millionene av mennesker som ennå ikke hadde hørt om Jesus. For å gjøre folk flest oppmerksomme på dette skrev han mye om nøden for Kina i ulike aviser.

Som et resultat av bønn og informasjonen om situasjonen i Kina bryter en stor misjonsvekkelse løs. Mange tusen tok del i denne visjonen. Det ble bedt mye for dette store landet. Mange ble vekket for misjon, og fikk kall til å reise til Kina.

Taylor kom tilbake til England da han sluttet i den Kinamisjonen han hadde vært med i. I England dannet han så Kina Inlandsmisjon (China Inland Mission, CIM) En tid var denne organisasjonen verdens største misjonsorganisasjon. Etter 30 års arbeid i landet, var det 640 misjonærer på 200 misjonsstasjoner og utposter i Kina. I 1905 da Taylor døde, var det 800 misjonærer som arbeidet for China Inland Mission inne i Kina.

China Inland Mission har inspirert mange til å begynne arbeid i Kina: Norsk Luthersk Misjonssamband og nåværende Orientmisjonen er direkte resultater av Hudson Taylors arbeid.

China Inland Mission tilhørte ikke noe kirkesamfunn, men selskapet var evangelisk-protestantisk. Teologien var konservativ, i dåpssyn var Taylor baptist, og dette ble også den linjen China Inland Mission førte. Ingen av misjonærene fikk fast lønn, men måtte stå i tro for sitt eget underhold. De fleste misjonærene som arbeidet for China Inland Mission kom fra småkorsfolk. Personer med liten formell utdannelse kunne melde seg til tjeneste, og ble så sendt ut på misjonsmarken. Det ble lagt stor vekt på at ledelsen skulle være i Kina, ikke i England.

I 1964 ble navnet på misjonen endret til Overseas Missionary Fellowship. I dag heter arbeidet OMF International.

På bildet ser vi Hudson Taylor og misjonærer fra China Inland Mission.

Jeg kommer tilbake med flere artikler om China Inland Mission og Hudson Taylor her på bloggen.

Henan - fra folkelig motstand til Kinas vekkelsessenter, del 2

Her fortsetter serien om Henan provinsen i Kina - selve vekkelsessenteret. Men slik har det ikke alltid vært. I denne serien ser vi nærmere på hvordan det hele startet:

25. april 1875 fikk Henry Taylor fra China Inland Mission, og hans kinesiske medarbeider, Yang, privilegiet av å være de første protestantiske kristne til å lede en kineser til tro på Jesus. I dagboken sin, skriver Taylor:

'En gammel mann, som vi hadde invitert inn, kom og satte seg, og vi delte evangeliet med ham. Jeg har aldri noensinne møtt noen som har grepet evangeliet mer begjærlig enn ham. Han gjenga det vi hadde sagt veldig tydelig ... Vi knelte ned, og ba Gud om å frelse hans sjel. Vi spurte ham så om han virkelig trodde evangeliet. Med stor overbevisning i stemmen svarte han: Hvorfor skulle jeg ikke tro så gode nyheter? Han så nesten overrasket ut over at vi kunne mistro han. Han var en gammmel lærd mann ... Vi gav ham noen bøker'. (M.Henry Taylor: Missionary Journeys. Pioneer work in Hon-nan. China's Millions, november 1875, side 60-61)

Noen uker senere var idyllen brutt. 14. mai dette året fikk de oppleve motstanden i befolkningen mot deres evangelieforkynnelse. Taylor skriver i dagboken, at noen som holdt til på torget laget til et oppløp mot dem:

'De kastet bøkene våre ned i søla, tråkket på dem og rev dem i stykker. De kastet dem i ansiktene på oss, og spottet det verdige Navn som vi er kalt ved. Selv om dette ble gjort i den hensikt å provosere oss, sørget Herren for at vi forholdt oss helt rolige ... Når vi forlot dem for å gå til herberget vårt, ropte noen etter oss: "Kast ut de utenlandske djevlene". Vi fryder oss over å bli forfulgt for Jesu navns skyld, men vi sørger over årsakene til det'.

(fortsettes)

Bildet er fra et av frukt- og grønnsaksmarkedene i dagens Henan provins.

Den modige kvinnelige misjonstrioen i Kina, del 3

Her følger siste del av den heltemodige historien om tre middelaldrende engelske kvinner som dro til Gobi-ørkenen (bildet) for å nå menneskene som bodde der med evangeliet:

En dag ble de invitert til å drikke tea med familien Tu i Suchow. En av de yngre familiemedlemmene viste interesse for det budskapet de tre kvinnene delte med dem. Men hans mor truet ham:

'Den dagen du slår lag med de kristne, så kan du bestille likkista mi, for jeg vil ikke leve og utholde en slik vanære!'

