Med ryggen lent inntil solsvidde tjærebredde tømmervegger på et hus fra 1800-tallet, nøt jeg den vakre septemberdagens i stillheten. Vekkelsvis bad jeg Jesusbønnen, og leste litt i "Mose liv" av Gregorios av Nyssa.Gregorios av Nyssa (ca 332-395) utgjorde sammen med Basilios den Store og Gregorios av Nazianz den kretsen som er blitt kalt for de kapadokiske fedrene. Få teologer har vært så innflytelsesrike som disse. Ikke minst har Gregorios av Nyssa hatt stor betydning for den østkirkelige tradisjonen. Gregorios var særskilt fremstående som mystiker. Hans biografi om Moses, er en av mystikkens klasikkere. Her fremstilles Moses som en lærer i mystikk, som leder sitt folk djupere inn i kunnskapen om og kjennskapet til Gud. Boken gir oss også et fantastisk innblikk i den tidlige kirkens bibelutleggelse.
Vi skriver 2010. Jeg lener ryggen til tømmervegger fra 1800-tallet. Boken som ligger foran meg er fra 300-tallet. Kontinuitet er et passende ord i denne sammenhengen. Og jeg tenker: vi trenger de lange linjene, se sammenhengene, forstå at vi som lever nå står i en strøm fra begynnelsen av. Vår tid - så preget av hurtighet - skaper ofte løsrevethet. Og løsrevetheten skaper en illusjon - illusjonen av at vi er alene om å oppleve Gud, og særskilt dette at vi innbiller oss at vi er så mye mer opplyste enn alle andre.
Jeg har lest noen amerikanske predikanter som hevder at det finnes en særskilt åpenbaring for vår tid. Vi ser ting ingen andre har sett, og Gud åpenbarer for oss helt nye ting som har vært ukjent for alle andre i kirkens historie. Det eneste man sitter igjen med etter å ha lest det de skriver er en emmen følelse av overmot og skryt. For disse predikantene er det som om ingenting har skjedd siden urkirken og den nye apostoliske reformasjonen i det 21. århundre.
Men Gud har nok noen overraskelser på lur for alle som graver seg tilbake til den tidlige kirkens historie. I møte med dem kjenner vi på vår egen tids åndelig fattigdom.
