Jeg har gjort Herren til min bolig i en usikker verden

Det er mye med Parkinson som er skremmende. Jeg er inne i en fase hvor jeg er ustø, svimmel, stiv og med mye smerter. Det skaper uro og usikkerhet. Jeg må derfor skape trygge rom rundt meg. Huset vårt, er et slikt trygt sted. Her er jeg kjent, her har jeg noe å holde meg fast i. Men nå er også huset gyngende grunn under føttene, om jeg kan si det slik. Vi har fått noen store utfordringer:

Fordi min beveglighet er betydelig mindre er adkomsten til huset en utfordring for både May Sissel og meg. Det begynner å bli langt å gå fra garasjen til huset vårt med rullator, og adkomsten er ubrukelig med rullestol. Behovet for en ny adkomst er stor, men dette koster mye penger - penger vi ikke har. Den andre utfordringen er et bad, som må tilrettelegges for meg. det er mer en 30 år gammelt, og jeg kommer ikke lenger inn i dusjen.

Det er heller ikke bare å flytte. Huset gir meg trygghet i en utrygg hverdag.

Så du forstår at vi har mye å  tenke på disse dagene, May Sissel og jeg. Be gjerne for oss.

Jeg tenker mye på en Salme for tiden: "Du har vært en bolig for oss fra slekt til slekt. Før fjellene ble født, og du skapte jorden og jorderike - ja, fra evighet til evighet er du Gud." (Salme 90,1-2)

Gud er min bolig. Jeg søker min trygghet hos Ham. Jeg bor ikke i fryktens hus, men kjærlighetens, fordi jeg har gjoort Herren til min bolig.

Jeg takker Gud for huset vårt

For mange år siden leste jeg en bok av den danske presten Johannes Møllehave. 'Huset vi bor i' fascinerte meg veldig. Jeg kom til å tenke på den her om dagen, da jeg gikk rundt med en lykke over å ha et hus å bo i. Det er ingen selvfølge. 

Vi har bodd i det huset vi nå bor i siden 1988. Et enkelt borettslagshus med en deilig hage, og med en storslått utsikt over Mjøsa. Det har skjedd mye på 34 år. Ikke minst mange reiser, men hele tiden har vi vendt tilbake til huset vårt. Tryggheten, stedet hvor vi kan senke skuldrene, slappe av, være oss selv. Det betyr ikke minst mye med den utryggheten Parkinson skaper. Vi håper å kunne bo her i mange år ennå. Vi tenker at huset kan tilpasses etter hvert som sykdommen utvikler seg. 

Her om dagen ble huset plutselig utrygt. Et uventet besøk skapte en svært vanskelig situasjon. Plutselig var idyllen omgjort til noe skremmende. Jeg går ikke inn på hva det var, men i min sårbarhet opplevdes det som om en grense ble overskredet når en person tråkker over grensene for hva du kan tillate deg overfor et menneske som er preget av alvorlig sykdom. Det er første gangen jeg har bedt et menneske om å gå.

For huset vårt har vært et gjestfrihetens hus. Her har mange bodd gjennom årenes løp. Slik håper vi det fortsatt skal være. Her er rom for latter og tårer, lek og alvor. Og privatlivets fred.

Jeg har begynt å takke Gud for huset vårt. For hagen vår. For kjøkkenet, stua og soverommene. For at vi har mat på bordet, klær å kle oss med, en seng å sove i, stoler å sitte på. For gode naboer, For venner. For omsorg og kjærlighet, for de som ber for oss og de som har hjulpet oss økonomisk i vanskelige tider,

Venner, det er ingen selvfølge.

La Gud være herre i huset ditt

Det slår meg stadig mer hvor hardt presset folk er i dag. Det er som om de går rundt fra en nødsituasjon til en annen. Aldri ensom, aldri stille, aldri helt fri, men alltid opptatt med noe som bare ikke kan vente. Du får inntrykk av at vi, midt i denne hektiske stormen, mister kontakten med selve livet. Vi har opplevelsen av å være opptatt mens ingenting virkelig ser ut til å skje. Jo mer opphisset vi er, og jo mer komprimert livene våre blir, desto vanskeligere er det å holde et rom der Gud kan la noe virkelig nytt virkelig finne sted.

