Å sammenfatte alt i takknemlighet

 Når Jesus innstifter nattverden, tar han brød og vin og takker Gud. Han takker Faderen for brødet som er hans eget legeme, og for vinen som er hans eget blod. Han vet at dette skal gi evig liv til alle dem som Faderen har betrodd ham. Akkurat som ved graven til Lasarus, takker Jesus for at han får være oppstandelsen og livet for hele verden.

Jesus er uendelig takknemlig for at han får arbeide for sin Fars rike, selv om dette innebærer lidelse og død for ham selv. Han takker for at han får gi videre de ordene han har tatt imot av Faderen (Joh 17,8), for at han får åpenbare Faderens navn (Joh 17,6) og for at han får fullføre det oppdraget Faderen har gitt ham (Joh 17,4). 

Alt det Jesus takker for, går i oppfyllelse i hans totale utslettelse og fornedrelse. Han løfter kalken i takknemlighet til Gud, og vinen i kalken er blodet som renner ut av hans åpne hjerte.

Hvis du av og til synes det er vanskelig å takke Gud for alt, kan du minne deg selv om hvordan Jesus bærer hele sitt liv fram som et takkoffer til Faderen. Han konsentrerer hele sin livskraft, sin vilje og sin kjærlighet i en takkebønn. Hvis du vil finne enhet og sammenheng i livet ditt, er det beste du kan gjøre å takke Gud for alt. Det betyr ikke at du skal resignere overfor alt som skjer. Det handler om en grunnleggende tillit til en som vet og forstår alt mye bedre enn du, en som elsker sin skapning og vil den vel.

Det er sannelig verdig og rett å takke Gud alltid og alle steder.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 309

Takknemlig for at Gud gjør alt

 Dine prestasjoner kan ikke gi deg liv. Det sanne livet får du gjennom troen og tilliten til Jesus. Alt det gode du gjør i livet ditt, er en frukt av din tillit til ham. "Uten meg kan dere intet gjøre" (Joh 15,5).

Hvis du virkelig tror, har ikke gjerningene dine lenger sitt utspring i deg. I stedet sier du sammen med Jesus: "Det er Faderen som er i meg og gjør sine gjerninger" (Joh 14,10). Du er hans henders verk (Salme 8,4), ikke bare det du er, men også i det du gjør. 

Det gode som du gjør, er det Gud som gjør gjennom deg, takket være troen din. Det er ikke du som gjør noe for Gud. Det er han som gjør alt for deg, og derfor skal du alltid takke ham. Alt er hans.

Noen mennesker synes det er ubehagelig å stå i takknemlighetsgjeld til andre. Det er synd på dem. Takknemlighet er noe av det fineste i kjærligheten. Kan et menneske virkelig elske uten samtidig å være takknemlig for at den andre finnes?

Den aller største takknemligheten er i Gud selv. Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd eksisterer takket være hverandre. De bøyer seg dypt for hverandre i grenseløs takknemlighet. Deres takknemlighet er deres lykksalighet.

Slik er det for deg også. Takknemligheten gjør deg glad og gir deg ny kraft. Troen din venter seg alt av Gud og overlater alt til ham. Dette er en ubeskrivelig kilde til takknemlighet.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 328

Takknemlighet er en kvalitet ved hjertet

 Takknemlighet er bevisstheten om at alt liv er en gave vi vil takke for. Jo nærmere vi kommer Gud i bønn, desto mer bevisst blir vi på Guds overflod av gaver til oss. Vi kan til og med oppdage disse gavene midt i smerte og sorg. 

Det åndelige livets mysterium er at mange av hendelsene, menneskene og situasjonene som lenge virker som de hindrer vår vei til Gud, til måter å komme enda nærmere han på. Det som føles som en hindring, viser seg å være en gave. Slik blir takknemlighet en kvalitet ved hjertet som lar oss leve lykkelig og fredelig, selv om vi fortsatt har mye å streve med.

- Henri Nouwen: Du er elsket, Luther 2019, side 200

Djup takknemlighet

De siste ti årene har jeg ved ulike anledninger møtt mennesker fra utlandet som har et spesielt kall til å be for Norge. Nylig hørte jeg om et nederlandsk ektepar som har satt av 90 dager, for å be strategisk og målrettet for fedrelandet vårt. Tidvis med faste. Disse forbederne er en gave - gitt av Gud - til oss.

Jeg kjenner bare på en uendelig takknemlighet for at noen, helt uten røtter til landet vårt, får ett slikt kall. og avsetter av sin dyrebare tid til å løfte hellige hender til Gud og kjempe og stride for vårt kjære fedreland. Og samtidig forundrer det meg over at lille Norge blir gjenstand for slik forbønn. Gud må ha store planer for Norge og elske oss høyt.

La oss takke Herren vår Gud for alle de forbederne Han reiser opp og å be for Norge.

Å sammenfatte alt i takknemlighet

 Når Jesus innstiftet nattverden, tar han brød og vin og takker Gud. Han takker Faderen for brødet som er hans eget legeme, og for vinen som er hans eget blod. Han vet at dette skal gi evig liv til alle dem som Faderen har betrodd ham. Akkurat som ved graven til Lasarus, takker Jesus for at han får være oppstandelsen og livet for hele verden.

Jesus er uendelig takknemlig for at han får arbeide for sin Fars rike, selv om dette innebærer lidelse og død for ham selv. Han takker for at han får gi videre de ordene han har tatt imot av Faderen (Joh 17,8), for at han får åpenbare Faderens navn (Joh 17,6) og at han får fullføre det oppdraget Faderen har gitt ham (Joh 17,4). 

Alt det Jesus takker for, går i oppfyllelse i hans totale utslettelse og fornedrelse. Han løfter kaken i takknemlighet til Gud, og vinen i kalken er blodet som renner ut av hans åpne hjerte.

Hvis du av og til synes det er vanskelig å takke Gud for alt, kan du minne deg selv om hvordan Jesus bærer hele livet sitt fram som et takkoffer til Faderen. Han konsentrerer hele sin livskraft, sin vilje og sin kjærlighet i en takkebønn. Hvis du vil finne enhet og sammenheng i livet ditt, er det beste du kan gjøre å takke Gud gor alt. Det betyr ikke at du skal resignere overfor alt som skjer. Det handler om en grunnleggende tillit til en som vet og forstår alt mye bedre enn du, en som elsker sin skapning og vil den vel. 

Det er sannelig verdig og rett og takke Gud alltid og alle steder.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 309

Mye akk - lite takk - et hjertesukk

Jeg savner vitnesbyrdene blant oss!  Vitnesbyrdene om hva Gud gjør. Tilbakemeldingene på bønnesvarene vi får. La meg gi deg to eksempler: For noen måneder siden skrev jeg at May Sissel og jeg ber for mennesker med ulike bønneemner hver onsdag, og at man kunne sende inn bønneemner til oss. Mange reageerte. Så har vi bedt hver uke. To har sendt tilbakemelding om bønnesvar. Om hvordan Gud på forunderlig vis har svart på bønn. Jeg er sikker på at det er mange flere som har fått bønnesvar. Hvorfor forteller de ikke om det, og på den måten ærer Gud? Jeg er også ansvarlig for et bønneforum på Facebook, for det kirkesamfunnet jeg er medlem av. Der deles mange ulike bøneemner, og ved noen sjeldne anledninger er det noen som avlegger et vitnesbyrd om at Gud griper inn.

Er det fordi bønnesvarene er få? Det tror jeg ikke. Hvorfor forteller vi da ikke oftere om Guds velgjerninger for oss? Det øker troen, Det skaper begeistring. Og, ikke minst, det gir Gud æren!

"Min sjel," skriver kong David, "lov Herren, og alt som i meg er, love hans hellige navn! Min sjel lov Herren, og glem ikke hans velgjerninger." (Salme 103,1-2)

Vår sjel får ddet godt når den taler om Herrens velgjerninger!

Lukas forteller historien om de ti spedalske. Alle ti ble helbredet av Jesus. Bare en kom tilbake for å takke. Du kan lese denne historien i Luk 17,11-19.

det er så talende det Jesus sier: "Var det ikke ti som ble renset? Hvor er da de ni? Fantes det ingen som vendte tilbake for å gi Gud ære, uten denne fremmede?"

Bestem deg for å være takknemlig

Takknemlighet er den mest fruktbare måten å utdype din bevissthet om at du ikke er en "ulykke", men et guddommelig valg. Det er viktig å innse hvor ofte vi har hatt sjanser til å være takknemlige og ikke har brukt dem. Når noen er snille mot oss, når en hendelse slår bra ut, når et problem er løst, et forhold gjenopprettet, et sår leget, er det veldig konkrete grunner til å takke: det være seg med ord, med blomster, med en bokstav, en kort, en telefonsamtale eller bare en hengiven gest. . . . Hver gang vi bestemmer oss for å være takknemlige vil det være lettere å se nye ting å være takknemlige for. Takknemlighet avler takknemlighet, akkurat som kjærlighet avler kjærlighet.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Dagens gleder

Den langsomme rytmen. Den passer meg best. Den som har plass for det som tilsynelatende er trivielt, men som er en gave. For det er en gave å våkne hver morgen, og brygge seg en god kopp Yorkshire tea, kunne lese i sin Bibel, be tidebønner og leve i Jesusbønnen. Det er en gave å sette beina under seg, etter en natt full av smerter og skjelvende begynne på en ny dag, og merke at de fortsatt bærer deg. Som om det er en selvfølge! Det er det jo slett ikke. 

Alt dette vi tar for gitt! At vi ser, hører, kan spise selv, gå, stå, løpe. Jeg kan ikke alt dette, men jeg kan noe av det. Og for det er jeg takknemlig. 

Kroppen jeg bor i er skrøpelig. Ufrivillig har kiloene rast av meg det siste året. Tror aldri jeg har fryst så mye som jeg har gjort dette året. Selv på varme sommerdager. Men jeg har klær å kle meg med og ulltepper og tulle rundt meg med. Det er ingen selvfølge. Så rik jeg er! Jeg takker Gud for klærne mine. 

Jeg takker for vennene mine. De som ringer, kommer på besøk, ber for meg. Det er en virkelig rikdom! En av dem ringte her om dagen og sa: Jeg ringer i grunnen ikke for noen spesiell grunn annet enn at jeg ville høre hvordan du har det! Så nydelig! Tenk at noen bryr seg så mye. Det er en stor gave det. Eller han som stadig sender meg en oppmuntring og forteller at akkurat denne dagen har han bedt for meg - igjen! 

Hva har du å være takknemlig for i dag?

Motløshet og ærlighet - et hjertesukk

Jeg skal ærlig innrømme at jeg har noen tøffe dager for tiden. Det skyldes nok et sammenfall av ulike ting. For syv uker siden mistet vi hunden vår Poirot. Han ble 15 og et halv år. Tapet av den ble mye mer smertefullt enn jeg trodde det skulle bli. Tårene kommer hver dag. Poirot holdt smertenivået mitt nede, og roet skjelvingene i kroppen. En høyfrekvent lyd i høyre øret har gjort hverdagene mine på grensen til det å orke mer, men så oppdaget jeg at den skyldes i en stor grad smertestillende medisiner jeg går på, og etter at jeg  kuttet de ut er det blitt bedre, men tinnitusen er der i en viss grad. Men det har vært utfordrende å ikke ha noe smertestillende å ta. Så  nå må jeg prøve å leve med smertene hver dag. Sliten blir man. Det skal være sikkert. Det å leve med så mange tap er også utfordrende. Jeg savner så turene i skogen, på denne tiden av året, ikke minst bærturene. 

Midt oppe i det hele kjenner jeg på en djup takknemlighet. Til en god venn som tok seg tid til å ringe meg, før telefonen min tok kvelden. Jeg er for tiden uten telefon. Han ville bare høre hvordan jeg hadde det. Takk, Erling! Takk til Finn Arne som stakk innom med jordbær og moreller. Og til Bbjarte som kom hjem til oss. Det var så godt å ha dere på besøk. Takk til de som trykker 'liker' på det jeg skriver, som kommenterer og som sender meldinger på Facebook. Det verdsettes høyt. Det gjør godt med oppmuntringer. Det betyr så mye. 

Så er jeg takknemlig til de som vil ha meg som taler fremdeles. Jeg har fått ett prekeoppdrag i høst. Skulle det være noen menighet som vil ha en predikant på besøk, som riktignok sitter i rullestol og preker, blir jeg glad. Selv om jeg har Parkinson har ikke Gud tatt fra meg kallet. Til helgen som kommer skal jeg forrette i et bryllup. 

Så er jeg også svært takknemlig til alle de som ber for oss! Uten dere hadde ikke dette gått. May Sissel og jeg lever av forbønn. Stor takk til dere som sender oss gaver og økonomisk støtte i tjenesten vår. Det er til så stor hjelp.

Jeg husker det ble sagt da jeg begynte som pastor i min første menighet jeg fikk ansvar for, at man ikke skulle skryte av pastoren, for da kunne han bli høy på pæra. Jeg kan betro dere, at det gjorde inntrykk på meg, men det er ikke oppmuntringer som er det største problemet for en predikant! Vi har som regel lave nok tanker om oss selv etter at en preken er holdt, så det holder. Sa jeg det jeg skulle si? Sa jeg det feil? Såret jeg noen? Skulle jeg ha talt om noe annet? Slik har det kvernet i mitt hode så mang en gang i alle de årene jeg har talt Guds ord. Du verden hvor godt det da har vært når noen har smilt til deg etterpå, og takket deg for det du ga! Og hvor trist har det ikke vært å besøke en menighet hvor du har talt Guds ord, og du ikke fikk en eneste kommentaar eller en aldri så liten takk, hvor responsen har vært null. Jeg har preket i sammenhenger hvor jeg har betalt reisen selv, ikke fått honorar eller noen respons. 

La oss gi hverandre gode ord, la oss oppmuntre hverandre. Vi trenger det alle sammen.

Takknemlighet er en kvalitet i hjertet

Takknemlighet er bevisstheten om at livet i alle dets manifestasjoner er en gave som vi ønsker å takke for. Jo nærmere vi kommer Gud i bønn, jo mer blir vi oppmerksomme på overfloden av Guds gaver til oss. Vi kan til og med oppdage tilstedeværelsen av disse gavene midt i våre smerter og sorger. Mysteriet med det åndelige livet er at mange av hendelsene, menneskene og situasjonene som i lang tid så ut til å hemme vår vei til Gud, blir måter å bli djupere forent med ham på. Det som virket som en hindring, viser seg å være en gave. Dermed blir takknemlighet en kvalitet i våre hjerter som gjør at vi kan leve med glede og fred selv om våre kamper fortsetter.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Takkemligheten som gave og disiplin

Takknemlighet ... går utover "mitt" og "ditt" og hevder sannheten om at hele livet er en ren gave. Tidligere har jeg alltid tenkt på takknemlighet som en spontan respons på bevisstheten om gaver som er mottatt, men nå innser jeg at takknemlighet også kan leves som en disiplin. Disiplinen for takknemlighet er den eksplisitte innsatsen for å erkjenne at alt jeg er og har er gitt meg som en gave av kjærlighet, en gave som skal feires med glede.

Takknemlighet som disiplin innebærer et bevisst valg. Jeg kan velge å være takknemlig selv når følelsene og følelsene mine fortsatt er gjennomsyret av sårhet og harme. Det er utrolig hvor mange anledninger der jeg kan velge takknemlighet i stedet for å klage. . . .                                                        

Å velge takknemlighet kommer sjelden uten noen reell innsats. Men hver gang jeg gjør det, er neste valg litt lettere, litt friere, litt mindre selvbevisst. . . . Det er et estisk ordtak som sier: "Den som ikke takker for lite, vil ikke takke for mye." Gjerninger av takknemlighet gjør en takknemlig fordi de trinn for trinn avslører at alt er nåde.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Jeg takker Gud for huset vårt

For mange år siden leste jeg en bok av den danske presten Johannes Møllehave. 'Huset vi bor i' fascinerte meg veldig. Jeg kom til å tenke på den her om dagen, da jeg gikk rundt med en lykke over å ha et hus å bo i. Det er ingen selvfølge. 

