Den modige kvinnelige misjonstrioen i Kina, del 3

Her følger siste del av den heltemodige historien om tre middelaldrende engelske kvinner som dro til Gobi-ørkenen (bildet) for å nå menneskene som bodde der med evangeliet:

En dag ble de invitert til å drikke tea med familien Tu i Suchow. En av de yngre familiemedlemmene viste interesse for det budskapet de tre kvinnene delte med dem. Men hans mor truet ham:

'Den dagen du slår lag med de kristne, så kan du bestille likkista mi, for jeg vil ikke leve og utholde en slik vanære!'

Mr Tu fortsatte å lytte til budskapet om Jesus, og en dag snakket han ut med sin mor: 'Det finnes en livets vei, og det finnes en dødens vei. Min vei er livets vei'.

Han fortsatte å gå troens vei, og la også til rette for et sted hvor man kunne komme sammen til gudstjenester og hvor man kunne vitne om Jesus i hjembyen sin, til tross for den motstanden han opplevde fra både moren og familien sin.

15 år
De neste 15 årene krysset de tre damene Gobi-ørkenen på kryss og tvers, tilsammen i overkant av 1.600 kilometer. De returnerte til landsbyene de hadde holdt møter, og førte samtaler til langt ut i natten. Såkornene de sådde bar etter hvert frukt. Guds ord gjorde sin gjerning, og brakte en etter en til tro på Jesus. Og de som kom til tro var sultne etter å lære mer. Derfor kom de sammen i små grupper for å lære mer om Jesus og ha fellesskap med de andre troende.

Trioen forlot Kina for siste gang i 1936 etter 15 års trofast tjeneste i særdeles utfordrende og ugjestmilde strøk av Gobi-ørkenen.

De kunne ikke komme tilbake. I august 1938 fikk alle utlendinger beskjed om å forlate Kina. Trioen vendte tilbake til England, men ikke for å bli pensjonister. Til sin siste stund beholdt de tre kvinnene pionerånden, de var trygge i deres kall og i det budskapet de bar frem.

På siste siden i dagboken sin skrev Mildred Cable:

'Uten Gud kan vi ikke, uten oss, vil ikke Gud!'

Den modige kvinnelige misjonstrioen i Kina, del 2

Her fortsetter serien om de modige misjonskvinnene som dro til Gobi-ørkenen:

I det hun innså at det lå vanskeligheter foran dem, uttalte Evangeline følgende: 'Uten Gud kan vi ikke lykkes i en sådan misjon'. Til dette svarte Mildred på sin milde måte: 'Men uten oss, vil ikke Gud lykkes! Eva, vi må adlyde Ham'.

Når deres venner og kollegaer ble kjent at disse tre middelaldrende damene tenkte å reise til et slikt ugjestmildt, ja et så farlig sted som dette, ble de forferdet. 'Det er ingen dårer som gamle dårer,' sa en av dem. Hvorfor forlate tusenvis av kineserne der de er, som også trenger evangeliet, og risikere livene deres i Gobi-ørkenen?

En stabasiøs reise med evangeliet
Etter anbefaling fra reisende bestilte de en trevogn laget med hjul som var åtte fot høye. Reisen tok flere måneder i det utilgjengelige og kuperte landskapet, en gang satte de seg skikkelig fast i leire. Nettene tilbrakte de på primitive, røykfylte kinesiske overnattingssteder, sammen med esler tilhørende andre reisende.

Reisen langs den gamle Silkeveien førte dem igjennom ørkenstormer, sterk kulde, svettende hete, de møtte banditter og opplevde krigshandlinger. Frykt preget mange av de som de møtte langs veien. Hver by hadde sine egne avguder. Andre gav uttrykk for sin Gudslengsel.

En gang møtte de en pilegrim som hadde vandret i seks måneder. For å fullbyrde det løftet han hadde gitt kastet han seg langflat til jorden, med jevne mellomrom hele den lange veien.

Når han slo opp i Johannesevangeliet, som Mildred rakte ham, leste han ordene: 'I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud'.

- Hvem handler dette om?, spurte mannen.
- Hans navn er Jesus, svarte hun.
- Fortell meg hvordan jeg kan tro på ham.

(fortsettes)

Den modige kvinnelige misjonstrioen i Kina, del 1

Se nøye på bildet! Dette er tre av Herrens heltinner! Som mange andre kvinner før dem, forlot de tryggheten for å gi videre det mest kostbare de hadde fått del i: evangeliet.

Historien er om følger: Tre middelaldrende engelske kvinner nipper til teakoppen med den tibetanske lamaen i Tempelet til Dragekongen. Det kjølige tempelet kjentes som en velkommen lindring fra den trykkende heten fra Gobi-ørkenen mens de samtalte om folkemassene som stimlet sammen i tempelet på høytidsdagene.

'Hva er det de håper å oppnå, Lama?'
'Syndernes forlatelse', svarte han.
'Kjenner du til noen måte i hvilken synder kan bli tilgitt?'

Lamaen så på disse gjestene sine, disse tre underlige, gråhårede kvinner fra verden der utenfor, som var hellige og likevel så praktiske, så snille og likevel så ivrige etter å stille målrettede spørsmål. 'Nei,' svarte han med tristhet i stemmen. 'Jeg kjenner ingen vei hvor man kan oppnå syndernes forlatelse'.

Lenge snakket de om hva den kristne troen har å si om syndernes forlatelse, og hvordan arbeid og gode gjerninger ikke kunne tilveiebringe det som Gud allerede gjort. Lamaen lyttet intenst, for han hadde aldri hørt slike tanker før. Når tiden kom til at damene skulle gå, etterlot de seg noe litteratur om Jesus, i det de i sine hjerter ba om Gud ville lede ham til å erfare den tilgivelsen som disse pilegrimene søkte.

Kallet til misjon
Lederen for disse kvinnene var Mildred Cable. Datteren til framgangsrik draperer fra Guildford, England. Hun bestemte seg tidlig for å bli misjonær, og studerte farmakologi og vitenskap ved London University. I 1901, i en livlig alder av 22 år, fikk hun Guds kall til å reise til Kina.

Omkostningene med å følge Gud fikk hun erfare allerede før hun kom ut på misjonsfeltet. Hun var forlovet med en mann som også hadde den intensjonen at han skulle reise ut som misjonær, men som senere skiftet mening. Han fortalte Mildred at han ikke ville gifte seg med henne med mindre hun gav opp sine ambisjoner. Med knust hjerte hevet hun forlovelsen og ble medlem av China Inland Mission.

Sammen med søstrene Evangeline og Francesca French drev hun med undervisning på en treningsskole for jenter i Hwochow i 21 år. Gjennom årenes løp ble de kjent som Trioen. Arbeidet de tre gjorde var krevende, men tilfredstillende og fremgangsrikt.

Men de tre hadde begynt å kjenne på en felles uro. Selv om det var mye ugjort i Hwochow, ble oppmerksomheten deres dratt mot landsbyene og byene som lå strødd omkring som oaser i Gobi-ørkenen, et 1600 km stort øde, vindskrapt og nesten treløst område i det sørlige Mongolia og det nordlige Kina. Det er den kaldeste, mest nordlige ørkenen i verden, med temperaturer som svinger mellom minus 41 grader om vinteren og 122 plussgrader om sommeren.

Den gamle Silkeveien - denne mangeslungne handelsveien som har sett handelsmenn, soldater, nomader og urbane reisende fra Det eldgamle Kina,  India, Tibet, Persia og Middelhavslandene for 3000 år - krysser dette golde landskapet. Mange mennesker i disse isolerte byene og landsbyene langs denne eldgamle veien kjente ikke navnet Jesus. Trioen kjente seg dratt mot det å skulle dele de gode nyhetene med dem.

(fortsettes)