Spør etter veien til Sion

Som observante lesere av bloggen vet leser jeg for tiden Jeremia-boken nok en gang. Jeg er straks ferdig. Det har vært veldig givende. Jeg kjenner mer og mer på djup takknemlighet for vår tros jødiske røtter.

I går leste jeg noen vers som grep meg så sterkt:

"I de dager og på den tid, sier Herren, skal Israels barn komme, de og Judas barn samme. De skal gå å gråte og Herren sin Gud skal de søke. De skal spørre etter veien til Sion, hit er deres åsyn vendt. Kom og gi dere til Herren ved en evig pakt, som ikke blir glemt." (Jer 50,4-5)

Bakteppet er fangenskapet og eksilet i Babylon. Nå er det snart over og de skal få vende hjem igjen. Salmisten gir oss et like glimt av hvordan de hadde det der:"Ved Babylons elver, der satt vi og gråt når vi kom Sion i hu. På vidjene der hang vi våre harper, for dem krevde våre fangevoktere sanger av oss. De som plaget oss, krevde av oss at vi skulle være glade: Syng for oss av Sions sanger! Hvordan skulle vi kunne synge Herrens sang på fremmed jord..." (Salme 137,1-4)

Det er håp når mennesker begynner å spørre etter veien til Sion!

Jødene bar på en djup lengsel om å få vende tilbake til landet de var gitt av Herren og Sion var sentrum for Gudstilbedelsen. Det var ikke så lett å synge Sions sanger noe annet sted.

Vi lever i en tid hvor grensesteinene stadig flyttes. En tid hvor det koster noe å være en kristen - vel og merke om du tar troen på ramme alvor. Og det vil komme til å koste mye mer i årene som kommer, sann mine ord. Mye mer. Men fremdeles finnes det mennesker som gråter over tilstanden vi befinner oss i, som har sine ansikter vendt mot Sion, og som spør etter veien dit! Det gir meg håp i en mørk, mørk tid som vår, hvor så mange kristne kaster overbord det som kirken alltid har trodd og bekjent.

Brennende lidenskap for Sion, del 1

Herren Gud taler gjennom profeten Sakarja og sier: "Rop ut disse ordene: Jeg er meget nidkjær for Jerusalem og Sion!" (Sak 1,14). Det samme budskapet gjentas i kapittel 8,2, her i 2011-oversettelsen: "Jeg brenner for Sion med stor lidenskap..."

2017 er et meget spesielt år for alle kristne som er interessert i Israel og det profetiske ord. Den protestantiske reformasjonen som vi i år feirer 500 års jubileet til  gjorde det mulig for alle kristne å kunne lese Bibelen og gjenoppdage sannheten om at Gud fremdeles hadde planer for det jødiske folk i deres eget eldgamle hjemland. Men i år kan vi også feire to andre milepæler: Det er i år 100 år siden Balfour erklæringen som førte til at Storbritannia etablerte et jødisk nasjonalt hjemland i det de kalte Palestina. Mens den protestantiske reformasjonen hadde sin begynnelse i oktober 1517, ble Balfour erklæringen undertegnet i november 1917. Som om ikke dette var nok: I år er det også 50 år siden byen Jerusalem ble gjenforenet under israelsk styre. Det skjedde i forbindelse med seks-dagers-krigen i juni 1967.

I denne artikkelserien skal vi se nærmere på det som skjedde i forbindelse med Balfour-erklæringen og det som skjedde under seks-dagers-krigen. Men vi starter mye før: med begynnelsen! Det er alltid interessant å se på hva som er opprinnelsen til noe, og spesielt for de som er interessert i det profetiske ord.

Derfor startet jeg med ordene fra profeten Sakarja for å understreke at Abrahams, Isaks og Jakobs Gud har et helt spesielt forhold til Israel, til Jerusalem, til Sion. Det understrekes med ordene: "Jeg brenner for Sion med stor lidenskap..."

Temaet: jødenes tilbakevending til Løftets land, er da så sentralt at det berøres i selve sentrum av enhver troende jødes liv: gudstjenesten. I kvedsbønnen, Tefilah, som faktisk er gudstjenestens hovedbønn og som blir bedt stående med retning mot Jerusalem, er det en bønn for landet, og spesielt for Jerusalem, og om en tilbakevending dit:

"La den store basun lyde til vår befrielse, og løft banneret til samling for de landflyktige, og før oss sammen fra jordens fire hjørner. Velsignet være Du, Herre, som samler Ditt folk, Israels forfulgte..."

Ikke minst kommer denne djupe lengselen etter å vende tilbake til Israels land frem i feiringen av Pesach, påsken, for alle de som var spredt omkring blant folkeslagene etter Jerusalems fall i år 70 etter Kristus. Da skuet man ikke bare tilbake i jødenes historie, om den store befrielsen fra slaveriet i Egypt, men man så samtidig fremover og dette uttrykkes ved ønsket: Neste år i Jerusalem!

På den store fastedagen til minne om Jerusalems og ikke minst Tempelets ødeleggelse i henholdsvis år 586 før Kristus og år 70 etter Kristus leses Klagesangene i synagogene. Innimellom lesningen skyter man inn bønner som gir uttrykk for lengselen etter å få vende hjem, til Jerusalem, til Sion.

En av de mest kjente av disse bønnene er skrevet av rabbineren Jehuda Halevi. Han var utvilsomt Middelalderens største jødiske dikter. I denne bønnen får vi del i lengselen etter Det lovede land, og da særlig etter Jerusalem, men vi får også del i sorgen og lidelsene i eksilet og sist men ikke minst et sterkt håp om å få vende tilbake:

"Når jeg gråter over din lidelse, er det som sjakalers klage. Men ser jeg i drømme dine adspredte vende tilbake, da er jeg som en harpe, beredt til sang for deg."

(fortsettes)

Løvhyttefesten - gledens høytid - minner oss om at vi er pilegrimer på jorden

I går ble Løvhyttefesten i Israel innledet, og jeg ser med stor glede tilbake på de to Løvhyttefestene jeg selv har hatt privilegiet å få være med på. De har gitt minner for livet.

Løvhyttefesten eller Sukkot er sannsynligvis den viktigste av de såkalte 'Pilegrims-festene'. I jødisk tradisjon er denne festen også kalt 'gledens årstid'. Løvhyttefesten var en høstfest (2.Mos 23,16 og 34,22. I løpet av denne 'pilegrimstiden' eller valfarten kom Guds utvalgte folk sammen for å feire Guds godhet og for å minnes hvordan de hadde bodd i telt under vandringen i ørkenen.

Vi leser om dette i 5.Mos 16,13-15:

"Løvhyttefesten skal du holde i sju dager, når du har samlet inn fra din låve og fra din vinpresse. Du skal være glad på din høytid, du og sin sønn og din datter og din trell og din trellkvinne og levitten og den fremmede og den farløse og enken som bor i dine byer. Sju dager skal du holde høytid for Herren din Gud på det stedet Herren utvelger. For Herren din Gud skal velsigne deg i all din avling og i alt det du tar deg fore, så du kan være full av glede."

Tenk å sette av sju dager i året for glede!! Dette var ikke dager for å sørge, men for å feste. Om hvem skal feires? Herren. I Salme 30,12-13 kan vi lese:

"Du har vendt min klage til dans for meg. Du løste av meg mine sørgeklær og har ombundet meg med glede, for at min ære skal lovsynge deg og ikke tie. Herre, min Gud! Jeg vil gi deg takk for evig."

Israelittene fikk befaling fra Herren om å bygge en hytte (sukka), og i denne hytta skulle de bo de sju dagene. Det mest interessante med denne hytta er taket. Regelen var nemlig at du skulle kunne se stjernene gjennom grenene taket var laget av.

For oss som lever i Den nye pakt minner Løvhyttefesten oss om tre ting:

1) At det er en tid for å glede seg: "Det er en tid til å gråte og en tid til å le, en tid til å klage og en tid til å danse." (For 3,4)

2) Vårt hjemland er ikke her, vi er bare pilegrimer: "Og de bekjente at de var fremmede og utlendinger på jorden. For de som sier slikt, gir derved til kjenne at de søker et fedreland. Hvis det var landet de drog ut fra, de tenkte på, så hadde de hatt tid til å vende tilbake. Men nå er det et bedre land de lengter etter, det himmelske. Derfor skammer ikke Gud seg over dem, ved å bli kalt deres Gud. For han har gjort en stad ferdig for dem." (Hebr 11,13b-16)

3) En dag skal alle hedningenasjonene feire Løvhyttefesten i Jerusalem. Det skjer etter at Jesus er kommet tilbake: "Alle som nå blir tilbake av alle de hedningefolk som angrep Jerusalem, skal år etter år dra opp for å tilbe Kongen, Herren, hærskarenes Gud, og for å delta i løvhyttefesten." (Sak 14,16)