Utholdenhet i bønn

 George Müller: «​I november 1844 begynte jeg å be om omvendelse til fem individer. Jeg ba hver dag uten en eneste pause, enten jeg var syk eller i helse, på land, på sjøen og uansett hva presset av mine forpliktelser måtte være. Det gikk atten måneder før den første av de fem ble konvertert. Jeg takket Gud og ba videre for de andre. Fem år gikk, og så ble det andre konvertert. Jeg takket Gud for det andre, og ba videre for de tre andre. Dag for dag fortsatte jeg å be for dem, og det gikk seks år før den tredje ble omvendt. Jeg takket Gud for de tre, og fortsatte å be for de to andre. Disse to forble uomvendte.»

Trettiseks år senere skrev han at de to andre, sønner av en av Müllers venner, fortsatt ikke var omvendt. Han skrev: «Men jeg håper på Gud, jeg ber videre og ser etter svaret. De er ikke omvendt ennå, men de vil bli det.» I 1897, femtito år etter at han begynte å be daglig, uten avbrudd, for disse to mennene, ble de endelig omvendt – men etter at han døde! George Müller forsto hva Lukas mente da han introduserte en lignelse Jesus fortalte om bønn, og sa: "Så fortalte Jesus disiplene sine en lignelse for å vise dem at de alltid skulle be og ikke gi opp" (Luk 18:1).

Hentet fra Facebook-siden til Geir Spachmo og oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

George Müller ba og leste Bibelen på sine knær

Det sies at George Müller (bildet) (1805-1898) skal ha lest Bibelen mer enn 200 ganger, mange av dem bedende på sine knær. Før sin død, ble han spurt av en reporter om hva han fortsatt kunne tenke seg å gjøre på sine knær, svarte han : "Å lese mer av Bibelen fordi jeg vet for lite om Kristi storhet."

Dette var en evangelisk kristen, direktør for barnehjemmet Ashley Down i Bristol, England, hvor han tok seg av 10 024 foreldreløse barn gjennom hele livet basert på Guds løfte i Salme 68:6 "Farløses far og enkers dommer er Gud i sin hellige bolig."

Kjent som en skikkelse som helt og holdent var involvert i utdanningen til barna han hadde omsorg for, ble han til og med anklaget for å gi en utdanning utover den vanlige normen for den tiden. Han grunnla 117 skoler som tilbød undervisning basert på kristne verdier til 120 000 barn, mange av dem uten foreldre.

Han sa: «Hvis jeg, en fattig mann, kan bygge og administrere et barnehjem uten å be noen om penger eller hjelp, bare gjennom bønn og tro, kan dette, sammen med Herrens velsignelse, oppmuntre Guds barn i tro og livsstil, også bli et sterkt vitnesbyrd til de vantro om Guds eksistens."

Den berømte forfatteren Charles Dickens besøkte selv noen av barnehjemmene til George Müller for å se selv behandlingen som ble tilbudt barna. Dickens var så imponert at han skrev artikler for flere aviser, en anbefaling som ikke kan ikke kjøpes for penger. 

Så selv etter fylte 70 reiste Müller intenst, nådde 42 land, snakket til og med med myndighetene i Det hvite hus, og delte med andre sin rike erfaring med Gud.

På dagen for Müllers begravelse stanset fabrikkene i Bristol opp. Tusenvis av mennesker kom for å vise sin siste ære til mannen som ble forvandlet av Gud fra å være en tyv som forrådte sine nærmeste venner, til en mann som stilte seg selv til Guds disposisjon og samlet inn tilsvarende 180 millioner dollar ville gjennom bønn og tro på Jesus.

Müller skrev om sin omvendelse: «Da jeg overga meg fullstendig til Gud, var kjærligheten til penger borte, kjærligheten til et hjem var borte, kjærligheten til rikdom var borte, kjærligheten til verdslige ting var borte. Gud har blitt mitt alt. Jeg fant alt i Ham, det er ikke noe annet jeg ønsket. Og jeg ble hos Ham, en lykkelig mann, en veldig lykkelig mann, som bare søkte å oppnå Guds ting. "

Mange flere liv har blitt forvandlet på grunn av Müllers tro og mot. Selv om han ikke lenger er blant oss, eksisterer fortsatt arbeidet som han har satt i gang, og Müllers budskap gjenlyder i dag: "Gud er ekte, Han er en Gud som du kan stole på!"

Det er tilstrekkelig å stole på den levende Gud, sa Müller, og ikke bekymre seg for jordiske ting, for bekymringens begynnelse er slutten på troen; og troens begynnelse er slutten på bekymring.