Mr Tu fortsatte å lytte til budskapet om Jesus, og en dag snakket han ut med sin mor: 'Det finnes en livets vei, og det finnes en dødens vei. Min vei er livets vei'.

Han fortsatte å gå troens vei, og la også til rette for et sted hvor man kunne komme sammen til gudstjenester og hvor man kunne vitne om Jesus i hjembyen sin, til tross for den motstanden han opplevde fra både moren og familien sin.

15 år
De neste 15 årene krysset de tre damene Gobi-ørkenen på kryss og tvers, tilsammen i overkant av 1.600 kilometer. De returnerte til landsbyene de hadde holdt møter, og førte samtaler til langt ut i natten. Såkornene de sådde bar etter hvert frukt. Guds ord gjorde sin gjerning, og brakte en etter en til tro på Jesus. Og de som kom til tro var sultne etter å lære mer. Derfor kom de sammen i små grupper for å lære mer om Jesus og ha fellesskap med de andre troende.

Trioen forlot Kina for siste gang i 1936 etter 15 års trofast tjeneste i særdeles utfordrende og ugjestmilde strøk av Gobi-ørkenen.

De kunne ikke komme tilbake. I august 1938 fikk alle utlendinger beskjed om å forlate Kina. Trioen vendte tilbake til England, men ikke for å bli pensjonister. Til sin siste stund beholdt de tre kvinnene pionerånden, de var trygge i deres kall og i det budskapet de bar frem.

På siste siden i dagboken sin skrev Mildred Cable:

'Uten Gud kan vi ikke, uten oss, vil ikke Gud!'

Den modige kvinnelige misjonstrioen i Kina, del 2

Her fortsetter serien om de modige misjonskvinnene som dro til Gobi-ørkenen:

I det hun innså at det lå vanskeligheter foran dem, uttalte Evangeline følgende: 'Uten Gud kan vi ikke lykkes i en sådan misjon'. Til dette svarte Mildred på sin milde måte: 'Men uten oss, vil ikke Gud lykkes! Eva, vi må adlyde Ham'.

Når deres venner og kollegaer ble kjent at disse tre middelaldrende damene tenkte å reise til et slikt ugjestmildt, ja et så farlig sted som dette, ble de forferdet. 'Det er ingen dårer som gamle dårer,' sa en av dem. Hvorfor forlate tusenvis av kineserne der de er, som også trenger evangeliet, og risikere livene deres i Gobi-ørkenen?

En stabasiøs reise med evangeliet
Etter anbefaling fra reisende bestilte de en trevogn laget med hjul som var åtte fot høye. Reisen tok flere måneder i det utilgjengelige og kuperte landskapet, en gang satte de seg skikkelig fast i leire. Nettene tilbrakte de på primitive, røykfylte kinesiske overnattingssteder, sammen med esler tilhørende andre reisende.

Reisen langs den gamle Silkeveien førte dem igjennom ørkenstormer, sterk kulde, svettende hete, de møtte banditter og opplevde krigshandlinger. Frykt preget mange av de som de møtte langs veien. Hver by hadde sine egne avguder. Andre gav uttrykk for sin Gudslengsel.

En gang møtte de en pilegrim som hadde vandret i seks måneder. For å fullbyrde det løftet han hadde gitt kastet han seg langflat til jorden, med jevne mellomrom hele den lange veien.

Når han slo opp i Johannesevangeliet, som Mildred rakte ham, leste han ordene: 'I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud'.

- Hvem handler dette om?, spurte mannen.
- Hans navn er Jesus, svarte hun.
- Fortell meg hvordan jeg kan tro på ham.

(fortsettes)

Den modige kvinnelige misjonstrioen i Kina, del 1

Se nøye på bildet! Dette er tre av Herrens heltinner! Som mange andre kvinner før dem, forlot de tryggheten for å gi videre det mest kostbare de hadde fått del i: evangeliet.

Historien er om følger: Tre middelaldrende engelske kvinner nipper til teakoppen med den tibetanske lamaen i Tempelet til Dragekongen. Det kjølige tempelet kjentes som en velkommen lindring fra den trykkende heten fra Gobi-ørkenen mens de samtalte om folkemassene som stimlet sammen i tempelet på høytidsdagene.

'Hva er det de håper å oppnå, Lama?'
'Syndernes forlatelse', svarte han.
'Kjenner du til noen måte i hvilken synder kan bli tilgitt?'

Lamaen så på disse gjestene sine, disse tre underlige, gråhårede kvinner fra verden der utenfor, som var hellige og likevel så praktiske, så snille og likevel så ivrige etter å stille målrettede spørsmål. 'Nei,' svarte han med tristhet i stemmen. 'Jeg kjenner ingen vei hvor man kan oppnå syndernes forlatelse'.

Lenge snakket de om hva den kristne troen har å si om syndernes forlatelse, og hvordan arbeid og gode gjerninger ikke kunne tilveiebringe det som Gud allerede gjort. Lamaen lyttet intenst, for han hadde aldri hørt slike tanker før. Når tiden kom til at damene skulle gå, etterlot de seg noe litteratur om Jesus, i det de i sine hjerter ba om Gud ville lede ham til å erfare den tilgivelsen som disse pilegrimene søkte.

Kallet til misjon
Lederen for disse kvinnene var Mildred Cable. Datteren til framgangsrik draperer fra Guildford, England. Hun bestemte seg tidlig for å bli misjonær, og studerte farmakologi og vitenskap ved London University. I 1901, i en livlig alder av 22 år, fikk hun Guds kall til å reise til Kina.

Omkostningene med å følge Gud fikk hun erfare allerede før hun kom ut på misjonsfeltet. Hun var forlovet med en mann som også hadde den intensjonen at han skulle reise ut som misjonær, men som senere skiftet mening. Han fortalte Mildred at han ikke ville gifte seg med henne med mindre hun gav opp sine ambisjoner. Med knust hjerte hevet hun forlovelsen og ble medlem av China Inland Mission.

Sammen med søstrene Evangeline og Francesca French drev hun med undervisning på en treningsskole for jenter i Hwochow i 21 år. Gjennom årenes løp ble de kjent som Trioen. Arbeidet de tre gjorde var krevende, men tilfredstillende og fremgangsrikt.

Men de tre hadde begynt å kjenne på en felles uro. Selv om det var mye ugjort i Hwochow, ble oppmerksomheten deres dratt mot landsbyene og byene som lå strødd omkring som oaser i Gobi-ørkenen, et 1600 km stort øde, vindskrapt og nesten treløst område i det sørlige Mongolia og det nordlige Kina. Det er den kaldeste, mest nordlige ørkenen i verden, med temperaturer som svinger mellom minus 41 grader om vinteren og 122 plussgrader om sommeren.

Den gamle Silkeveien - denne mangeslungne handelsveien som har sett handelsmenn, soldater, nomader og urbane reisende fra Det eldgamle Kina,  India, Tibet, Persia og Middelhavslandene for 3000 år - krysser dette golde landskapet. Mange mennesker i disse isolerte byene og landsbyene langs denne eldgamle veien kjente ikke navnet Jesus. Trioen kjente seg dratt mot det å skulle dele de gode nyhetene med dem.

(fortsettes)

Gladys Aylward - pionermisjonær til Kina, del 1

For tiden holder jeg på å studere historien til Kensington Temple i London. I den forbindelse kom jeg over noe interessant. Historien til Kensington Temple, hvor Colin Dye i dag er hovedpastor, og som er en av Londons mest fremgangsrike flerkulturelle pinsemenigheter, har sin opprinnelse i Horbury Chapel i Notting Hill. Denne kirken ble bygget i 1849 og var en nyplanting fra en kongregasjonalistisk menighet i Kensington området. Flere av medlemmene i denne menigheten var ivrige bedere og hadde nød for å starte den nye menigheten, og 37 medlemmer startet pionervirksomheten. Den nye menigheten vokste raskt til 600 medlemmer. En av de som ble frelst i denne sammenhengen var Gladys Aylward (bildet), som skulle bli en av pionermisjonærene til Kina. Det var akkurat dette jeg fant så interessant.

For jeg har lenge hatt stor interesse for disse kvinnelige pionermisjonærene som dro til Kina. Hvilket mot de viste! Det ble derfor til at jeg lot historien om Kensington Temple vente litt og gav meg i kast med å lese om Gladys Aylward.

Hun var født i London muligens i 1904 eller tidigere. Under vekkelsesmøter i Horbury Chapel ble hun utfordret til å gi livet sitt til Jesus og tjene Ham for resten av sitt liv og svarte ja på den utfordringen. Dette utviklet seg så til et kall til å reise til Kina. 26 år gammel begynte hun å arbeide ved senteret til China Inland Mission i London. Hun tok også andre jobber for å spare opp penger til å reise til Kina. Så fikk hun høre om Mrs Jeannie Lawson, en 73 år gammel misjonær, som så seg om etter en yngre kvinne som kunne ta over det arbeidet hun hadde startet. Gladys skrev til Mrs Lawson og ble akseptert om hun klarte å komme seg til Kina.

