Det urkristne synet på Skriften, del 1

I forbindelse med pinsevennenes predikantkonferanse i Filadelfia i 1982 holder bibellæreren Thoralf Gilbrant (bildet) et innlegg om "det urkristne synet på Skiften". Gilbrant, som døde i 2006, var mangeårig redaktør av Korsets Seier, redaktør og utgiver av Illustrert Bibelleksikon, Studiebibelen og en rekke bøker om det profetiske ord, var også initiativtager til bibeloversettelsen utgitt av Norsk Bibel i 1988. Han var en varm forsvarer av Guds ords autoritet for liv og lære. Gilbrants ord om "det urkristne synet på Skriften" er fremdeles særdeles tidsaktuelt. Det er Hans Tomter som har skrevet av og redigert talen, som gjengis her i flere deler på grunn av lengden:

Det emne som jeg har blitt bedt om å tale om her, det er formulert slik; urkristent syn på Skriften. Det er altså spørsmålet om det urkristne Bibelsyn som vi skal ta opp. Nå skulle vi kanskje da bemerke innledningsvis hva vi egentlig mener med dette uttrykket Bibelsyn eller Skriftsyn. Når vi taler om Bibelsyn, så taler vi ikke om Bibelens syn eller Bibelens lære om for eksempel synd, om rettferdiggjørelse, om dåp osv. men det vi mener når vi taler om Bibelsyn, det er synet på Skriften, synet på Bibelen. Vi kunne da si, vårt syn på Skriften.

Og det er meget viktig, hvordan vi nærmer oss Den hellige Skrift. Om vi kommer til Skriften med den tanke at vi har foran oss et Gudsord, eller om vi kommer til Skriften med den oppfatning at det gjelder et menneskeord. Det Skriftsyn som er vårt, det vil bli avgjørende på så veldig mange punkter. Det er avgjørende for vår personlige tro, det vil bli avgjørende for vår lære, influere hele vår oppfatning av det kristne læresystem. Og det vil også bety så meget når det gjelder vår livsførsel, har vi noe autoritativt som vi kan rette oss efter for lære og liv? Disse store avgjørende ting avhenger av vårt Skriftsyn!

Nå må man imidlertid ikke forstå dette dithen, at dette med Skriftsynet skulle være noe som vi henter utenfra, og at vi kommer og liksom bedømmer Skriften og sier hva vi synes om Skriften. For egentlig så har det ikke så svært meget å si, hva vi mener; ”jeg mener det osv.”, det blir ikke avgjørende for kjensgjerningene. Men det som betyr noe, det er hva Skriften sier om Seg Selv! Og derfor er det en riktig formulering som vi har det her når vi taler om det urkristne Skriftsyn, for det urkristne Skriftsyn det er selvfølgelig det som da er nedfelt i selve Skriften (Bibelen), i det Nye Testamente. Og det er det som er kilden for vårt Skriftsyn.

Altså, vårt Skriftsyn det bygger på Skriftens selvvidnesbyrd, og dette selvvidnesbyrd som Skriften har, det Den vidner om seg Selv, det går som en rød tråd gjennom hele Bibelen; Moses, profetene, Herren Jesus Selv, apostlene. Alle så vidner de om at Bibelen, at Skriften, er Guds Ord! Det var sagt av Moses, det var sagt av profetene, hvor mange ganger gjentas det egentlig i Det Gamle Testamente? Så sier Herren! Og Jesus, Han trådte fram, og Han sa; Skriften kan ikke gjøres ugyldig (Joh.10,35). Han sa; Ikke en tøddel (ikke en bokstav, ikke en tøddel, ikke en prikk!) av Skriften skal bli til intet (Matt.5,18 24,35 Mark 13,31 og Luk.16,17 21,33). Og apostelen Paulus, han sier at; Hele Skriften er innblest av Gud (2. Tim.2,16), det er altså det urkristne vidnesbyrdet om Den hellige Skrift.

Og nu skal vi da se her nu først på Skriften, på Bibelen som hellig Skrift. Og vi kan spørre, hva er egentlig hellig Skrift? Da vil jeg si, at hellig Skrift, det er noe langt mer enn det Gud har talt til meg eller til deg. Hellig Skrift, det er det som Gud har talt til hele slekten, det er Guds Ord til hele slekten (menneskeslekten)! Du vet at dersom jeg bare skulle vite det jeg selv har funnet ut eller fått åpenbaringer om, ja da visste jeg ikke meget! Da visste jeg ikke meget (sagt i en litt ironisk tone). Dersom det var mine åpenbaringer, det jeg har opplevd, det jeg har hatt av åndelige syner, dersom det var det som var rammen om min kunnskap om Gud, Hans vilje og Hans verk. Ja, da visste jeg så lite, at det ville ikke på noen måte være nok for meg til frelse!

Og, derfor er det så viktig at jeg har noe mer enn dette, og det har jeg fått! Det står at vi skal fatte med alle de hellige hvad høide og dybde og bredde (og lengde!) der er (Ef.3,18). Altså, det er et åndelig felleseie som vi har alle sammen, og vi har det sammen. Mesteparten av det lille jeg vet, det har jeg lært av noen. Da jeg satt der og hørte på de gamle emissærene og pinsepredikantene, jeg har hørt det av noen, det ble sådd i mitt barne-sinn og i mitt sinn opp gjennom årene.