- Karen Stanton/Oversatt til norsk av: Bjørn Olav Hansen (c)

Et forunderlig bønnesvar

"For jeg stoler på Gud at det skal gå slik som han har sagt meg." (Apg 27,25)

For noen år siden reiste jeg til Amerika med en damper. Kapteinen var en god kristen. Utenfor Newfoundland-kysten sa han til meg: 'Siste gang jeg reiste her, for fem uker siden, skjedde det noe som revolusjonerte hele mitt kristenliv. Vi hadde George Müller fra Bristol om bord. Jeg hadde vært på broen et helt døgn i strekk. Da kom George Müller opp til meg og sa: "Kaptein, jeg kommer for å fortelle deg at jeg er nødt til å være i Quebec lørdag ettermiddag." Jeg svarte at det var umulig. Da sa han:"Vel, vel, hvis ikke dette skipet kan føre meg dit, må Gud finne en annen utvei. Jeg har aldri brutt en avtale i de 57 år som ligger bak meg. La oss gå ned på kne og be."

Jeg så på denne Guds mann og lurte på hvilket sinnsykehus han hadde rømt fra. Jeg hadde aldri hørt noe lignende. Skjønte han hvor tykk denne tåken var? Da jeg spurte ham om det, svarte han benektende, men at han heller ikke var opptatt av tåken. Han så på den levende Gud, som hadde oppsyn med alt i hans liv.

Han knelte og ba en meget enkel bønn. Da han var ferdig, var det min tur til å be, men da la han plutselig hånden på skulderen min og sa at jeg ikke skulle gjøre det. "For det første tror du ikke at han svarer deg, for det andre tror jeg at han allerede har svart. Derfor er det ikke nødvendig for deg å be om det."

Jeg så på ham, og han sa: "Kaptein, jeg har kjent min Herre i 57 år, og det har ikke gått en eneste dag som jeg ikke har hatt audiens hos Kongen. Stå opp og åpne døren! Du skal få se at tåken er borte." Han hadde rett. Tåken var borte. Lørdag ettermiddag var George Müller i Quebec til avtalt tid."

- Mrs Charles Cowman: Strømmer i ødemarken. Rex forlag 1989, side 305-306

George Müller - en troshelt

I dag er det 124 år siden troskjempen George Müller (bildet) døde. Denne mannen alene hadde ansvaret for at så mange som 10.024 foreldreløse barn fikk mat og husrom og kjærlighet hver dag. Han startet også 117 og skoler og sørget for at 120.000 barn fikk utdannelse!

Og alt var basert på tro. Tro på en Gud som gjør under. George Müller ba aldri mennesker om penger. Han gjorde heller ikke behovene sine kjent. Ikke for andre enn Gud.

Om George Müller er det det å si at han kjente Gud. Ikke som en teoretisk kunnskap. Han gjorde seg levende erfaringer med Gud. Og slik har han inspirert andre til å troens vei. Mange er de som har startet trosmisjoner etter å ha lest om George Müller. Vår egen Marie Monsen hører med blant dem.

Han startet arbeidet for å nå jøder i England evangeliet. I 1832 begynte han tjenesten ved Bethesda Chapel i Bristol, et arbeid som etter hvert skulle bli legendarisk. Her preket han frem til sin død i 1834. Alt han gjorde var bygget på Guds ord. Det er det som gjør at han fremdeles blir husket. En bønnens mann. En mann helt overgitt til Gud - i alle ting.

Den dagen døde George Müller

En gang, da ble spurt om hemmeligheten ved hans tjeneste, svarte bederen, barnehjemsbestyreren, forkynneren George Müller:

'Det kom en dag, da jeg døde fullstendig', og mens han talte, bøyde han seg djupere og djupere ned, inntil han nesten rørte ved gulvet - 'døde fra George Müller, fra hans meninger, sympatier, interesser, vilje, døde fra verden og dens bifall og dom, døde også fra mine brødre og venners ros, og siden den gang har jeg ivret for å tekkes Gud'.

Fra Galaterbrevet:

'Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det livet jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, han som elsket meg og gav seg selv for meg'. (2,20)

'Søker jeg nå å bli anerkjent av mennesker - eller av Gud? Eller søker jeg å gjøre mennesker til lags? Dersom jeg ennå søkte å være menneskers til lags, da var jeg ikke Kristi tjener'. (1,10)

En gjennomgang av Åndens ni gaver, del 7

1.Kor 12 beskriver en egen troens nådegave, som er forskjellig fra den tro som alle har fått i gave. Det er den tro som kan flytte fjell. Apostelen Paulus nevner den i 1.Kor 13,2: "Og om jeg har profetisk gave, og forstår alle hemmeligheter, og om jeg har all kunnskap, OG OM JEG HAR ALL TRO SÅ JEG KAN FLYTTE FJELL ..."

Et eksempel på en slik troens gave hos et menneske er George Müller, mannen som aldri nevnte sine økonomiske behov med et ord, men som drev en rekke barnehjem "i tro". Eller Anthony Norris Groves (1795-1853), som er blitt kalt far til "trosmisjonen", det vil si de som står i tro for sitt underhold.

Smith Wigglesworth - som ble kalt for troens apostel - har sagt: "Når min egen tro på Gud stopper og står stille, da kommer Guds tro meg til hjelp." Dette er den nådegaven som omtales som "tro ved den samme Ånd." (1.Kor 12,9)

Men før vi ser nærmere på denne særskilte nådegaven, la oss se litt på hva Guds ord sier om tro generellt:

Hebr 11,1 definerer tro i bibelsk forstand slik: "Tro er full tillit til det en håper på, overbevisning om det en ikke ser."

I Romerbrevet skriver apostelen Paulus at "Gud har tildelt hver enkelt et mål av tro." (Rom 12,3) Tro er dermed noe alle har fått. Jak 2,19 oss at vi er ikke alene om å tro: "Også demonene tror - og skjelver."

Vi trenger tro for å kunne bli frelst: "For av nåde er dere frelst, ved tro." Men vi kan ikke tro hva som helst, om vi skal bli frelst. Enkelte tror at utsagnet "enhver blir salig i sin tro", står i Bibelen, men det gjør det ikke. Derimot står det: "For jeg skammer meg ikke over Kristi evangelium, for DET er en Guds kraft til frelse for hver den som tror." (Rom 1,16) Tro er ikke det samme som konsentrasjon, tankeanstrengelser eller det å krampaktig ta seg sammen. I Rom 10,10 står det: "For med hjertet tror en ..." Det er altså snakk om en prosess som skjer i vårt indre.

Jesus slår fast: "... alt er mulig for den som tror." (Mark 9,23)

Den tro det her er snakk om er den grunnleggende troen som vi alle har, og vi alle trenger, for i Hebr 11,6 heter det:

"Men uten tro er det umulig å være til behag for Gud, for den som kommer til Gud, må tro at Han er til og at Han er Den som belønner dem som søker Ham med iver."

(fortsettes)

George Müller og D.L Moody om Bibelens betydning i en troendes liv

Jeg leste følgende uttalelse av trosmannen George Müller, og verdensevangelisten D.L Moody, i går , om Bibelens betydning i en troendes liv. Deres ord er vel verd å merke seg. Først George Müller:

"Kraften i vårt åndelige liv står i eksakt forhold til den plass vi gir Bibelen i vårt liv og våre tanker. Dette skriver jeg etter 54 års erfaring.

Jeg har lest Bibelen fra perm til perm hundre ganger, og alltid med fornyet interesse. Hver gang har den vært som en ny bok for meg.

Jeg har fått stor velsignelse av det planmessige, grundige, daglige studiet. Jeg ser det som en mislykket dag når jeg ikke har hatt tid til å fordype meg i Guds ord."

Så Moody:

"Jeg bad om og tenkte at troen en dag skulle komme ned og treffe meg som et lyn. Men det så ikke ut til at troen skulle komme. En dag leste jeg i Rom 10,17: "Så kommer da troen av det en hører og det en hører kommer ved Guds ord."

Jeg hadde lukket Bibelen og bedt om tro. Nå åpnet jeg Bibelen og begynte å lese, og siden har troen vokst."

Fem vilkår for utholdende bønn

George Müller (bildet), mannen som ble kalt "troens apostel", burde ha noe å lære oss om utholdende bønn! Jeg har forsøkt å oversette hva Müller beskriver som fem vilkår for utholdende bønn:

1. En full og hel avhengighet av Kristi fortjeneste og fokus på Ham, som den eneste grunn til å hevde noen velsignelse.

"Og hva som helst dere ber om i mitt navn, det skal jeg gjøre, for at Faderen skal bli herliggjort i Sønnen." (Joh 14,13)

"Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere, og bestemt dere til å gå ut og bære frukt. Og deres frukt skal vare, for at Faderen skal gi dere alt dere ber ham om i mitt navn."

2. Adskillelse fra all kjent synd. "Dersom jeg hadde urett for øye i mitt hjerte, så ville Herren ikke høre." (Salme 66,18)

3. Tro på Guds ords løfter bekreftet av Hans ed. Å ikke tro Ham er å gjøre Ham både til en løgner og en som gir falske forhåpninger.

"Men uten tro er det umulig å være til behag for Gud. For den som trer fram for Gud, må tro at han er til, og at han lønner dem som søker ham." (Hebr 11,6) Se også Hebr 6,13-20.

4. Spør i henhold til Hans vilje. Våre motiv må være gudfryktige, vi må ikke søke noen gave fra Gud for å øde dem i våre lyster.

"Dere ber og får ikke, fordi dere ber ille, for å sløse det bort i deres lyster." (Jak 4,3)

5. Pågående bønnebegjær. Vi må vente på Gud og for Gud, lik en bonde som venter i tålmodighet på høsten.

"Vær tålmodige, brødre, til Herren kommer! Se, bonden venter på jordens dyrebare grøde. Han venter tålmodig på den, til den har fått tidligregn og senregn." (Jak 5,7)

"Han sa en lignelse til dem om at de alltid skulle be og ikke bli trette. Det var en dommer i en by, som ikke fryktet Gud og ikke tok hensyn til noe menneske. Og det var en enke der i byen. Hun kom gang på gang til ham og sa: Hjelp meg til å få rett over min motstander! Lenge ville han ikke, men til sist sa han til seg selv: Om jeg verken frykter Gud eller tar hensyn til noe menneske, så vil jeg likevel hjelpe denne enken til å få rett, fordi hun bryr meg slik. Ellers kommer hun vel til slutt og slår meg. Og Herren sa: Hør hva denne urettferdige dommer sier! Men skulle da ikke Gud hjelpe sine utvalgte til sin rett, de som roper til ham dag og natt? Er han sen når det gjelder dem? Jeg sier dere: Han skal skynde seg å hjelpe dem til deres rett! Men når Menneskesønnen kommer, mon han da vil finne troen på jorden." (Luk 18,1-8)

Da alt håp var ute, trodde han med håp

Det er forunderlig å lese om Abrahams tro, slik apostelen Paulus beskriver den i Romerbrevet:

"Da alt håp var ute, trodde han med håp, at han skulle bli far til mange folkeslag, etter det som var sagt: Slik skal din ætt bli. Han ble ikke svak i troen og var ikke opptatt av sitt eget legeme som allerede var dødt, siden han snart var hundre år. Heller ikke var han opptatt av Saras døde morsliv." (Rom 4,18-19)

Mens jeg leste disse ordene kom jeg over noe A.B Simpson (bildet) har skrevet om den kjente trosmannen George Müller:

"George Müller ble engang spurt hvordan man skal bli sterk i troen. 'Det er bare en måte,' sa den kjente trosmannen. 'Skal man få en sterk tro, skjer det ved oppøvelse under lidelser. Jeg har lært å tro ved å stå fast under store prøvelser.' Dette er sant. Det er når alt svikter at tiden er inne til å tro.

Kjære venn, du forstår neppe verdien i din nåværende situasjon. Hvis du er i lidelsens ovn, er du også i selve troens sentrum. Hvis du lar Gud slippe til, vil Han lære deg noe som du ellers ikke ville ha lært, nemlig å griåe tak i Ham som kan gjøre mer enn alt.

'Vær ikke redd, bare tro.' Er du redd, så se opp og si: 'Når frykten kommer, setter jeg min lit til deg.' Du skal få takke Gud for sorgens skole som for deg blir en troens skole."

Så langt A.B Simpson.

Dette vil jeg ta med meg i dag.

Dagens tidligere annonserte møte med våre mennonitevenner fra USA er avlyst fordi jeg sliter slik med hjerterytmen om dagen. De har i stedet reist til sørlandet for å besøke noen tysk/russiske mennoniter som har bosatt seg der.

