Jeg skal ærlig innrømme at jeg har noen tøffe dager for tiden. Det skyldes nok et sammenfall av ulike ting. For syv uker siden mistet vi hunden vår Poirot. Han ble 15 og et halv år. Tapet av den ble mye mer smertefullt enn jeg trodde det skulle bli. Tårene kommer hver dag. Poirot holdt smertenivået mitt nede, og roet skjelvingene i kroppen. En høyfrekvent lyd i høyre øret har gjort hverdagene mine på grensen til det å orke mer, men så oppdaget jeg at den skyldes i en stor grad smertestillende medisiner jeg går på, og etter at jeg kuttet de ut er det blitt bedre, men tinnitusen er der i en viss grad. Men det har vært utfordrende å ikke ha noe smertestillende å ta. Så nå må jeg prøve å leve med smertene hver dag. Sliten blir man. Det skal være sikkert. Det å leve med så mange tap er også utfordrende. Jeg savner så turene i skogen, på denne tiden av året, ikke minst bærturene.
Midt oppe i det hele kjenner jeg på en djup takknemlighet. Til en god venn som tok seg tid til å ringe meg, før telefonen min tok kvelden. Jeg er for tiden uten telefon. Han ville bare høre hvordan jeg hadde det. Takk, Erling! Takk til Finn Arne som stakk innom med jordbær og moreller. Og til Bbjarte som kom hjem til oss. Det var så godt å ha dere på besøk. Takk til de som trykker 'liker' på det jeg skriver, som kommenterer og som sender meldinger på Facebook. Det verdsettes høyt. Det gjør godt med oppmuntringer. Det betyr så mye.
Så er jeg takknemlig til de som vil ha meg som taler fremdeles. Jeg har fått ett prekeoppdrag i høst. Skulle det være noen menighet som vil ha en predikant på besøk, som riktignok sitter i rullestol og preker, blir jeg glad. Selv om jeg har Parkinson har ikke Gud tatt fra meg kallet. Til helgen som kommer skal jeg forrette i et bryllup.
Så er jeg også svært takknemlig til alle de som ber for oss! Uten dere hadde ikke dette gått. May Sissel og jeg lever av forbønn. Stor takk til dere som sender oss gaver og økonomisk støtte i tjenesten vår. Det er til så stor hjelp.
Jeg husker det ble sagt da jeg begynte som pastor i min første menighet jeg fikk ansvar for, at man ikke skulle skryte av pastoren, for da kunne han bli høy på pæra. Jeg kan betro dere, at det gjorde inntrykk på meg, men det er ikke oppmuntringer som er det største problemet for en predikant! Vi har som regel lave nok tanker om oss selv etter at en preken er holdt, så det holder. Sa jeg det jeg skulle si? Sa jeg det feil? Såret jeg noen? Skulle jeg ha talt om noe annet? Slik har det kvernet i mitt hode så mang en gang i alle de årene jeg har talt Guds ord. Du verden hvor godt det da har vært når noen har smilt til deg etterpå, og takket deg for det du ga! Og hvor trist har det ikke vært å besøke en menighet hvor du har talt Guds ord, og du ikke fikk en eneste kommentaar eller en aldri så liten takk, hvor responsen har vært null. Jeg har preket i sammenhenger hvor jeg har betalt reisen selv, ikke fått honorar eller noen respons.
La oss gi hverandre gode ord, la oss oppmuntre hverandre. Vi trenger det alle sammen.