Hjertets disiplin hjelper oss til å slippe Gud inn i våre hjerter slik at Gud kan bli kjent for oss der, i de djupeste fordjupninger i vårt eget vesen.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Et slikt hus ber jeg om, Herre

Måtte huset mitt være åpent, gjestfritt, med plass til alle som streifer omkring langs livets landevei. For høy og lav, for mørk og lys, for syke og friske. 

Måtte det være et sted for latter og glede, og gi plass for sørgende. For den gode, lange samtalen, for dovenhet og slumring, for den gode omfavnelsen.  Måtte det være et sted for troende og tvilende og spørrende.

Måtte huset mitt aldri være trangt, begrensende. Måtte det være takhøyde. Pusterom.

Måtte det alltid ha plass til en til rundt spisebordet, nok mat på bordet - til den lyttende samtalen.
Til bekreftelser og oppmuntringer.
Og medfølelse.

Måtte det være trangt om plassen for sladder,
og baktalelser.

Men alltid plass for fremsnakking.

Måtte huset mitt bli slik, Herre.
Alltid.

Gjøvik den 10.februar 2020
Bjørn Olav Hansen (c)

Et hus - et tre - en bønn

Herre, huset mitt er slitt. Slik føles det noen ganger. Bordkledningen kunne ha behov for å skiftes ut. Det er blitt sprekker her og der. Kanskje et strøk maling ville ha hjulpet? I hvert fall på fasaden.

Men du lar det stå. Huset bærer preg av levd liv. Av patina. Av aldringstegn. Av modenhet. Du utsetter det for vær og vind.

Det er likevel et hjem.
For sjelen min.

Du ser livet mitt annerledes enn meg.
Som et tre.

Plantet ved rinnende bekker.

Som har slått djupe røtter.

Og tåler at det blåser.

Et tre som bærer frukt.

La meg, Herre, få se livet mitt som Du ser meg.

Gjøvik den 4. april 2019
Bjørn Olav Hansen (C)

Et hus, et hjem

I går kunne vi feire minnedagen til Brigid av Kildare (ca 451-525), en av Irlands tre nasjonalhelgener, ved siden av Hl.Patrick og Hl.Columba. Minnedagen for hellige Brigid innevarsler våren i Irland, mens det her hjemme hos oss ikke var noe som minnet om vår. Heller tvert om. Snøen lavet ned, eller mer treffende beskrevet: Det jeg så utenfor vinduet mitt var 'silande snø', for å sitere en strofe av et dikt av Tarjei Vesaas.

Det er ikke så mye vi vet om Brigid av Kildare. Mye er legendestoff, og det er ikke meningen å gi noen inngående biografisk skisse av henne i denne lille artikkelen. Men vi minnes henne både som klostergrunnlegger, og hennes store gjestfrihet, for hennes profetiske gaver og fordi hun formidlet helbredelse til mange. Og da tenker jeg ikke bare på den fysiske helbredelsen, men sjelens helbredelse.

Det jeg derimot vi fremheve er at minnedagen for den hellige Brigid av Kildare i Irland blir brukt til å be for og velsigne hus. I de siste årene har jeg kjent mer og mer på en djup takknemlighet for at vi har et hus. Det er ingen selvfølge. Mange mennesker har ikke det. Jeg takker Gud for huset vi bor i, senga jeg sover i, bordet jeg spiser ved, for ovnen som gir varme, for vannet i springen, for sofaen å hvile på. Min kjære kone, May Sissel, har gjort det til et hjem, et vakkert hjem. Det er så mange av hverdagslivets trivialiteter som blir selvsagte, så vi glemmer å være takknemlige. Derfor er jeg glad for Brigid av Kildare som minner meg om å være takknemlig for huset vårt, og jeg takker May Sissel for at hun har gjort det til et hjem det er godt å bo i.

Hva har du å takke for i dag?

Billedtekst: Brigid av Kildare slik Christine Walters Paintner ser henne for seg i boken: Illuminating the Way. Sorin Books Notre Dame, IN