En dag ble de invitert til å drikke tea med familien Tu i Suchow. En av de yngre familiemedlemmene viste interesse for det budskapet de tre kvinnene delte med dem. Men hans mor truet ham:
'Den dagen du slår lag med de kristne, så kan du bestille likkista mi, for jeg vil ikke leve og utholde en slik vanære!'
Mr Tu fortsatte å lytte til budskapet om Jesus, og en dag snakket han ut med sin mor: 'Det finnes en livets vei, og det finnes en dødens vei. Min vei er livets vei'.
Han fortsatte å gå troens vei, og la også til rette for et sted hvor man kunne komme sammen til gudstjenester og hvor man kunne vitne om Jesus i hjembyen sin, til tross for den motstanden han opplevde fra både moren og familien sin.
15 år
De neste 15 årene krysset de tre damene Gobi-ørkenen på kryss og tvers, tilsammen i overkant av 1.600 kilometer. De returnerte til landsbyene de hadde holdt møter, og førte samtaler til langt ut i natten. Såkornene de sådde bar etter hvert frukt. Guds ord gjorde sin gjerning, og brakte en etter en til tro på Jesus. Og de som kom til tro var sultne etter å lære mer. Derfor kom de sammen i små grupper for å lære mer om Jesus og ha fellesskap med de andre troende.
Trioen forlot Kina for siste gang i 1936 etter 15 års trofast tjeneste i særdeles utfordrende og ugjestmilde strøk av Gobi-ørkenen.
De kunne ikke komme tilbake. I august 1938 fikk alle utlendinger beskjed om å forlate Kina. Trioen vendte tilbake til England, men ikke for å bli pensjonister. Til sin siste stund beholdt de tre kvinnene pionerånden, de var trygge i deres kall og i det budskapet de bar frem.
På siste siden i dagboken sin skrev Mildred Cable:
'Uten Gud kan vi ikke, uten oss, vil ikke Gud!'
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar