En ny fase?

Jeg får ikke helt bestemt meg om jeg liker det, men jeg skal prøve litt til! Som pasjonert tea-drikker, og ikke en hvilken som helst tea, så er det en prøvelse å drikke kaffe. Men jeg har fått anbefalt å drikke Cappuccino, fordi den har kanel som strø på toppen, og kanel demper kvalme. Og det gjør den. Det sier vel noe om kaffen. Og kanelen. Dufter godt gjør det.

Intens kvalme har jeg slitt med i månedsvis nå. På grunn av Parkinsons kan jeg ikke bruke kvalmestillne legemidler, da det ikke lar seg kombinere med medsinen jeg tar mot Parkisons. Det vil si: det finnes et legemiddel som atår igjen, som en mulighet, men den har en vanlig bivirkning, de som bruker den har lett for å besvime! Vel, da lever jeg med kvalmen.

De siste ukene har jeg opplevd en forverring av min Parkinson. Jeg er redd den er i ferd med å bevege seg inn i en ny fase med mer skjelvinger. Det er i høyre side av kroppen som jeg merker det mest. I tillegg til skjelvingene i høyre arm, begynner jeg å merke det i muskulaturen i samme arm. Den visner bort. Til tider er det slitsomt. I går fikk jeg også tilbake smertene i venstre hånd. De kan være bokså intense. Sårhelingen etter bypassoperasjonen går heldigvis rette veien.

Hva skal jeg så gjøre? Hva kan jeg gjøre? Med Parkinson: ingen ting.

Men jeg kan gjøre noe med mitt sinn!

Det som gir meg håp og inspirasjon i disse hverdagene er:

* morgenlyset
* fuglesangen
* hverdagsvennlighet
* familien min
* venner
* hunden vår

Men først og fremst gleder jeg over dette: Guds nærvær. Det stillferdige nærværet.

Og så øver jeg meg på å leve i lyset av den strålende påskedagen. Lyset fra den tomme graven. Det er særlig et ord jeg lever av og på:

'Men Gud reiste ham opp og løste ham fra dødens rier. Døden var ikke sterk nok til å holde ham fast.' Apg 2,24

Jeg kjenner på en djup takknemlighet over å få være i live.

Når Herren endrer livskursen vår og fører oss inn i en ny sesong

Det er forskjellige faser i en troendes vandring med Herren. Noen av dem er intense, hvor det skjer mye, mens andre er mer stillfarne og det skjer tilsynelatende lite eller ingenting. I disse stille fasene, må vi ikke glemme at Gud gjør mer bak ryggen vår, enn foran øynene våre. Enkelte ganger er det slik at Herren gir oss noe for en slik fase eller periode eller sesong, og så kan Han ta det fra oss, fordi det ikke passer inn i den nye fasen vi går inn i. Ingen ting er statisk i Guds rike. Guds ord l æewe oss at 'vinden blåser dit den vil.' Vi kan høre den 'suse', men vi 'vet ikke hvor den farer hen.' 'Slik,' sier Jesus, 'er det med hver den som er født av Ånden.'

Utfordringene våre består ofte i å justere livene våre etter disse endringene i livsfasene.

Et ord fra Apostlenes gjerninger har talt til meg de siste ukene.

Det er hentet fra Apg 18 hvor apostelen Paulus er kommet til Korint. Her treffer han ekteparet Akvilas og Priskilla, som var kommmet fra Italia. De tre har en ting tilfelles, de er teltmakere av yrke. Så leser vi: 'ble han hos dem og arbeidet.' (v.3)

Da har Paulus bak seg en aktiv periode med reisevirksomhet, forkynnelse og undervisning. Nå kommer en periode hvor han arbeider med sine hender. Noen vill vel kanskje si at det var bortkastet, eller noe utenfor Guds plan med en apostels liv og tjeneste.

Slett ikke!

Hvis ikke vi er villige til å gå inn  i de fasene Gud kaller oss inn i, vil vi kunne komme til å bli stående utenfor Guds vilje med våre liv. Det ligger mye visdom i det å være villig til å justeres, forandres, legge ting bak seg og tre inn i det nye.

Om vi vil at Herren skal tale til oss og åpenbare ting for oss må vi være villige til endringer og avslutte ting.