I 1906 kunne en presbyteriansk leder som besøkte Pyongyang fortelle at han hadde sett Guds velsignelse og vekkelse komme til India. Denne vekkelsen kom som en følge av vekkelsen i Wales i 1904-1905. Det var skapt en lengsel hos mange troende i Pyongyang etter å oppleve det samme. I ukesvis den vinteren hadde misjonærer møtt hverandre hver kveld for å be om vekkelse i deres menigheter.2. januar begynte den ordinære bibelundervisningen. Dermed stanset sammenkomstene misjonærene hadde. Men bønnesamlingene stanset ikke opp. Misjonærene begynte nå å samles ved middagstid for å be, for alle som hadde mulighet til å komme sammen da. I forbindelse med undervisningen merket de noe nytt. Elevene var så stille innfor Gud. Kveld etter kveld kom de sammen for å søke Gud i bønn.
Disse bønnesamlingene fortsatte hele nyttårsuken. På lørdag kveld var det noen som brakte et budskap fra Guds ord om betydningen av enhet i Kristi kropp. Søndagens gudstjeneste synes derimot fullstendig livløs og så åndelig bundet at mange ble mismodige. Mandagen synes alt så stengt, misjonærene gråt og ba innfor Gud. Da kvelden kom var det som om en ny ånd av forventning over gruppen som kom sammen, og Guds nærvær var sterkt tilstede.
Da en av de koreanske ledere reiste seg og kalte folket til å se, begynte mange av dem å be samtidig. Han avbrøt dem og sa: Hvis det er slik dere vil be, la oss alle be på den måten!
Så i et øyeblikk reiser alle 1500 seg for å be høyt. Det var ingen rop. Alt lød som èn eneste harmonisk stemme. Så gikk bønnen over i gråt. En etter en reiste seg opp, bekjente sin synd eller synder, brøt så sammen og gråt, og deretter kastet vedkommende seg ned på gulvet i djup smerte og dyp syndenød. Etter hver sin bekjennelse, brøt hele forsamlingen på 1500 ut i bønn igjen.
(forsettelse)
Det finnes ikke så mange bildene fra det svært lukkede Nord-Korea. Dette viser et kystlandskap.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar