En pilegrimsbønn

 Å, Gud, som førte dine tjenere Abraham og Sara ut av kaldeernes land,

beskyttet dem i deres vandring,

som ledet det hebraiske folket gjennom ørkenen, vi ber deg våke over oss,

dine tjenere, mens vi vandrer i kjærligheten til ditt navn.

Vær for oss vår følgesvenn på turen,

Vår guide ved veikrysset,

Vår pust når vi er slitne

Vår beskyttelse i fare,

Vårt tilfluktssted på vei,

Vår skygge i varmen,

Vårt lys i mørket,

Vår trøst i våre motløshet,

Og vår styrke i våre intensjoner.

Slik at vi med din veiledning kan komme,

trygt og godt,

til enden av veien og,

beriket med nåde og dyd,

vi kan komme trygt tilbake til våre hjem fylt med glede.

I Jesu Kristi, vår Herres navn,

Amen.

~ Tilpasset fra en eldgammel bønn som kommer på slutten av pilegrimsmessen bedt langs Camino De Santiago. Til norsk ved Bjørn Olav Hansen

John Bunyan - pilegrimen som fant den bunnløse nåden

Når augustdagen glir over i september 1668 dør John Bunyan (bildet), baptistpastoren som skrev: 'Pilegrims vandring'. Han dør, sterkt svekket av fengselsopphold, av en forkjølelse han pådrar seg under en reise til London. John Bunyan ble 60 år gammel. 

Han ble født 28.november 1628, og døde 31. august 1688. Boken han er mest kjent for - Pilegrims vandring. Første utgave kom ut i London i 1678. Fremdeles leses den av tusenvis av mennesker hvert eneste år. Ved siden av Bibelen skal den visstbok være verdens mest oversatte bok. Den verdenskjente C.H. Spurgeon, pastor for baptistkirken Metropolitan Tabernacle, forteller i sin selvbigografi at han hadde for vane å lese igjennom den boken en gang i året. Han ga den også i gave før han fridde til hun som skulle bli hans kone, Susanna. På norsk er den kommet i en rekke utgaver.

Da menighetens lokaler hvor Bunyan var pastor ble stengt av myndighetene, fortsatte de å samles i skogen. Han ble fengslet 12. november 1662. og ble sittende inne så å si sammenhengende i 10 år. I fengselet skrev han ikke mindre enn ni bøker. Deriblant 'En pilegrims vandring'. 

Pilegrims vandring forteller om hans eget liv. Om hans omvendelse, prøvelser og om hans opplevelser med Gud. For John Bunyan hadde kamper - voldsomme kamper. "Kristen" - som er pseudonym for ham selv i denne boken, og hans "reise"var ting og besværlig og full av farer og kamp. Men "Kristen" seiret. Og hvilke resultater har ikke Bunyans kamp og seier gitt! I sitt forholdsvis korte liv og hvorav mange år i fengsel - vant han mange mennesker for Gud. Men de som fant Jesus som sin Frelser ved å lese hans mange bøker, de kan telles i tusener. Som ingen annen forfatter hadde han en evne til å tolke sjelens innerste følelser. Mye av det han skrev var allegorisk.

Han skrev også en selvbiografi med den meget talende tittelen: "Bunnløs nåde for den største synder." I 2008 var det 60 år siden den ble utgitt på Norsk Litteraturselskap. I forordet til denne boken skriver Bunyan:

"En kristen bør ofte minne seg selv om hvordan nådens verk begynte i ham selv."

Som et eksempel på dette nevner John Bunyan apostelen Paulus:

"Paulus pleiet også å handle på samme måte, selv når hans liv sto på spill. Når han sto foran sine dommere, kom han ihu og vitnet om den dag og den stund da nådenes verk tok til i hans liv, og ved det følte han seg styrket."

Kanskje noe å tenke på for oss også!

I sin siste preken sa han blant annet: Hvis du ser en sjel som har Guds bilde i seg, da elsk ham, elsk ham!'

Hans siste ord var: 'Ta meg, jeg kommer til deg'.

Her er noe John Bunyan skrev om bønn, i min oversettelse: 

Når vi ber er det bedre å ha et hjerte uten ord enn å ha ord uten et hjerte.

Be ofte, for bønn er sjelens skjold, et offer til Gud og en svøpe for djevelen.

Bønn vil gjøre at et menneske holder opp med å synde, eller synd vil lokke et menneske til å holde seg borte fra bønn.

I alle dine bønner glem ikke å takke Herren for Hans nåde.

Bønnens ånd er mer verdifull enn skatter av gull og sølv.

De sannheter jeg kjenner best er de jeg har lært meg på mine knær. Jeg kjenner ikke en ting godt før den er brent inn i mitt hjerte gjennom bønn.

Peregrinatio

Mange har gått disse veiene før oss.
De samme svingene.
De samme bakkene.
Det har gått
nedoverbakke,
og oppoverbakke.
De har vært slitne.
De har svettet.
De har grått
og de har gledet seg
på høydene
- over blåne på blåne.

I århundrer har de gått
under det samme
stjernestrødde himmelhvelvet.

De har etterlatt seg spor.
Av levd liv.
Av hemmelighetsfulle tegn
- som bare den som er var nok ser.

Jeg kviler på en stein.
En pust i brattbakken.
Og ånder fred.

For mitt indre øye ser jeg dem
- de helliges pilegrimstog.

De er så nær.
Det er bare en hinne mellom
meg og Deg
- og evigheten.

Gjøvik 8.november 2019
Bjørn Olav Hansen (c)

Vi er på pilegrimsreise

Løsrivelse forbindes ofte med å gi slipp på noe som er godt. Men noen ganger betyr det å slippe noe vondt. Du kan bli knyttet til dtt eget hat. Så lenge du søker gjengjeldelse, er du naglet til fortiden din. Undertiden virker det som om du vil miste deg selv sammen med hevnen og hatet. Du står der med knyttneven, stengt for den andre som vil forsoning.

Å be betyr først og fremst å ta imot Gud, som alltid kommer til oss på nye og uventede måter. Gud lar seg dypt bevege, og hans hjerte er større enn mitt. Bønn for Guds ansikt, han som alltid er ny, gjør meg åpen og mottakelig og fri. I bønn er jeg stadig underveis, på pilegrimsreise. På veien møter jeg stadig flere mennesker som kan vise meg noe om ham jeg søker. Jeg kan alltid være sikker på at jeg har nådd Gud. Men jeg vet at han alltid er ny og at det ikke er grunn til å frykte.

- Henri Nouwen i 'Du er elsket', Luther forlag 2019, side 246

Pilegrimsreise til Betlehem

Den siste uka før jul legger jeg ut på en pilegrimsreise til Betlehem sammen med Erling Rimehaug. Det er godt reisefølge. Kunnskapsrik. Vis. Jeg har gledet meg til denne reisen lenge. Komme tettere på evangeliene. Vandre i det samme landskapet som Josef og Maria. Lære dem å kjenne, spesielt hun som bar Gud under kjolelivet.

Det blir en ganske annerledes reise enn vandringen fra julebord til julebord, og se etter stjerna over huset der a Jordmor-Matja bor.

Det er en reise tilbake til røttene, til den rotekte kristentroen, til det opprinnelige landskapet, til menneskene som bor her.

Vi skulle oppholde oss mye mer i evangeliene enn det vi gjør. Det ville forvandle oss. Vi ville bli mer kjent med Jesus. Konsentrere oss om både hans ord og hans liv. Det har jeg tenkt å bruke 2018 til. Jeg gleder meg til å følge kirkeårets rytme, som nettopp byr på en vandring gjennom evangeliene.

Men først skal jeg gjennomføre denne pilegrimsreisen. Jeg gjorde den i 2012 også, med samme reisefølge. Men er ganske sikker på at Rimehaug, ikke bare fordi han har hovedfag i historie og har vært samfunnsredaktør i Vårt Land, fremdeles har mye å lære meg om folk og land, og fordi han også har lært ett og annet om 'sjelens mørke natt', så er han også en pålitelig åndelig medvandrer.

Så blir veien til mens vi går. Jeg har for lenge siden lagt ut på det gode lange livs far. Denne pilegrimsreisen til Betlehem er bare en liten, men du verden, så interessant etappe.

Åndelig vekst

"Åndens såkorn er blitt plassert i hver og en av oss. Vi må lære oss til hvordan vi gir næring til dette såkornet, slik at det kan vokse og bære rik frukt.

Denne reisen - vår kjærlighetens pilegrimsreise - begynner og fordjupes når vi hører Guds mumling i våre hjerter: Jeg elsker deg slik som du er. Jeg elsker deg så høyt at Jeg er kommet for å helbrede deg og gi deg liv.

Vær ikke redd. Åpne ditt hjerte."

Jean Vanier i Drawn into the Mystery of Jesus through the Gospel of John, side 87. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Pilegrimsferd med Benedikt, del 6

Her gjenopptas artikkelserien skrevet av Jonathan Wilson-Hartgrove, i min oversettelse. Første del ble publisert torsdag 30. juni, andre del fredag 1. juli, tredje del mandag 4. juli, fjerde del mandag 6. juli, femte del onsdag 11.juli

Jonathan Wilson-Hartgrove er baptistpastor og sammen med Shane Claiborne, en av lederne innenfor den nymonastiske bevegelsen:

Benedikts regel sier at vi skal ta imot hver gjest som om gjesten var Kristus selv - og spesielt pilegrimer som deler troen. Dette har også, disse brødrene og søstrene her, tatt til sitt hjerte, og de hadde spesielt tilrettelagt for oss anifonene på engelsk, og hadde invitert fader Martin til å lese dagens utvalg av regelen på engelsk. "I utgangspunktet er dette en smal vei å gå," proklamerer Regelen. "Men som vi gjør framgang på denne troens og livets vei, skal vi løpe på Guds buds stier, og våre hjerter flyter over med usigelig glede og kjærlighet." Hvis Benedikts botsvei synes hard, er hans ønske at vi skal forstå vårt mål: å utvide våre hjerter. Det er denne gleden vi ser i øynene til Donatello's Maria Magdalena, lovprisningen som Salme 51 leder oss hen mot. Det er denne paradoksale fred som stråler ut fra en søster som serverer oss lunsj, og som så setter seg ned for å fortelle oss om sitt liv.

I det jeg lytter til kvinnens historie forsøker jeg å se henne for meg i en av mine klasser på Duke Univeristy. Hun er på omtrent samme alder som de fleste av mine studenter, og jeg ser den samme energien i øynene hennes som animerer så mange av deres når de snakker. Men det løfte hun har avgitt forstyrrer deres grunnleggende forutsetninger. Hun har giftet seg med Jesus på en konkret måte i en praktisk forening av ånd og liv som mange av dem lengter etter. Jeg vil ikke for et øyeblikk late som at hun ikke deler sorger og bekymringer som er felles for oss alle. Men denne unge kvinnen er forskjellig fra så mange av elevene mine. Hun er ikke engstelig. Jeg husker Jesu ord til Marta om hennes søster, og jeg innser at jeg ser hva Han mente:

"Maria har valgt den gode del, og den skal ikke tas fra henne." (Luk 10,42)

(fortsettes)

Pilegrimsferd med Benedikt, del 5

Her er femte del av artikkelen til Jonathan Wilson-Hartgrove. Første del ble publisert torsdag 30. juni, andre del fredag 1. juli, tredje del mandag 4. juli og femte del onsdag 6. juli:

Vi har to primærkilder for Benedikts liv: Pave Gregor's Vita, som ble skrevet et halvt århundre etter Benedikts død og som holder ham opp som en helgen, og Regelen selv. Ifølge Gregor, oppga den adelige Nursia's sønn, skolegangen i Roma og omfavnet det monastiske livet som en handling av omvendelse. Kanskje var klassekameratene hans typiske studenter? Kanskje var det forfall i den store byen? Kanskje var det ideen om å investere all sin energi idet å bli rik og mektig som fikk ham til å rømme byen?

Uansett årsak - Gregor kjente vitaen til Hl.Antonios som forlot byen til fordel for ørkenen, idet han fulgte veien som Maria Magdalena gikk før ham. For Gregor, var disse historiene en støpeform. Benedikt finner en hule, og begynner et liv som eremit og blir oppdaget av en annen munk som holder til i dette området, en viss Romanus. Han gir ham en munkedrakt. En enkel tunika som dekket kroppen forfra og bakfra, med en hette som dekket skuldre og hode.

På en enkel måte proklamerer plasseringen av statuen av Maria Magdalena foran korset med styrke: et liv i bot finner sin mening i Kristi kors.

Hvis vi tar Benedikts regel som en målestokk på hans eget liv, vet vi at han startet hver dag med å be Salme 51 - botssalmen David ber etter at Natan har konfrontert ham med hans synd: "Gud, skap i meg t rent hjerte, gi meg en ny og stødig ånd!" Å leve regelen er å be denne bønnen, ikke bare ordene ved begynnelsen av en ny dag, men også med hele ens liv.

Siden det 10 århundre har munkene i Badia Fiorentina (bildet) levd slik Benedikt gjorde. Vi deltok på middagsbønnen. Dante, som vokste opp rett over gaten her, skrev i sin Guddommelige komedie: "hvorfra det ringte for Non og Ters (tidspunkter i tidebønnen, overs. anmerkn, henholdvis ved den niende time, som er klokken 15.00 og ved den tredje time, kl.09.00) til alle i byen."

Vi slutter oss til brødre og søstre tilhørende Jerusalem-fraterniteten som har arvet dette stedet etter Benediktinerne. Mens vi sitter i benkeradene, merker jeg meg at de er på gulvet, knelende på enkle benker laget i stil med de som de bruker i Taize.

(fortsettes)

Pilegrimsferd med hellige Benedikt, del 4

Her er fjerde del av artikkelen til Jonathan Wilson-Hartgrove. Første del ble publisert torsdag 30.juni, andre del fredag 1. juli og tredje del mandag 4.juli:

I forbindelse med messen søndag inviterte Monsignor Verdon fader Martin og meg til å dele på prekenen sammen med ham. En Monsignor, en anglikansk prest og en baptist går inn i kirken. Fader Martin sier: "Nå, hvor kommer denne historien til å ta oss?" Teksten fra Det gamle testamente er historien om profeten Natan's konfrontasjon med kong David og hans synd; evangelieberetningen er historien om Maria Magdalena som vasker Jesu føtter. "Den som er tilgitt mye, elsker mye." Fra ulike tradisjoner, har Benedikt ført oss sammen for å lese disse historiene med våre liv. Vi er syndere; vi er tilgitt. Å få denne sannheten innenfor huden er måten vi vokser i kjærlighet.

På mandag, etter at vi hadde sagt farvel med fire brødre og søstre i Barga presset vi oss vei gjennom folkemengden i Firenze. Monsignor Verdon presenterte oss for Donatello's treskulptur av Maria Magdalena.

Den finnes i katedralens museum. I følge tradisjonen levde Maria Magdalena som eneboer etter Kristi himmelfart, og ble en pioner innen den monastiske bevegelsen . Hun var også en forkynner av de gode nyhetene. I Donatello's skulptur har hennes lange hår blitt flokete og sammenklistret i den hårete skjorta til en profet. Ansiktet hennes er avmagret på grunn av faste, og hun er skrøpelig. Men ansiktet hennes er vendt opp mot himmelen, der hennes Herre sitter ved Guds høyre hånd og som alltid går i forbønn for oss. Og i hennes øyne har Donatello på en eller annen måte fanget den perfekte gleden.

Her i museets galleri, står statuen i midten av et smalt, mørkt rom - omtrent som en eneboers hule - opplyst foran korset. Dette livet i bot er bare mulig å forstå i lys av korset.

(fortsettes)

Pilegrimsferd med hellige Benedikt, del 3

Her er tredje del av artikkelen til Jonathan Wilson-Hartgrove (bildet). Første del ble publisert torsdag 30. juni, andre del fredag 1. juli:

En dag med hvile gir sjelen vår mulighet til å finne igjen kroppen. Vi besøker katedralen i Barga, drikker italiensk espresso og blir kjent med våre felles pilegrims vandrere. Vi passerer en mann på markedet som selger bukser, og for å få i gang en samtale, spør jeg om han har en som passer meg. Gitt at jeg er et hode høyere enn gjennomsnitts-italieneren, har jeg mine tvil. Jeg må få spesiallaget buksene mine hjemme.

"Selvsagt", sier han, i det han måler meg med øynene.

"Prøv disse!"

Det skulle vise seg at Rosando Rossi designer jeans i hjembyen Barga. De passer utmerket. Jeg går derfra med to par bukser, og med en invitasjon til å bestille når som helst, direkte fra Barga. Italiensk lagede bukser fra designeren selv, billigere enn Old Navy priser. Du kan ikke finne opp noe slikt.

Men, vi kom jo ikke til Italia for å gjøre en god deal. Rett utenfor en skulptur fra det 12. århundre, rett bak alteret i katedralen, ser jeg tyngden til verden som hellige Christopher sa han kjente når han bar Jesus på sine skuldre over elven. I 12 år har vi vandret sammen med mennesker som har vært hjemløse, mennesker som har levd under bomberegnet, mennesker som kommer hjem fra fengselet, forbannet til å vandre på jorden i søken etter mat, et trygt ly og gjestfrihet. Jeg tenker på mennene som jeg møter hver tirsdag kveld og som venter på at dødsstraffen skal effektueres. Lik vår Herre, bærer de også på et kors. Og jeg gis en anledning til å ønske dem velkommen - å hilse dem, slik vi blir hilset her, slik Christopher ønsket Kristus velkommen.

"Selv de fattige fortjener skjønnheten", sa Dorothy Day, når de som arbeidet sammen med henne i Catholic Worker, spurte henne hvorfor hun ga bort en diamantring til en fattig mor i stedet for å selge den for å betale regninger.

De forteller meg at Italia er et fattig land, men hvor fattige er ikke vi amerikanere når vi ikke husker hvilke av våre steder som er badet i evig lys.

I det første kapittelet av sin Regel forteller Bendikt om fire typer munker (ikke alle av dem er gode). Hans Regel er først og fremst for de som deler liv i en kommunitet under ledelse av en abbed. Etter å ha lært hvordan en kan vende hele seg selv mot Gud i kommuniteten, beskriver han den andre typen munk - eremitten. Han som lever alene i kontemplasjon. Men den tredje, er den verste, i følge Benedikt. Det er han som lever sammen med de andre i fellesskapet og dømmer de andre selv om han deler livet sammen med dem.

Det var denne slags innsikt som fikk meg interessert i Benedikt første gangen. Han snakket om erfaringer jeg hadde gjort meg. Hvor lett er det ikke for meg å gå glipp av det jeg egentlig er ute etter fordi jeg elsker drømmen om fellesskap mer enn jeg elsker mine brødre og søstre.

Men, som om ikke dette var galt nok, sier Benedikt, finnes det en fjerde munk - den åndelige turisten som går fra det ene fellesskapet til det neste, som alltid idylliserer det andre stedet, og som aldri slår seg til ro og vender om. Jeg er ikke her for å tilbe min ide om noen annens fellesskap. Jeg er her som en pilegrim, invitert for å lære mer av Benedikt og generasjoner av hans disipler om hvordan vi kan vokse i det virkelige livet.

(fortsettes)

Pilegrimsferd med hellige Benedikt, del 2

Her er andre del av artikkelen til Jonathan Wilson-Hartgrove. Første del ble publisert torsdag 30.juni:

For ti år siden, i forbindelse med mitt første besøk til St.Johns Abbey i Minnesota, møtte jeg en annen 'nymonastisk' som fortalte meg historien om 'Jesu kommunitet', hvor han hadde vært medlem siden 1970-tallet. Denne kommuniteten var grunnlagt i den karismatiske ånd som karakteriserte Jesusvekkelsen. Denne kommuniteten på Cape Cod i Massachusetts har delt liv sammen i et nært fellesskap i snart et halvt århundre. Når grunnleggerne av denne kommuniteten, to legkvinner - som var begavede lærere - hørte gregoriansk sang på deres vei til Betlehem, følte de umiddelbart at dette var nøkkelen til de utfordringene med hensyn til enhet som denne kommuniteten sto overfor. De fortalte en karismatisk gruppe med unge amerikanere at de ville lære seg å synge bønner på latin. Men når sant skal sies ga ikke dette noen mening i det hele tatt til flesteparten av dem. Men de stolte på at det var Gud som hadde talt til dem. I månedsvis fikk de undervisning, og lærte å synge alle syv tidebønnene som utgjør det monastiske bønnelivet. 30 år senere, på terrassen til deres nye hus i Toscana, viste de oss hvordan de gregorianske hymnene til slutt brakte dem til Italia.

'Jesu kommunitet' sang sin vei inn i Benedikts regel, som talte mer og mer til deres liv. Etter hvert lærte de hvor viktig foredlingen av skjønnheten er hos benediktinerne. Tidebønnenes rytme krevde krevde et hellig rom, satt til side for å tilbe Gud. To tiår tok det å bygge kirken i romersk stil og byggeprosessen førte til at de fikk kontakt med britiske, franske og italienske kilder for benediktinsk kunst og arkitektur. De lærte seg å male fresker og samtidig ble de undervist i det monastiske liv av nåtidige veiledere.

Alt dette krever en lang reise, forstod vi, men kommuniteten kom i kontakt med Monsignor Timothy Verdon, en katolsk prest som hadde tilholdssted i katedralen i Firenze. Han hadde også ansvar for Duomos Art Museum i hjembyen til Michelangelo og Donateilo. For femti år siden vurderte Monsignor Verdon et monastisk kall ved Mount Savior Monastery i New York. Kallet var der, men ikke til dette klosteret. Hjertet hans ble dratt til evangeliet slik det ble proklamert gjennom mesterverkene i den kristne kunsten. I et halvt århundre underviste han i kristen kunsthistorie og tjenestegjorde i kirken. Han fant en måte å leve ut sin kall på ved å hjelpe mennesker til å føle kjærligheten som beveger solen og stjernene. Når han kom i kontakt med 'Jesu kommunitet' møtte han medvandrere. Sammen grunnla de Mt. Tabor Ecumenical Centre i Villa via Sacra i Barga.

For en tjeneste som har å gjøre med den hellige skjønnheten kunne de ikke ha funnet et bedre sted. Vi så oss omkring i huset etter lunsj - det er delvis et kloster, delvis et gjestehus, delvis et kunstgalleri. De siste to årene har seks til ti brødre og søstre fra 'Jesu kommunitet' skiftet på med re-modellere rom, og male vegger, i økter på tre og tre måneder, for å ønske gjester velkommen og presentere kunst. Her er terrassene frodige med lyse blomster i terra cotta potter. Hallene er prydet med mosaikk. Vi møtte noen fra lokalbefolkningen på markedet som kunne fortelle oss at de deltok når Villa via Saccra holdt åpne dører.

"Det er det vakreste huset i hele byen", forteller de med stolthet i stemmen.

Billedtekst: Mosaikk fra Villa via Saccra

(fortsettes)

Pilegrimsferd med hellige Benedikt, del 1

Denne artikkelen er oversatt med vennlig tillatelse av Jonathan Wilson-Hartgrove (bildet). Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen. På grunn av lengden er den delt i flere deler.

Jonathan Wilson-Hartgrove, er en amerikansk forfatter, foredragsholder og baptistpastor. Han er en av foregangsmennene innen den nymonastiske bevegelsen og er kjent for sitt nære samarbeide med Shane Claiborne:

For flere år siden, mens jeg besøkte en kristen kommunitet, snakket jeg med en pastor som hadde holdt på siden denne gruppen hadde kommet sammen i forbindelse med Jesusvekkelsen på 1970-tallet. Fylt med en evangelisk iver, ga tusenvis som han opp den amerikanske drømmen, og henga sine liv til å leve i tråd med evangeliet sammen med nye brødre og søstre i små kommuniteter eller fellesskap. 40 år senere er flesteparten av disse kommunitetene borte. Med unntak av denne. Jeg ønsket å vite hvorfor.

"Vi møtte Jean Vanier," fortalte denne mannen meg. "Han introduserte oss for det monastiske livet."

Vanier, en katolikk fra Canada, var i Frankrike når en prest inviterte ham til å leve sammen med to menn som hadde blitt institusjonalisert på grunn av intellektuell funksjonshemming. Vanier's kommunitet, L'Arche (Arken), ble til ut av lydighet til en katolsk prest i skyggen til noen av Vestens store monastiske monumenter. For Vanier, var den monastiske visdommen en sang hvis ekko gjenlød gjennom århundrene, og var like virkelig som lyden av kirkeklokkene en søndag morgen. For meg, en ung baptist, lød det som en merkelig låt i en ukjent tonalitet.

Likevel - noe hadde jeg til felles med min venn fra Jesusvekkelsen. En generasjon senere, hadde min kone Leah og jeg hørt kallet fra Jesus om å leve et kommunitetsliv. Sammen med noen få venner hadde vi begynt å finne en vei sammen. Fra Minnesota, 150 år etter at en liten gruppe med tyske munker, hadde reist fra Europa for å etablere et kloster der, kom det et brev. Benediktinerne var oppmuntret over å høre at andre kristne utforsket kallet til å leve i en kommunitet. De strakk ut en hånd i gjestfrihet, og bygget en bro tvers over et kontinent, tvers over Atlanterhavet, tvers gjennom 1500 år. De lærte meg å lese Benedikts regel og introduserte oss for det monastiske livet.

10 år senere, takket være en generøs invitasjon fra "Kommuniteten til Jesus" kunne Leah og jeg fly til Florence, Italia, for å slå oss i lag med pilegrimer i fotsporene til hellige Benedikt. I det vi fløy mot den stigende solen, fikk vi ikke mye søvn og var vi ganske groggy da vi hilste på vår sjåfør fredag morgen. Han skulle ta oss gjennom Toscanas åser til byen Barga. En befestet by som kan dateres tilbake til det 9. århundre. Barga har utsikt til elven Arno, og ligger tvers overfor et fjell som er oppkalt etter Kristi kors.

Siden førkristen tid har denne elvedalen utgjort en nord/sør reiserute gjennom alpene. Og Berga har vært et hvilested. Byens forfedre dedikerte hovedkirken - Barga Dumo - til hellige Christopher - de reisendes skytshelgen. Et årtusen senere, får vi del i deres velsignelse når vi går gjennom byporten og blir møtt med klemmer idet våre gjester insisterer på å dra koffertene våre opp brosteinsgater og en svingete trapp opp til Villa Via Sacra, som ligger 40 fot over bymuren. Her setter vi oss ned for å nyte en lunsj bestående av stekt auberginer, asparges og svinekam, samtidig som vi lærer å kjenne legenden fra førkristen tid som sier at Barga er badet i evig lys.

(fortsettes)

Norske kirkeledere på økumenisk pilegrimsvandring til Nidaros gir håp for fremtiden!

Norske kirkeledere på pilegrimsvandring til Nidaros! Det er virkelig oppløftende og gir håp både for Norge og for enhetsarbeidet.

Når dette bildet ble tatt utenfor Oppdal kristne senter i går kveld var det dag 20 av etappen mot Nidarosdomen. Side om side har norske kirkeledere - alle representert i Norges kristne råd - gått ulike etapper. Det har gitt dem en unik anledning til å snakke med hverandre, be, oppleve stillheten, nyte det vakre landskapet.

Relativt spesielt, spør du meg. Jeg kjenner ikke til at noen andre land har gjort noe lignende. Forbilledlig, vil jeg si, for de økumeniske bestrebelsene, at ledere gjør noe slikt sammen, fra ulike kirkelige tradisjoner, men også for alle oss andre som tilhører ulike konfesjoner! Det gir håp om at vi kan finne inn til hverandre på lignende måter. Hvorfor ikke ta lokale initiativ til å gå deler av Pilegrimsleden til Nidaros? Eller kortere lokale vandringer? Eller samlinger rundt et leirbål? Eller rett og slett en grillfest? Både lokale ledere og lekfolk.

Norske kirkesamfunnsledere har ryddet plass i fulle avtalebøker. De har lagt ut på en vandring sammen. De har med sin handling sagt at dette er viktig. Det bør gi ettertanke!

De har vist oss betydningen av langsomheten - langsomhetens gode rytme! Ting tar tid. Ting må modnes frem. Det gjelder å lytte til hverandre. Og ikke bare gjennom brev og resolusjoner, telefoner, eller sosiale media. Men ved å møtes. Gjennom vennskap.

Tilbake til langsomheten.

I den gode langsomhetens rytme, rekker vi å tenke tankene ferdig og reise sammen med vår sjel. I den gode langsomhetens rytme, kan vi ta steg etter steg uten den travelheten som i lengden spiser opp vår fred. I den gode langsomhetens rytme, finner vi rom for bønn, vi får gå i takt med hjertets slag og lungenes åndepust - og vi finner oss selv - og Gud.

Takk til våre ledere som viser vei!

