Jeg abonnerer på et blad som heter "Asias millioner", utgitt i hele 94 år. Utgiver er Evangelisk Orientmisjon, en misjonsorganisasjon som ble grunnlagt i 1889 etter at legendariske Hudson Taylor hadde vært i Norge. I siste nr av dette bladet er det publisert en artikkel skrevet av Peter Torjesen (bildet). 18 år gammel hører han Guds kall til å reise til Kina. Da tømte han lommeboka i kollektkurven og skrev også en lapp hvor det sto: "... og meg selv." Torjesen drev sammen med sin kone Valborg arbeid blant flyktninger og menighetsplanting. De var utsendt av Den Norske Kinamisjon, Norges eldste Kinamisjonsselskap, fra 1918 til 1939. Peter Torjesen ble drept i forbindelse med et japansk bombeangrep i Shanxi provinsen i 1939. Artikkelen gjengitt i "Asias millioner" er noe av det siste Torjesen har skrevet.Han forteller om stadige angrep fra japanske fly. En måned tidligere hadde de forsøkt å skyte i stykker misjonsstasjonen hvor Torjesen oppholdt seg. De stadige flyangepene gjør det vanskelig for de kristne å samles. Søndagsskolen kunne ikke holde sine samlinger. Torjesen forteller hvordan kineserne gjemmer seg i den store kinesiske muren for å beskytte seg mot bombeangrepene.
Det store spørsmålet er hvordan de skal kunne feire jul under slike omstendigheter. I ukene forut for bombeangrepene hadde de bygget et bombesikkert rom i kjelleren på misjonsstasjonen. I tre uker hadde de holdt på.
Nå ble misjonsstasjonen og bomberommet pyntet. Alle vinduer ble gjort i stand med kinesisk papir, kvinnene hadde laget vakre juledekorasjoner og mennene vakre lykter. Og så kom snøen og dekket ødeleggelsene etter bombene. Så skriver Torjesen, om gudstjenesten 1.juledag 1939.
"Kronen på høitiden iår kom dog 1. juledag, da 7 personer skulde døpes. Alle følte det var en særlig opmuntring å kunne ha dåp nu, som alt har sett så mørkt ut for en tid siden."
Så fylles lokalet av mennesker. Etter en kort tale ble først mennene døpt. Det er gripende å lese hva Torjesen skriver:
"Plutselig hører vi alarmsignalet fra bymurene at fly er i anmarsj. Alle visste hvad det betød, og forsamlingen ble urolig. Noen av brødrene tok mot til sig og beroliget oss alle. Kun noen utenforstående tok benene fatt. De 4 kvinner som ventet på tur til å bli døpt, gikk tappert ned i vannet og ble belønnet for sin tro. Imens fløi folk på gaten hit og dit i forvirring. Ikke lenge efter hørtes 'alt klart' signalet. Det var underlig å se at 6 av de 7 som blev døpt var ungdommer fra troende hjem. Tross all motstand og mange vanskeligheter går allikevel Guds rike frem."
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar