Sliterne som bærer landet i bønn

Den ene var blind, den andre hardt angrepet av leddgikt. Peggy (84) og Christine Smith (82) var redskapene Gud brukte til å be fram vekkelsen på Hebridene på 1950-tallet, som har inspirert kristne over hele verden til å be for sine byer og bygder. Verken sykdom eller alder er til hinder for å bli brukt av Gud! På bildet sammen med Duncan Campbell, et annet redsskap Gud brukte i denne vekkelsen som brakte så mye av Guds herlighet med seg.

Jeg har tenkt mye på 'de stille i landet' den siste tiden. De bofaste, sliterne, de trofaste, de som ikke stikker seg fram. Som folder sine hender. Ikke reiser noe sted, men som steller sin hage, er vennlige og milde, og er brennende lys for vår Herre. Hva ville vi ha vært uten dem? Det er disse som bærer Norge på sine knær innfor Den Hellige.

Skal vi takke Gud for dem i dag?

Myten om Bibelen til Donald Trump

For flere uker siden sendte ulike personer meg en forbløffende historie om president Donald Trump og en Bibel han hadde arvet fra en tante som var involvert i vekkelsen på Lewis på Hebridene. Jeg må innrømme at jeg synes historien, fortalt av en velkjent amerikansk baptistpastor, både var spennende og ikke minst interessant.

Så hvorfor ødelegge en god historie?

Fordi den ikke er sannferdig. Og som kristne skal vi si sannheten , 'nothing but the truth, so help me God'.

En som har sett nærmere på fakta i saken er Tom Lennie, selv fra Orknøyene, nå bosatt i Skottland. Her er hans artikkel, oversatt til norsk av undertegnede:

"Det hele begynneer i 2017 som en populær historie, og relaterer seg til en kristen vekkelse på den skotske øya Lewis for 70 år siden, fra 1949-1952. Historiens midtpunkt er en bemerkelsesverdig oppdagelse som går ut på at to gamle søstre som var involvert i vekkelsen faktisk var grandtanter til ingen ringere enn USA's president nr 45 i rekken, Herr Donald Trump i egen person. Tilleggsinformasjon ble lagt til narrativet - noe som ble selve grunnlaget for videoen.

Historien er virkelig fascinerende. Og ved første øyeglimt synes den ganske sannsynlig. For det er ingen hemmelighet at moren til Donald Trump, Mary Ann Smith Macleod, stammer fra Lewis. Hennes mors pikenavn var virkelig var virkelig Smith - og hun levde fra 1867 til 1963. Dette var omtrent samtidig med tiden hvor  Christine og Peggy Smith, som var velkjente skikkelser fra vekkelsen på grunn av sin tro og forbønn levde.

Men det er trist å måtte si det: historien er ikke sann. Fakta er spekket med prolemer. Det er hundrevis med navnet 'Smith' på de vestlige øyene, og navnene Chistine og Peggy finnes ikke i slekten til Trump. For det andre: Lewis er et relativt lite sted, hvor folk kjenner slektene godt, og her handler det bare om to generasjoner. Folk på Lewis insisterer på at Mary Anne ikke er direkte relatert til søsknene Smith . Dessuten: Mary Anne Macleod kommer fra landsbyen Tong på østsiden av Lewis, litt nord for Stornoway, mens søstrene Smith levde i Barvas, som ligger på vestsiden av øya.

På videoen fremstår det en tenåringsgutt og hevder at Rev Duncan Campbell ble avhengig av hjelp fra Donald MacPhail fra Arnol. Han blir unøyaktig referert til som Donald Smith. Det er ingen ting som tyder på at Donald MacPhail var søskenbarnet til Mary Anne. Uansett, livet til MacPail og forbønnen hans kunne ikke ha inspirert mor til Trump om å kalle opp sin sønn etter ham, siden vekkelsen begynte i 1949  og MacPhail ble en kristen den påfølgende våren, i mai 1950. Donald Trump ble derimot født i 1948 -levde han da uten fornavn de første fire årene av livet sitt?

Videre - onkelen til Trump het Donald, det samme gjorde mormorens oldefar. Så der var intet behov for Mary Anne til å lete etter et navn til sønnen i en kristen vekkelse på den andre siden av verden . Faktum er at Mary Anne fotlot Lewis i 1930 (ikke 1936 som det blir hevdet i videoen), til og med før Donald MacPail ble født. Det betyr at hun emigrerte lenge før vekkelsen i 1949-1972 brøt ut på øya. Selv om hun returnerte til Lewis de senere årene, så er det godt mulig hun ikke hadde noen kjennskap om vekkelsen på øya i de årene, (en av flere vekkelser på denne øya i det 20.århundre. Det var forresten mange andre med navnet Donald på Lewis.

Selv om det skulle være slik at Peggy og Christine Smith var tantene til Mary Anne, har ingen kommet med en grunn til at de skulle donere deres Gaelic Bibel til Mary Anne istedenfor til de andre niesene og nevøene de hadde. (Mary var ett av ti barn). Og - Bibelen deres ville sannsynligvis være den aller siste tingen disse gudfryktige søstrene ville ha kvittet seg med. Velbrukt etter livslangt bruk, og full av håndskrevne notater og understrekninger som den sannsynligvis er, måtte den være det mest verdifulle de eide. I stedet for å sende en tung Bibel til deres niese i Statene (de var fattige), hadde det vært enklere å sende penger i posten så hun kunne kjøpe en ny.

Og dette leder oss til et annet problem: Mary Anne ga sønnen sin en Bibel når han var ung. I stedet for en utgave på gaelic, var det en engelsk oversettelse, en Revised Standard Version. RSV-utgaven ble utgitt første gangen i 1952, på den tiden da vekkelen på Lewis var i ferd med å brenne ut. Bibelen som Trump fikk ble gitt ham ved en søndagsskoleavsluttning i First Presbyterian Church i 1955. Da var Donald Trump ni år. Det var denne Bibelen han brukte da han avla presidenteden i 2017. Det er med stolthet at Trump refererer til at det var denne Bibelen moren ga ham. Han har ikke nevnt noen annen.

Alle liker en god histoerie, og historien om 'Donald's Bibel' er en historie mange har funnet inspirerende. Men troen vår krever at vi taler sant, og da har myter ikke noen plass, (selv om noen foretrekker å tro en løgn). USAs 45 president har ingen Bibel fra vekkelsen på Hebridene i Det ovale rom. Tvert om, som sin mor er det tvilsomt om han kjenner til vekkelsen på Lewis, for ikke å snakke om hans 'liksom' grandtanter. Dessverre er hele historien en gigantisk fabrikasjon."

Vekkelse koster

"Leonard Ravenhill (bildet), en personlig venn av A.W Tozer og en lidenskapelig bønnens mann, bs mye om vekkelse. En gang sa en pastor til ham:

- Vi skulle ønske vekkelsen kom til oss slik den kom til  Hebridene.

Ravenhill svarte:

- Men kjære bror, vekkelsen kom ikke til Hebridene gjennom ønsketenkning. Himlene ble åpnet, og Herrens mektige kraft rystet de øyene fordi skrøpelige barn av støvet helliget en faste og samlet en høytidsforsamling, og ventet tårevåte, trette og med møye for Guds trone."

- John Wesley Adams i 'Åndens ild og vekkelse', Prokla Media 2019, side 25-26

Lev et virkelig åndelig liv - ikke et liv i innbilning

Jeg har valgt å oversette en artikkel til av fader Seraphim, munken som vil bygge et ortodoks kloster på Hebridene. For tiden oppholder han seg på Iona.

Artikkelen inneholde djup åndelig visdom. Les den sakte. Dvel ved ordene. Be over dem.

Når alt kommer til alt, hva har jeg oppnådd? Etter denne uken i teltet, alene for å møte Gud og meg selv, hva har jeg lært? Det første som kommer opp i mitt hjerte er hvor nært jeg er en åndelig død, og hvor fullstendig uforberedt jeg er til å sta ansikt til ansikt med Gud.

Jeg har lært hvorfor ørkenfedrene, disse engleaktige vesenene av kjøtt og blod, døde i det de spurte om mer tid til å omvende seg. Jeg har lært at mine utvendige livs gester er tomme, bare fylt med en overfladisk substans av død. Jeg har lært at jeg lever et innbilt liv, mens sannheten er at jeg er død, og at jeg spiller et skuespill på en briljant måte, rett foran nesen til min egen samvittighet. Jeg har lært, og jeg ber om at jeg aldri glemmer, at jeg er død, og at bare Kristi nedstigning til døden kan bringe meg tilbake til livet.

Hvor fullstendig meningsløse disse ordene er for meg: 'Jeg er død, og Du er livet'. Og likevel, hvor smertefullt virkelig, hvor sanne de er på den mest basale, materielle måte. Jeg er død, og bevisstheten om dette kutter lik en kniv gjennom alle falske realiteter jeg så møysommelig har samlet meg gjennom årene - innbilte realiteter, som handler om meg selv, om verden, om Gud.

Når alt kommer til alt har jeg lært at en kristens kamp er en kamp for Livet, og har ikke noe å gjøre med noe annet. Min kamp handler ikke om noen av de sosiale spørsmålene som verden er så oppslukt av: min kamp dreier seg ikke om politiske eller moralske spørsmål. Min kamp handler om å være i live, mitt eneste mål, mitt absolutte endelige oppslukende mål er å overvinne døden.

Den eneste veien jeg kjenner med bakgrunn i den grunnleggende realiteten som døden innebærer, er Kristus og Hans oppstandelseskraft. Jeg reiser videre med med forvissningen om at jeg har lært noe. Man kan bare ta fatt på denne veien ved å omvende seg; og det er en form for omvendelse som skremmer meg. Skremmer meg, fordi den truer med å forvandle alt det jeg er, alt det jeg lært over tid og som jeg kjenner og som jeg elsker ved meg selv.

Omvendelse: begynnelsen og slutten. Alt annet er innbilning. Alt annet er bortkastet. Alt annet er en distraksjon fra den virkelige kampen og det virkelige målet: å overvinne døden og forbli i live.

Tilgi meg, og vær så snill å be for meg.

Steder med 'flortynn hinne' hvor vi møter Gud

Artikkelen jeg gjerne vil få dele med deg, og som jeg har oversatt, er skrevet av fader Seraphim, som arbeider for å etablere et ortodoks kloster på Kilninian på Hebridene. Stedet hvor klosteret er tenkt opprettet, hørte til det berømte klosteret på Iona:

'Folk har helt rett, Iona er sannelig 'a thin place', et fantastisk keltisk uttrykk, som beskriver et spesielt sted hvor himmel og jord møtes. Det jeg ikke visste før jeg kom for denne uken (og kanskje det mange av oss ikke føler) er hvor forferdelig skremmende Himmelen er. Kanskje 'skremmende' ikke er rett ord, ærbødig, full av forundring, fullstendig fremmedartet for oss og dermed skremmende på grunn av sin fremmedartede natur - dette er bare svake beskrivelser, men de er de beste jeg er i stand til. 

Iona har en slik 'flortynn hinne', men gjennom dette tynne dekket kan en se en skremmende åpenbaring. Det er nettopp fordi dette er en slik 'flortynn hinne' at de er skremmende. Man ser gjennom dem, og det vi ser i dette gjennomsiktige er Guds sanne ansikt: ikke en behersket, temmet Gud; ikke en Gud som er plukket fra hverandre og så satt sammen igjen for å tilpasses vår syndighet og skrøpelighet; ikke en Gud formet av våre følelser og billige gudfryktighet; ikke en Gud av menneskelig kultur og tradisjon; ikke en politisk korrekt eller ukorrekt Gud - men den LEVENDE GUD. Et Væren utenfor det som er, en uskapt Skaper av alt det som er, den Ene uberørte, ubeskrivelig med skapte ord, filosofier eller konsepter. Den fryktinngytende Gud, den Gud som knuser, den Gud som ytrer sine ord og som gjør at jorden smelter; den Gud som kommanderer: Vær stille, og vit at Jeg er Gud-

Og bli på et slikt 'flortynt sted' som Iona er skremmende på grunn av Den skremmende Væren som plutselig blir synlig og som du nå står ansikt til ansikt med. Jeg har lært at det å stå ansikt til ansikt med Gud er skremmende, fordi et hvert møte med Gud er et øyeblikk av en total utlevering og av dom; vi avkles og det felles dom over oss selv, av våre nøye innsamlede avguder og våre forferdelige manipuleringer av guddommelige realiteter. 

Gud er et fremmed Vesen for oss, fordi vi er blitt fremmedgjorte for Ham. Slike 'flortynne hinner' er farlige steder; nærm deg dem med ærefrykt, som om du nærmer deg Guds ansikt. Du er i et øyeblikk av dom'.

Våren er kommet til Iona og Hebridene

Det gir meg et visst håp om at våren er underveis når Påskeliljene begynner å blomstre på Iona. Vi merker det også litt her på våre breddegrader. Det drypper fra takskjegget. Og meisene har begynt å synge litt mer intenst.

Bildet er hentet fra Iona klostreret i Skotland, og ble tatt i går. Iona er en liten øy i det som kalles Inner Hebrides, på vestkysten av Skotland. Øya var selve senteret for keltisk kristendom i fire århundrer, og er kjent for sin gjennomskinnelighet og skjønnhet. I klosterkirken feires det fortsatt daglige gudstjenester, etter benediktinsk mønster. Klosterkommuniteten tar imot ca 50 gjester hver eneste uke året rundt. Om sommeren kommer det tusenvis hit.

Nå er altså våren kommet til Hebridene og Skotland. Måtte den følge havstrømmene til våre kyster snart.