Den modige kvinnelige misjonstrioen i Kina, del 3

Her følger siste del av den heltemodige historien om tre middelaldrende engelske kvinner som dro til Gobi-ørkenen (bildet) for å nå menneskene som bodde der med evangeliet:

En dag ble de invitert til å drikke tea med familien Tu i Suchow. En av de yngre familiemedlemmene viste interesse for det budskapet de tre kvinnene delte med dem. Men hans mor truet ham:

'Den dagen du slår lag med de kristne, så kan du bestille likkista mi, for jeg vil ikke leve og utholde en slik vanære!'

Mr Tu fortsatte å lytte til budskapet om Jesus, og en dag snakket han ut med sin mor: 'Det finnes en livets vei, og det finnes en dødens vei. Min vei er livets vei'.

Han fortsatte å gå troens vei, og la også til rette for et sted hvor man kunne komme sammen til gudstjenester og hvor man kunne vitne om Jesus i hjembyen sin, til tross for den motstanden han opplevde fra både moren og familien sin.

15 år
De neste 15 årene krysset de tre damene Gobi-ørkenen på kryss og tvers, tilsammen i overkant av 1.600 kilometer. De returnerte til landsbyene de hadde holdt møter, og førte samtaler til langt ut i natten. Såkornene de sådde bar etter hvert frukt. Guds ord gjorde sin gjerning, og brakte en etter en til tro på Jesus. Og de som kom til tro var sultne etter å lære mer. Derfor kom de sammen i små grupper for å lære mer om Jesus og ha fellesskap med de andre troende.

Trioen forlot Kina for siste gang i 1936 etter 15 års trofast tjeneste i særdeles utfordrende og ugjestmilde strøk av Gobi-ørkenen.

De kunne ikke komme tilbake. I august 1938 fikk alle utlendinger beskjed om å forlate Kina. Trioen vendte tilbake til England, men ikke for å bli pensjonister. Til sin siste stund beholdt de tre kvinnene pionerånden, de var trygge i deres kall og i det budskapet de bar frem.

På siste siden i dagboken sin skrev Mildred Cable:

'Uten Gud kan vi ikke, uten oss, vil ikke Gud!'

Den modige kvinnelige misjonstrioen i Kina, del 2

Her fortsetter serien om de modige misjonskvinnene som dro til Gobi-ørkenen:

I det hun innså at det lå vanskeligheter foran dem, uttalte Evangeline følgende: 'Uten Gud kan vi ikke lykkes i en sådan misjon'. Til dette svarte Mildred på sin milde måte: 'Men uten oss, vil ikke Gud lykkes! Eva, vi må adlyde Ham'.

Når deres venner og kollegaer ble kjent at disse tre middelaldrende damene tenkte å reise til et slikt ugjestmildt, ja et så farlig sted som dette, ble de forferdet. 'Det er ingen dårer som gamle dårer,' sa en av dem. Hvorfor forlate tusenvis av kineserne der de er, som også trenger evangeliet, og risikere livene deres i Gobi-ørkenen?

En stabasiøs reise med evangeliet
Etter anbefaling fra reisende bestilte de en trevogn laget med hjul som var åtte fot høye. Reisen tok flere måneder i det utilgjengelige og kuperte landskapet, en gang satte de seg skikkelig fast i leire. Nettene tilbrakte de på primitive, røykfylte kinesiske overnattingssteder, sammen med esler tilhørende andre reisende.

Reisen langs den gamle Silkeveien førte dem igjennom ørkenstormer, sterk kulde, svettende hete, de møtte banditter og opplevde krigshandlinger. Frykt preget mange av de som de møtte langs veien. Hver by hadde sine egne avguder. Andre gav uttrykk for sin Gudslengsel.

En gang møtte de en pilegrim som hadde vandret i seks måneder. For å fullbyrde det løftet han hadde gitt kastet han seg langflat til jorden, med jevne mellomrom hele den lange veien.

Når han slo opp i Johannesevangeliet, som Mildred rakte ham, leste han ordene: 'I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud'.

- Hvem handler dette om?, spurte mannen.
- Hans navn er Jesus, svarte hun.
- Fortell meg hvordan jeg kan tro på ham.

(fortsettes)