Billedtekst: Gårsdagens vandring gikk ned Vinstradalen mot Oppdal. I fantastisk vær. Kvelden ble avsluttet med dialogmøte i Oppdal Kristne Senter der biskop Tor Singsaas, Den norske kirke, Terje Aadne, Det Norske Baptistsamfunn, Øyvind Haraldseid, Misjonsforbundet, Heidi Carlson, KrF, Geir Morten Rogstad, Oppdal Kristne Senter og Arne Aspeland, Den norske kirke deltok i en dialog om kirkenes respons på flyktningsituasjonen. (Foto velvillig utlånt av Knut Refsdal/Norges Kristne Råd)

En pilegrimsreise til Det Hellige Land

Bedre sent enn aldri, heter det vel. Boken 'En reise til det Hellige Land anno 1881' har jeg lenge tenkt at jeg burde omtale på bloggen. Av ulike årsaker har jeg ikke hatt muligheten til å gjøre det før nå. I mellomtiden har jeg forsikret meg om at boken fremdeles er å få kjøpt. Den utkom første gang i 2000 og i 2011.

Det er Wilhelm Friman Koren som fører den spennende historien om et menneske som bærer på lengselen etter å gå i Jesu fotspor. Han er født i Selje 21. februar 1842, og sogneprest fra 1879 fram til 1890. Det er tydelig at det er en mann som har lest sin Bibel, som legger ut på denne sitt livs pilegrimsreise. Så er da også boken et skattkammer for alle som er interessert i det profetiske ord, og paktsfolkets historie. Det er ikke bare i dag at folk er kunnskapsrike! Man kan ikke bli annet enn imponert over Korens kunnskap om datidens forhold i Israels land.

Og det er det som gjør denne boken så interessant. Det er ikke bare en sjelden reiseskildring fra 1881, men boken gir oss også kunnskap og innsikt i Guds ord.

Boken er tilrettelagt og med kommentarer av Elin Elkouby, og hun har de aller beste forutsetningene for å kunne gjøre det. Mange nordmenn kjenner Elin Elkouby som en fremragende og svært kunnskapsrik guide i Israel, men også som taler. Hun er en stødig og trygg veileder.

Enhver gransker av det profetiske ord i Bibelen og enhver Israelsvenn burde eie et eksemplar av denne boken - og lese den. Forbereder du deg til en reise til Det hellige land er det ikke dumt å lese denne først. Joda, det er lenge siden den ble skrevet, men den kan gi deg noen 'a-ha'-opplevelser på reisen. Og om du av ulike grunner ikke er i stand til å reise til Israel så kan du reise likevel gjennom denne boken til sognepresten fra Selje.

Jeg har vært på en lang, begivenhetsrik og velsignet reise

De siste ukene har jeg reist vidt og bredt, og jeg har hatt godt reisefølge! Jeg har reist til steder jeg har drømt om, gått langs stier og far og veier tusener har gått før meg, gjennom seklene. I løpet av disse ukene har jeg vært på den hellige øya Lindisfarne, jeg har vært på Iona, jeg har gått langs pilegrimsfaret til Nidaros, over Filefjell til Røldal, jeg har vært innom Roma, en snartur til Kiev og jeg har vært i Det Hellige Land. Og jeg har gått til Santiago de Compostela.

Likevel. Jeg har aldri forlatt den gode ørelappstolen i stua, og den gode, varme, teakoppen har vært like i nærheten.

Sjelden har en bok bergtatt meg slik som 'Alle mine veier', med undertittelen 'En pilegrims vandringer' av Anne Kristin Aasmundtveit. Nå har jeg lest mye, men aldri før har jeg tatt fatt på en bok igjen samme dag som jeg har lest den ferdig. Denne gangen skal jeg lese den med blyant og streke under de gode poengene.

For dette er mer enn en reiseskildring. Dette er noe ganske annet enn mange av de bøkene jeg har reist om kjente kristne pilegrimsmål. Dette er åndelig veiledning tilhørende et menneske som lever med Kristus, og som skriver ut fra egne erfaringer. Ikke bare om et stykke fysisk vei, men det indre livets vei. Dessuten: det er poesi. Anne Kristin Aasmundtveit skriver ikke bare god prosa, dette er poesi. Så blendende vakkert at du av og til lar deg henføre, og må tørke en tåre av bare pur glede over at noen mestrer å formulere seg slik!

Anne Kristin Aasmundtveit er kunnskapsrik. Hun øser av historien - både pilegrimsledenes kultur- og kirkehistorie - men også fra den rike klassiske åndelige veiledningens kilder. Og hun makter å gjøre det levende, spennende og forståelig for folk flest.

Selvsagt kan boken leses av akademikere - med stort utbytte - men dette er den enkle vandringsmannens (kvinnens) bok, til å stappe i ryggsekken, eller ta med seg ut på svabergene - og finne mat. Sikringskost for det åndelige livet, samtidig som man er på både en fysisk og en indre reise.

Glimrende Luther! Takk for at dere satset på denne boken. Sørg for at den kommer i nytt opplag når dette rives bort. For her gjelder det å gå til bokhandelen i dag og sikre seg et eksemplar av årets beste bok - definitivt!

Gode tips for deg som har tenkt deg på pilegrimsvandring

Hører du med blant de mange som er interessert i pilegrimsvandring?

Kristeligt Dagblad har laget en fantastisk flott nettside for vandringer ikke bare i Danmark, men i Norden. Her finner du også masse reisetips, praktisk og åndelig hjelp for vandringen og ulike innlegg fra mennesker som har tatt veien fatt - eller som har motforestillinger om selve pilegrimsideen!

Jeg har ikke funnet maken til en side med så mye god informasjon. Tips meg gjerne om du finner andre pilegrimssider. Det begynner å bli tid for å legge planer for årets pilegrimsturer!

Selv har jeg drømmen om å gå ulike pilegrimsvandringer. Nå håper jeg at helsen bedrer seg. Imens studerer jeg gjerne sider som dette, eller leser gode pilegrimsbøker og reiseplanleggere. På bloggen 'Monastisk' vil du senere i år kunne lese mer om pilegrimsvandringer. Du vil finne opplysninger her på denne bloggen når disse artiklene foreligger.