Vi har bodd i det huset vi nå bor i siden 1988. Et enkelt borettslagshus med en deilig hage, og med en storslått utsikt over Mjøsa. Det har skjedd mye på 34 år. Ikke minst mange reiser, men hele tiden har vi vendt tilbake til huset vårt. Tryggheten, stedet hvor vi kan senke skuldrene, slappe av, være oss selv. Det betyr ikke minst mye med den utryggheten Parkinson skaper. Vi håper å kunne bo her i mange år ennå. Vi tenker at huset kan tilpasses etter hvert som sykdommen utvikler seg. 

Her om dagen ble huset plutselig utrygt. Et uventet besøk skapte en svært vanskelig situasjon. Plutselig var idyllen omgjort til noe skremmende. Jeg går ikke inn på hva det var, men i min sårbarhet opplevdes det som om en grense ble overskredet når en person tråkker over grensene for hva du kan tillate deg overfor et menneske som er preget av alvorlig sykdom. Det er første gangen jeg har bedt et menneske om å gå.

For huset vårt har vært et gjestfrihetens hus. Her har mange bodd gjennom årenes løp. Slik håper vi det fortsatt skal være. Her er rom for latter og tårer, lek og alvor. Og privatlivets fred.

Jeg har begynt å takke Gud for huset vårt. For hagen vår. For kjøkkenet, stua og soverommene. For at vi har mat på bordet, klær å kle oss med, en seng å sove i, stoler å sitte på. For gode naboer, For venner. For omsorg og kjærlighet, for de som ber for oss og de som har hjulpet oss økonomisk i vanskelige tider,

Venner, det er ingen selvfølge.

Livet er ikke det verste man har

Dette er takksigelsens uke for meg! Tirsdag var det 10 år siden jeg overlevde mitt første hjerteinfarkt. Jeg husker godt dagen. Hvor skremmende det var. Ligge i en sykebil med hylende sirener og blålys på vei til Feiring og hjerteklikken der. Det siste jeg husker før legen gjorde inngrepet var at jeg grep  om gripekorset mitt og ba: 'Far, i dine hender overgir jeg min ånd." Ordene fra Salme 31,6 er blitt min 'livsbønn'. Her er jeg 10 år etter, og opplever våren på nytt! Er det ikke stort! 'Livet er ikke det verste man har...', for å si det med Benny Anderson.

Riktignok har det vært noen motbakker på veien de siste 10 årene, men jeg overlevd en stor bypass-operasjon og et nytt hjerteinfarkt, det siste på selveste fødselsdagen min, 30.september i fjor. Jeg har mye å være takknemlig for. 

De siste 14 dagene har vært veldig utfordrende. To uker med intens høyfrekvent øresus i høyre øre. Nesten ikke til å leve med. Så oppdaget jeg noe som første til at øresusen ble betraktelig lavere. Jeg kuttet ut noen blodfortynnende tabletter som har den slemme bivirkningen at den øker opplevelsen  av øresus. Nå går jeg bare på en type blodfortynnende, og har noe bedre dager med hensyn til støyen i venstre øre. 

Men smertene på grunn av Parkinson er sterke. De har jeg ikke fått redusert. Men jeg har klart å gå 150 meter med rullator ute i solskinnet to dager på rad, og jeg har sett min første gule Hestehov! Og jeg har hørt fuglene synge. Det er stort.

Og så har jeg hørt Arja Saijonmaa synge: 'Jag vill tacka livet, som haar gitt mig så mycket...'

Bestem deg for å være takknemlig!

Takknemlighet er den mest fruktbare måten å utdype bevisstheten din om at du ikke er en "ulykke", men et guddommelig valg. Det er viktig å innse hvor ofte vi har hatt sjanser til å være takknemlige og ikke har brukt dem. Når noen er snille mot oss, når en hendelse viser seg bra, når et problem er løst, et forhold gjenopprettet, et sår er legt, er det helt konkrete grunner til å takke: det være seg med ord, med blomster, med en brev, en kort, en telefonsamtale eller bare en følelse av kjærlighet. . . . Hver gang vi bestemmer oss for å være takknemlige, vil det være lettere å se nye ting å være takknemlig for. Takknemlighet avler takknemlighet, akkurat som kjærlighet avler kjærlighet.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 5

Apostelen Paulus er full av takknemlighet når han tenker på den kristne forsamlingen i Filippi. Da er det helt naturlig at også hans bønner er fulle av takksigelser. Det er lett for at bønnene våre blir fulle av 'akk' i stedet for 'takk'. Derfor er det mye visdom i å finne noe å takke for, og for Paulus var ikke det vanskelig når det kom til vennene i Filippi. Hver gang han tenkte på dem, skriver han, takket han Gud for dem! 

"Alltid når jeg ber for dere, gjør jeg min bønn for dere alle med glede." (Fil 1,4)

Ikke bare for noen, men for alle. Det finnes alltid noe i hvert eneste menneske som man kan takke Gud for. Det gjelder å finne det. Det er så lett å fokusere på det negative. Så let etter noe du kan takke for og velsigne selv de menneskene som synes vriene og vanskelige. Takksigelse gjør det mye vanskeligere å manipulere når vi ber.                                                                                                                             

Men dette med takksigelse er ikke så enkelt som det høres ut som! Vi er jo så ivrige etter å be for ting, at det å takke er vanskeligere. Jeg har prøvd med en 'takksigelses-stund' på noen av mine bønneseminarer som jeg har holdt i ulike menigheter. Etter å ha bedt for ulike ting, så har vi avsatt tid til til at vi bare skal takke og ikke komme frem med bønnebegjæringer til Herren. Det går bra noen få minutter, men så skjer det som ikke skulle skje: under takksigelsesstunden er det noen som begynner å be for et eller annet. Ikke det at det er noe galt i å komme frem med våre bønnebegjæringer for Gud, men tiden var jo avsatt til å takke! Kanskje må vi øve oss i å takke, for jo mer vi takker, jo mer blir takksigelsen en del av bønnespråket vårt. 

Det andre apostelen Paulus holder frem er gleden han har når han minnes filipperne: "Alltid når jeg ber, gjør jeg min bønn med glede." (Fil 1,4)

Takknemlighet skaper glede! "Et glad hjerte gir god legedom, men en motløs ånd tar margen fra benene." (Ord 17,22) og "Et glad hjerte gjør ansiktet lyst, men hjertesorg bryter ånden ned." (Ord 15,13) Jo mer vi takker, jo gladere blir vi.

Hva er det Paulus takker for og gleder seg over når han tenker på den kristne forsamlingen i Filippi? Det er først og fremst dette: "For fra første dag og like til nå har dere hatt samfunn med meg i arbeidet for evangeliet." (Fil 1,5) Det er dette som virkelig betyr noe: arbeidet for evangeliet. 'Evangelion' er et gresk ord som betyr: 'gode nyheter'. Gode nyheter om hva da? Om Guds rike, De gode nyhetene apostlene forkynte, alle som en, var de gode nyhetene om Guds rike. Den kristne forsamlingen i Filippi brukte all sin tid og alle sine ressurser på å spre de gode nyhetene om Guds rike. Dette Riket var diamentralt motsatt av det romersk imperiet, og hadde helt andre verdier og lover.

fortsettes 

Takk!

I dag har jeg kjent på en slik djup takknemlighet for å bo i Norge. For friheten, tryggheten, et velfungerende demokrati, velstanden, for statsministeren, regjeringen, helsemyndighetene våre og for den flotte kongefamilien vår. Vi har lite å klage over. 

I dag har jeg vært så heldig å få første dose av Pfizer-vaksinen. Så velorganisert alt var. Jeg takker for pensjonerte sykepleiere og hjelpepleiere som stiller opp, med en slik vennlighet og hjelpsomhet mot alle. Ikke noe problem å få hjelp for en Parkinsons-pasient til å fylle ut de skjemaene som måtte fylles ut. En vennlig klapp på skulderen og stor forståelse for at det tar tid å få av seg skjorten, og hjelp til å knappe knappene etterpå. Slikt gjør inntrykk! Takk for at dere stiller opp som frivillige hjelpere!

Jeg er glad for at vi har en handlekraftig regjering som har tatt ansvar og våget å gjøre upopulære vedtak som har reddet mange, mange liv. Dødstallene hadde vært mye høyere uten. Takk til helsemyndighetene som viste ansvar og våget å si det som det var da de oppdaget problemene med en av vaksinene. Det viser hvor seriøse og ansvarsbevisste de er.

Det er mye å takke Gud for og det er mye å be for. Vår høyeste prioritet - fremfor alle ting - er å be for og velsigne våre myndigheter, sier Skriften. I stedet for å klage og kritisere burde vi takke og be og velsigne. 

Billedtekst: Statsminister Erna Solberg. Foto: Tore Sætre/Wikipedia

En ny fase?

Jeg får ikke helt bestemt meg om jeg liker det, men jeg skal prøve litt til! Som pasjonert tea-drikker, og ikke en hvilken som helst tea, så er det en prøvelse å drikke kaffe. Men jeg har fått anbefalt å drikke Cappuccino, fordi den har kanel som strø på toppen, og kanel demper kvalme. Og det gjør den. Det sier vel noe om kaffen. Og kanelen. Dufter godt gjør det.

Intens kvalme har jeg slitt med i månedsvis nå. På grunn av Parkinsons kan jeg ikke bruke kvalmestillne legemidler, da det ikke lar seg kombinere med medsinen jeg tar mot Parkisons. Det vil si: det finnes et legemiddel som atår igjen, som en mulighet, men den har en vanlig bivirkning, de som bruker den har lett for å besvime! Vel, da lever jeg med kvalmen.

De siste ukene har jeg opplevd en forverring av min Parkinson. Jeg er redd den er i ferd med å bevege seg inn i en ny fase med mer skjelvinger. Det er i høyre side av kroppen som jeg merker det mest. I tillegg til skjelvingene i høyre arm, begynner jeg å merke det i muskulaturen i samme arm. Den visner bort. Til tider er det slitsomt. I går fikk jeg også tilbake smertene i venstre hånd. De kan være bokså intense. Sårhelingen etter bypassoperasjonen går heldigvis rette veien.

Hva skal jeg så gjøre? Hva kan jeg gjøre? Med Parkinson: ingen ting.

Men jeg kan gjøre noe med mitt sinn!

Det som gir meg håp og inspirasjon i disse hverdagene er:

* morgenlyset
* fuglesangen
* hverdagsvennlighet
* familien min
* venner
* hunden vår

Men først og fremst gleder jeg over dette: Guds nærvær. Det stillferdige nærværet.

Og så øver jeg meg på å leve i lyset av den strålende påskedagen. Lyset fra den tomme graven. Det er særlig et ord jeg lever av og på:

'Men Gud reiste ham opp og løste ham fra dødens rier. Døden var ikke sterk nok til å holde ham fast.' Apg 2,24

Jeg kjenner på en djup takknemlighet over å få være i live.

Livets under

Se! Se! sier vi, når vi ser en regnbue, som om vi ikke har sett noen før. Regnbuer kommer alltid overraskende.

Og godt er det. Vi kan så lett bli blasserte. Alt er en selvfølge.

Når du har vært innendørs noen uker, og tilbrakt dagevis i en sykehusseng, og du endelig kommer ut og får se deg omkring, da, da er det ingen ting som er selfølgelig lenger.

Slik ble turen fra huset vårt til fastlegen i går. Det var første gangen i år jeg har sett enger av hvitveis. Gud, så vakkert!

Jeg har jo sett det før, men når du blir fratatt muligheten til å se det og så får se det igjen, er det fenomenalt sterkt. Måtte det aldri bli noe selvsagt. Måtte jeg, så lenge jeg forunnes livet ha evnen til å forundres, overraskes og fylles med glede og takknemlighet. Takk Gud for skjønnheten og sanseligheten. Gud kommer ikke bare til oss gjennom ord, men gjennom brød og vin, gjennom alt det skjønne Gud har skapt.

'Vær takknemlige', lyder Guds ord. Det ordet skal jeg øve på i dag.

Selv under en pandemi husk skapelsens skjønnhet

Skaperverkets skjønnhet er ikke på 10-på-topp-listen i folks bevissthet akkurat nå. Det som dominerer er det stygge, grusomme, onde. Avisen jeg leser, The New York Times, er for det meste fylt av historier om gjennomgripende ødeleggelser: overfylte helseintitusjoner, coronavirustilfeller som eksploderer i USA, fullstendig nedstegning for Indias 1,8 milliarder innbyggere, og millioner av desperate og fattige flyktninger klemt inne som sardiner idet de hjelpeløse venter på at coronaviruset skal bryte ut med forferdelige følger for dem i deres overfylte skur- og teltleire.

Hvorfor snakke om skaperverkets skjønnhet i en tid som denne? Fordi de nysprugne påskeliljene og de spirende trærne minner oss om at naturen fremdeles gjør sine underverker. Fordi 1.Mosebok kapitel 9 forteller oss om Guds evige pakt med menneskeheten og med alle levende ting. Regnbuen som skinner gjennom skyene er Guds løfte om alltid å ta vare på oss og jorden.

Ødeleggelsen som finner sted nå er virkelig grusom. Vi må bekjempe den med all vår makt. Men dette vil gå over. Vi vil komme oss gjennom dette. Det er et tidsspørsmål før ødeleggelsen vil få sin slutt. Jeg tror at det å reflektere over skaperverkets skjønnhet kan gi oss et løft når det gjelder vårt sinn og være med på å berolige oss med at denne pesten vil opphøre.

Ingenting hjelper meg mer til å meditere over skapelsens skjønnhet enn vårt favoritt feriested langs Nicaraguan sjøen i det nordlige Maine hvor Arbutus og jeg drar hver sommer.

En morgen, for mer enn 20 år siden, kom jeg frem til mitt favorittsted hvor jeg har min daglige andaktstund - en stor hengekøye laget i Nicaragua - som svingte mellom nydelige bjørketrær langs Nicatousjøen. Der tenkte jeg på skapningens sjønnhet.

Noen få cummusskyer seilte over en klar blå himmel. solen danset på de glitrende bølgene, og den mjuke sommerbrisen drev inn.

Arbutus og jeg er veldig glad i å slippe unna hver sommer til dette isolerte stedet der ingenting annet enn lomens klagende rop bryter nattens stillhet. Noen uker med å gjøre nesten ingenting annet enn å fiske, plukke ville bær og sjekke om paret vårt med hekkende ørn beroliger sinnet vårt og fornyer vår kjærlighet etter måneder med hektisk arbeid.

Hengekøya er et yndet sted langs denne elskede innsjøen.  Nesten hver gang jeg slår meg ned i dens mjuke folder, flommer en djup takknemlighet til Gud over meg. Når jeg ser bjørkebladene som rører seg i brisen, og skyene som driver over den lyseblå himmelen, opplever jeg at blir fylt til randen av takknemlighet for overfloden av Guds velsignelse i livet mitt.

- Ron Sider (bildet), kanadiskfødt amerikansk teolog og sosial aktivist. Grunnlegger av Evangelicals for Social Action, en tenketank som søker å utvikle bibelske løsninger på sosiale og økonomiske problemer gjennom tro og sosial rettferdighet. Sider er æresprofessor i teologi og er pastor innen det anabaptistiske kirkesamfunnet Canadian Brethren in Church, og tilhører Oxford Circle Mennonite Church. Han og familien bor i Lansdale, Pennsylvania. Ron Sider er blitt 80 år.

Utdrag fra en bloggartikkel skrevet av Ron Sider. Norsk oversettelse:. Bjørn Olav Hansen (c)

Takk for all godhet

Noe av det flotteste vi opplever i disse korona-tider, er all den godheten som forløses i folket vårt. Det er et stort takkeemne.

Vi har fått oppleve mye av det i det siste: En lokal kjøpmann kjører ut alle matvarene vi trenger aldeles gratis. Vi sender bare inn en handleliste via mail, betaler via Vipps, og ja, vipps så står matvarene i handleposer utenfor døra. Det er bare å ringe apoteket vårt, bestille det vi trenger, så kjører de det hjem til oss - helt gratis.

Og, i dag trengte vi å få hentet en pakke med medisinsk utstyr som var kommet til post i butikk. Når den unge jenta fikk høre via telefonen at vi ikke fikk hentet den, tilbød hun seg straks å kjøre oppom med pakken og legge den i postkassen vår, etter endt arbeidsdag. Enda hun skulle stikk motsatt vei for å komme hjem til seg selv.

Som om ikke det var nok stiller en god venninne av May Sissel, for å skaffe en sekk med for til hunden vår.

Jeg blir veldig rørt av all denne godheten. Jeg kjenner på en djup takknemlighet for dette flotte landet vi bor i. Det er håp for Norge.