Tro - og livsaligheten foran Guds trone

Biografen til George Müller, Roger Steer, skriver at Müllers tro sprang ut av at Müller frydet seg i Gud. Gud var - for Müller - ikke en vag, ubestemmelig kraft, men en levende realitet. En venn for hvert et øyblikk. I juli 1871 forteller han forsamlingen i Salem Chapel i Bristol: "Ingen har noensinne kjent Jahve uten å være i stand til å utøve tro på Ham. Det er når Gud ikke kjenner Gud at den vanskeligheten oppstår. Derfor er det virkelig et poeng å bli kjent med Gud, å kjenne Gud selv slik Han åpenbarer seg i Skriften." I formiddag skal jeg tale over teksten fra Luk 1,46-55, det som er blitt kalt Marias lovsang. Maria visste hva det ville si å fryde deg i Gud. Hun sa: "min ånd fryder meg i Gud, min Frelser." (Luk 1,47) Helt i begynnelsen på George Müllers tjeneste oppholdt han seg i London, og der studerte han sammen med en mann som han møtte jevnlig for å be og lese Guds ord sammen. Hans biograf, Roger Steer, kan fortelle at Müller og hans venn kom sammen flere kvelder etter hverandre. Ofte kunne de be frem til to om natten. Da Müller gikk tilbake til rommet sitt, opplevde han flere ganger at han var så full av glede at han knapt klarte å få sove. Han frydet seg slik i Herrens nærvær, at han boblet over av glede. Hva er dette for noe? Dette er hva Bibelen kaller «glede i Den Hellige Ånd.» Apostelen Paulus skriver jo i sitt brev til forsamlingen i Rom, i Rom 14,17: «Guds rike består jo ikke i mat og drikke, men i rettferdighet og fred OG GLEDE I DEN HELLIGE ÅND.» Kong David hadde erfart hva dette var. Han sier det slik i Salme 16,11: «Du vil kunngjøre meg livets vei. Fylde av glede er det for ditt åsyn, livsalighet ved din høyre hånd i evighet.» Og det er denne livsaligheten, denne gleden i Den Hellige Ånd som Jesus opplever når disiplene kommer til ham for å fortelle om alt det de har opplevd atter at Jesus sendte dem ut. Vi leser om dette i Luk 10,30: «I samme stund frydet han seg i Den Hellige Ånd og sa: Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens Herre, fordi du har skjult dette for vise og forstandige, og åpenbart det for umyndige. Ja, Far, for slik skjedde det som var til velbehag for deg.»
Det er dette Maria opplever. En fryd i Den Hellige Ånd, og glede som strømmer over. Og legg nå merke til hva som sto i vers 47: «og min ånd fryder seg I GUD.» Ikke i oss selv, ikke i noe utenforliggende, men i Gud. Det er snakk om en jublende glede over Gud, hans gjerning og barmhjertighet.

Med George Müller i ryggsekken

Fredag og deler av lørdag har jeg vært på reise. En av bloggens lesere inviterte meg til Ål i Hallingdal for å preke på et møte i regi av Normisjon. Mange hadde funnet veien til fredagens kveldsmøte, og det var fint å møte Guds venner på dette stedet. Og det var godt og åpent å forkynne Guds ord. Artig og berikende også å møte flere av de som leser denne bloggen jevnlig. Jeg talte om overgivelsen til Kristus, med utgangspunkt i Davids bønn: "Far, i dine hender overgir jeg min ånd." Med i ryggsekken hadde jeg en forholdsvis ny biografi om trosmannen George Müller, mannen som startet barnehjem i Bristol i England og som levde av tro. Når jeg er ute og reiser liker jeg å benytte meg av toget. Den litt langsomme rytmen, med muligheten til å se landsskapet gli forbi, slumre litt og kanskje lese passer meg godt. Og boken til Roger Steer om Müller ble til stor velsignelse. Apostelen Paulus skriver i Rom 1,17 at "den rettferdige skal leve av tro," og jeg trener at Gud forøker min tro! Nå er det slik at troen bare kan tas imot når den blir gitt oss av Herren selv. Så det er mitt bønneemne for tiden: Herre, øk min tro på deg! På troens område er det mer land å innta, og her har jeg mye å lære. Derfor er det så spennende og utfordrende å lese om en troens mann som George Müller, og se hvordan Gud sørget for ham og hans kone helt ned til minste detalj. Også det kan vi vitne om, hvordan Gud i sin trofasthet aldri har sviktet når vi har stått uten penger til livsopphold, eller vi har hatt trengende behov for Hans inngripen på andre livsområder. Marie Monsen brukte å sitere Salme 46,2: "Gud er vår tilflukt og vår styrke, en hjelp i trengsler, funnet overmåte stor." Vi har funnet at det ordet er sant. Du kommer til å høre mye om George Müller og om tro i dagene som kommer. Jeg har tidligere annonsert dette som et tema på bloggen, og nå kommer den. I kveld skal jeg forberede meg til å preke i Toten Frikirke i morgen. En stor takk til vennene i Ål som inviterte meg. Jeg kommer gjerne igjen ved en anledning.