Du finner nettsiden her:

http://www.pilgrimsvandring.dk/

Vi er alle pilegrimer

'Vi er alle pilegrimer, på leting etter sannhet. Å tro på Kristus betyr ikke å eie sannheten, men å la han som er sannheten få gripe oss, og å bevege oss mot åpenbaringen av hele sannheten'.

Det skriver prioren for den økumeniske kommuniteten Taize, bror Alois (bildet) i sitt brev for 2012. Han legger til:

'Den store og overraskende nyheten er og vil alltid være at Jesus formidlet Guds lys gjennom et enkelt liv. Livet i Gud gjorde ham enda mer menneskelig. Gud viste fullt ut hvem han var gjennom menneskelivets enkelhet, og slik fornyet han sin tillit til menneskeheten; og han gjorde oss i stand til å tro på mennesket. Fra da av kan vi verken la oss fortviles over verden eller oss selv'.

Løvhyttefesten - gledens høytid - minner oss om at vi er pilegrimer på jorden

I går ble Løvhyttefesten i Israel innledet, og jeg ser med stor glede tilbake på de to Løvhyttefestene jeg selv har hatt privilegiet å få være med på. De har gitt minner for livet.

Løvhyttefesten eller Sukkot er sannsynligvis den viktigste av de såkalte 'Pilegrims-festene'. I jødisk tradisjon er denne festen også kalt 'gledens årstid'. Løvhyttefesten var en høstfest (2.Mos 23,16 og 34,22. I løpet av denne 'pilegrimstiden' eller valfarten kom Guds utvalgte folk sammen for å feire Guds godhet og for å minnes hvordan de hadde bodd i telt under vandringen i ørkenen.

Vi leser om dette i 5.Mos 16,13-15:

"Løvhyttefesten skal du holde i sju dager, når du har samlet inn fra din låve og fra din vinpresse. Du skal være glad på din høytid, du og sin sønn og din datter og din trell og din trellkvinne og levitten og den fremmede og den farløse og enken som bor i dine byer. Sju dager skal du holde høytid for Herren din Gud på det stedet Herren utvelger. For Herren din Gud skal velsigne deg i all din avling og i alt det du tar deg fore, så du kan være full av glede."

Tenk å sette av sju dager i året for glede!! Dette var ikke dager for å sørge, men for å feste. Om hvem skal feires? Herren. I Salme 30,12-13 kan vi lese:

"Du har vendt min klage til dans for meg. Du løste av meg mine sørgeklær og har ombundet meg med glede, for at min ære skal lovsynge deg og ikke tie. Herre, min Gud! Jeg vil gi deg takk for evig."

Israelittene fikk befaling fra Herren om å bygge en hytte (sukka), og i denne hytta skulle de bo de sju dagene. Det mest interessante med denne hytta er taket. Regelen var nemlig at du skulle kunne se stjernene gjennom grenene taket var laget av.

For oss som lever i Den nye pakt minner Løvhyttefesten oss om tre ting:

1) At det er en tid for å glede seg: "Det er en tid til å gråte og en tid til å le, en tid til å klage og en tid til å danse." (For 3,4)

2) Vårt hjemland er ikke her, vi er bare pilegrimer: "Og de bekjente at de var fremmede og utlendinger på jorden. For de som sier slikt, gir derved til kjenne at de søker et fedreland. Hvis det var landet de drog ut fra, de tenkte på, så hadde de hatt tid til å vende tilbake. Men nå er det et bedre land de lengter etter, det himmelske. Derfor skammer ikke Gud seg over dem, ved å bli kalt deres Gud. For han har gjort en stad ferdig for dem." (Hebr 11,13b-16)

3) En dag skal alle hedningenasjonene feire Løvhyttefesten i Jerusalem. Det skjer etter at Jesus er kommet tilbake: "Alle som nå blir tilbake av alle de hedningefolk som angrep Jerusalem, skal år etter år dra opp for å tilbe Kongen, Herren, hærskarenes Gud, og for å delta i løvhyttefesten." (Sak 14,16)

Vårt hjemland er himmelen

På Facebook har jeg deltatt i en interessant samtale om Jesu ikke-volds budskap, og om konsekvensen av dette budskapet: aktivt engasjement for fred og forsoning. I denne sammenhengen er det ikke til å unngå at det også blir snakk om forsvar av et lands grenser. Fordi dette er et viktig spørsmål i seg selv, utdyper jeg her hvordan jeg selv ser på dette:

Jeg bor i Norge, hvor jeg er født og oppvokst. Men i 1972 - for 38 år siden - ble jeg borger av et annet rike. Om dette skriver apostelen Paulus i Fil 3,20:

"Men vårt borgerskap er i Himmelen, og derfor venter vi også stadig på Frelseren, Herren Jesus Kristus."

Ordet borgerskap kan også oversettes "hjemland". Som himmelborger har jeg andre forpliktelser, privilegier. De lover og prinsipper som gjelder for dette Riket finnes i blant annet Bergprekenen. Når disse lovene og prinsippene kommer i konflikt med et lands lover, så er jeg forpliktet på mitt hjemlands lover. Av og til innebærer det at man må lyde Gud mer enn mennesker, og det igjen kan føre til at man i noen land blir arrestert for sin tro og overbevisning - slik de første kristne ble det.

Vi ser denne konflikten mellom en stats interesser og himmelriket i Apgj 17,6-7:

"Disse som oppvigler hele verden, er også kommet hit! Jason har tatt imot dem. Alle handler de stikk imot keiserens bud og sier at en annen, en som heter Jesus, er konge."

Her er vi ved selve kjernen: En annen, en som heter Jesus, er konge!

Som kristen kan vi bare bøye oss for èn eneste: Han som er Kongenes Konge og Herrens Herre. Det vil kunne bety at vi kommer i konflikt med andre lover. I Norge gjelder dette f.eks de nye kjønssnøytrale såkalte "ekteskaps"-loven, som en sann kristen ikke kan bøye seg for.

Som borger av himmelriket bruker vi ikke denne verdens våpen til forsvar. Vi har ikke noe land å forsvare, ikke noe annet enn himmelen. Når vi skal forsvare et stykke land her på jorden, vil vi komme i den situasjonen at vi må drepe andre mennesker. Og det å ta liv er ikke et alternativ for en kristen. Vi skal derimot elske våre fiender.

"For våre våpen er ikke kjødelige, men de er mektige for Gud til å bryte ned festningsverker, i det vi river ned tankebygninger og enhver høyde som reiser seg mot kunnskapen om Gud, og tar enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus." (2.Kor 10,4-5)

Her kan du lese om hvordan de første kristne så på dette:

"I denne troen døde alle disse uten å ha fått det som var lovet. De bare så det langt borte og hilste det, og de bekjente at de var fremmede og hjemløse på jorden. Når de taler slik, viser de klart at de lengter etter et fedreland. Hvis de hadde tenkt på det landet de dro ut fra, hadde de hatt tid til å vende tilbake. Men nå er det et bedre land de lengter etter: det himmelske. Derfor skammer ikke Gud seg over dem, men vil kalles deres Gud, for han har gjort i stand en by til dem." (Hebr 11,13-16)

Det henvises her til de som levde i Den gamle pakt, men dette er også gyldig for vi som lever i Den nye pakt.

En kristen er en pilegrim her på jorden - han eller hun - er på gjennomreise til vårt opprinnelige bestemmelsessted: himmelen. Det får konsekvenser på alle områder av vårt liv her på jorden.

Bildet viser en gruppe anabaptister tilhørende Bruderhof-bevegelsen. Anabaptistene la veldig sterk vekt på deres himmelske tilhørighet, og det førte blant annet til at de ikke avla ed eller deltok i militæret.

Tidsskriftet Pilgrim arrangerer pilegrimsreise til Armenia

Hadde jeg hatt pengene så hadde jeg blitt med på denne pilegrimsreisen til verdens eldste kristne nasjon - Armenia (bildet).

23.september til 2. oktober arrangerer www.exodusresor.se og Tidskriften Pilgrim en fantastisk reise til Armenia med Peter Halldorf og biskop Biörn Fjärstedt som reiseledere. Deltagerne følger Noah's fotspor ved foten av Ararat-fjellet (bildet) og besøker noen av verdens eldste klostre og kirker. Her skal man delta på gudstjenestene, og samtidig få anledning til å møte armenske trossøsken.

Av reiseprogrammet kan vi nevne:

25 lör
Vi besöker en armenisk församling i Jrvej, öster om Jerevan. Inte långt därifrån hittar vi Armeniens enda hellenistiska tempel från 300-talet f.Kr i Garni. Efter det att Armenien antagit kristendomen som statsreligion år 301 blev byggnaderna kungligt sommarpalats. Sedan besöker vi klostret Geghard som etablerades på 400-talet av Gregor I och är ett fantastiskt exempel på medeltida armenisk arkitektur. Klostret är delvis uthugget ur klipporna.

26 Sön
Vi åker till Det heliga Echmiadzin, Armeniska Apostoliska Kyrkans centrum. Här ligger världens äldsta kristna kyrka som byggdes åren 301-303. Vi har möjlighet att delta i liturgin, inte minst lyssna till den vackra sången. På vägen dit gör vi ett stopp vid katedralen i Zvartnots, ursprungligen uppförd på 600-talet och på vägen hem besöker vi S:t Gayanes kyrka från 800-talet. Vi träffar de nunnor som sköter om kyrkan.

27 Mån
Khor Virap – Noravank – Jermuk
Alldeles vid foten av Ararat, bara några hundra meter från turkiska gränsen ligger Khor Viraps kloster, ett viktigt pilgrimsmål för varje kristen armenier. Här satt S:t Gregor Upplysaren fängslad i 13 år. Den som vågar kan klättra ner i fängelsehålan. Vi fortsätter sedan söderut, till Noravank där arkitekten Momik byggde en klosterkyrka som inte liknar någon annan. Framåt kvällen anländer vi till kurorten Jermuk som ligger 2200 m ö h. Staden är känd för sitt mineralvatten och de många spaanläggningarna där det bl.a. erbjuds bad i heta källor.

28 tis
Jermuk – Selimpasset – Sevan – Dilijan
Innan avfärd bjuds vi på en timmas promenad längs en stig ner i dalen där vi kan smaka mineralvattnet direkt från ett vattenfall. Färden går sedan nordöst genom Selimpasset och en bit längs den klassiska Sidenvägen. Vi stannar till vid en välbevarad karavanseraj som användes som rastplats av handelsmännen. Efter två timmars körning i bergen gör vi ett stopp i Noratus. Byns kyrkogård har Armeniens största samling av de unika korsstenarna, khatchkars. Sedan når vi den turkosa kristallklara Sevansjön som ligger 1900 meter över havet och är rik på fisk och kräftor. Längst ut på en bergig halvö besöker vi S:t Arakelots kloster och ett av den armeniska kyrkans största prästseminarier.

29 ons
Vi fortsätter mot det bergiga norr och kurorten Dilijan. Vi promenerar längs stadens ”museigata” som kantas av olika ateljéer för keramik, mattvävning och träsnideri. På e m besöker vi Goshavank- och Akhtala-klostret där vi firar svensk mässa.

30 tor
Efter frukost besöker vi Odzuns kyrka från 700-talet och träffar den lokale prästen. Sedan hänförs vi av Sanahin och Haghpat-klostret som står på UNESCOs världsarvslista.

med mer!

Er det noe merkelig at man gjerne skulle ha vært med på dette?!

Skulle noen ha lyst og anledning finner du mer om reisen her:

http://tidskriftenpilgrimsresor.blogspot.com/