Hun hadde ikke penger nok til en båtreise, men nok til å reise med toget. I oktober 1930 dro hun fra London. Med seg hadde hun sitt pass, sin Bibel, billettene og to pund og ni pence. Det var alt! Via den trans-sibiske jernbanen kom hun seg til Kina, og det til tross for en ytterst spent situasjon mellom Russland og Kina. Hun kom så langt som til Vladivostok. Derfra reiste hun med båt til Japan, og fra Japan til Tietsin. Derfra dro hun med tog, buss og esel til Yangchen, til de fjellrike områdene av Shansi, litt sør for Peking.

(fortsettes)

125 år siden de første norske pionermisjonærene dro til Kina

I år er det 125 år siden Norges første misjonærer dro til Kina. De to første pionermisjonærene var Anna Sofie Jacobsen og Sofie Reuter (bildet) . Den første var hushjelp og den andre var guvernante hos det velstående grosserer-ekteparet Theodor og Elisabeth Rasmussen fra Kristiansand. Theodor Rasmussen var en av stifterne av Kristisand Frikirke.

Familien Rasmussen åpnet hjemmet sitt for mennesker som var drevet av en lidenskap for Guds rike. Hit kom også internasjonale misjonsledere. En av dem var den originale og fargerike verdensevanglisten, Fredrik Franson. Franson og en engelsk advokat ved navn Reginald Radcliff fikk være de redskapene Gud brukte for å tenne misjonsgløden til de to kvinnene. Det var spesielt Radcliff som formidlet kallet.

Ingen menighet i Kristiansand ville slippe til Reginald Radcliff. Han fikk derimot leie seg inn i Arbeiderforeningens lokaler og derfra talte han om nøden i Kina. Spesielt om undertrykkelsen av kvinner.

"Det er dere søstre som må våkne, for om vi hadde tusen menn å sende ut i dag, så ville kvinnene aldri få anledning til å høre om Guds kjærlighet."

Og Radcliffs ord nådde inn. Denne Radcliff var ingen hvem som helst. Han arbeidet tett sammen med grunnleggeren av China Inland Mission, James Hudson Taylor. Så dro da også de to Kristiansand-kvinnene Anna Sofie Jacobsen og Sofie Reuter til Kina som utsendinger for China Inland Mission. De dro til Shanxi.

De utenlandske misjonærene fikk et ublidt møte med Kina. De ble ofte møtt med hat, og ble kalt "utenlandske djevler".

I Kina giftet Sofie Reuter seg med den engelske misjonæren Stanley Smith, men Sofie fikk ikke leve lenge. Hun døde av kolera i 1891. Etter at Sofie var død ble Anna sendt alene til den dengang lukkede provinsen Hunan. Her opprettet hun en misjonstasjon i byen Charlin.

Anna kjempet mange kamper. En av dem var kampen for Hsi-chi Cheng, en kinesisk evangelist, som hun ble så forelsket i. Blandingsekteskap var ikke godtatt verken i Kina, England eller Norge. Men de brøt med konvensjonene og giftet seg likevel. Dermed måtte Anna forlate China Inland Mission.

Som en følge av dette stiftet hun sitt eget misjonsselskap: "Anna Chengs Misjon." Under det grusomme Boxer-opprøret måtte Anna og Cheng, og datteren Mary, flykte fra Kina. Flere av de andre misjonærene som måtte flykte døde. Medtatte kom de seg til Shanghai, og fra Kina bar det hjem til Norge. Her ble de en kort stund. Familien reiste tilbake til Kina, der Anna døde i 1911. Datteren Mary ble tatt hånd om av skotske misjonærer, og studerte senere medisin i Edinburg.

Ved dette jubileet la oss takke for disse to trofaste kvinnene som fulgte kallet, og la ned sitt liv for Jesus i Kina. Jesus sier i Joh 12,24:

"Sannelig, sannelig sier jeg dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det mye frukt."

Og det har virkelig båret rik frukt de liv som ble lagt i kinesisk jord. I dag teller de kristne i Kina mer enn 100 millioner!

Hittil har Herren hjulpet oss

Blant dagens julepost fikk jeg også det siste nyhetsbrevet fra Paul Hattaway og Asia Harvest. Hattaway hører med blant de fremste Kina-ekspertene, og er mannen bak boken om Den himmelske mannen. I det siste nyhetsbrevet fokuserer han blant annet på den økonomiske krisen som verden opplever. I den forbindelse forteller han om et besøk han og en kollega hadde til hovedkarteret for Overseas Missionary Fellowship i Singapore for noen år siden. Forløperen for Overseas Missionary Fellowship var Hudson Taylor (bildet) og legendariske China Inland Mission. China Inland Mission ble grunnlagt i 1865 av Hudson Taylor.

I årtider var China Inland Mission den eneste kristne organisasjonen som drev misjonsarbeid inne i Kina. Mange av dagens kinesiske husmenighetsledere ser på dagens store vekkelse som frukten av det trofaste arbeidet som misjonærene i China Inland Mission la ned.

I forbindelse med besøket til hovedkvarteret for Overseas Missionary Fellowship fikk Paul Hattaway og hans kollega innsyn til misjonsselskapets store arkivmateriale. Hattaway forteller:

"Mens jeg leste igjennom disse sjeldne dokumentene oppdaget jeg at det ved ulike peridoder berørte økonomiske kriser misjonsarbeidet hardt. Gaveinntektene falt dramatisk i forbindelse med 1. verdenskrig, og misjonærene som virket i Kina måtte leve og virke deretter. Noen av dem reiste hjem. Det samme skjedde under 2. verdenskrig. I tiden mellom disse krigene, under Den store depresjonen på 1930-tallet hvor verdens økonomi var berørt så hardy, falt støtten til misjonærene dramatisk. Bare en liten del av det som de trengte kom inn. Men ingen av lederne i China Inland Mission klaget over dette. De drev ingen forretningsvirksomhet, men de tjente Herren i en tjeneste som Han selv hadde startet. Gjennom tider hvor de hadde mer enn nok, tjente de Herren slik Han sørget for dem. Gjennom tider hvor misjonens inntekter falt, fortsatte de å tjene trofast, selv om det innebar personlige prøvelser."

Da jeg leste dette kom jeg til å tenke på noe apostelen Paulus skriver til den kristne forsamlingen i Filippi:

"Det har vært en stor glede for meg i Herren at dere endelig er kommet til slik velstand igjen at dere kan tenke på det jeg trenger. Dere tenkte nok også på det før, men dere hadde ikke mulighet til å gjøre noe. Jeg sier ikke dette fordi jeg har manglet noe. For jeg har lært å være fornøyd med det jeg har. Jeg vet hva det vil si å leve i trange kår, jeg vet også hva det vil si å ha overflod. I alt og i alle ting er jeg innviet - både å være mett og å sulte, både å ha overflod og lide nød. Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk." (Fil 4,10-13)

Herren sørger for sine. Hudson Taylor hentet sitt livsmotto fra 1.Sam 7,12:

"Hittil har Herren hjulpet oss."

Bildet av Hudson Taylor er et sjeldent bilde hvor vi ser ham kledd i kinesiske klær.

Hva tro er, del 1

Dr. John Stott forteller om det inntrykk det gjorde på ham da han var student ved Universitetet i Cambridge i førtiårene og leste bøkene til den legendariske Kinamisjonæren, Hudson Taylor (bildet): "The Growth of a Soul" og "The Man Who Believed God." Taylors eksempel utfordret den kjente teologen og pastoren til en større og dypere tro. Det var tre viktige sider ved kristentroen som Stott lærte av Taylor:

For det første at troen hviler på Guds trofasthet. Hudson Taylor gjenga nemlig Jesu ord: "ha tro til Gud" (Mark 11,22) med ordene: "regn med Guds trofasthet". Denne omskrivningen er ikke etter boken om vi tenker eksegetisk, men den er teologisk helt uangripelig! Det er nemlig slik at vår tro og Guds trofasthet er to sider av samme sak.

Det andre Stott lærte av Hudson Taylor er at troen er et barns tillit. Gud er ikke bare den trofaste, men Han er også vår far gjennom Jesus Kristus. Hudson Taylor skriver selv om dette: "Jeg tar mine barn med meg og jeg merker at det ikke er vanskelig å huske at de trenger frokost, middag og noe før de går til sengs om kvelden. Jeg kan ikke glemme det. Og jeg finner det umulig å tro at vår himmelske Far er mindre ømhjertet og påpasselig enn meg. Nei, jeg tror ikke at vår himmelske Far noensinne vil glemme sine barn. Jeg er en dårlig far, men jeg pleier ikke å glemme barna mine. Gud er en svært god far. Han har ikke for vane å glemme sine barn."

Det tredje Stott lærte av Taylor er at tro er noe som er nødvendig såvel i den materielle verden som i den åndelige. Taylor sa det slik: "Arbeid for Gud, gjort på Hans måte, vil aldri mangle ressurser."