Det er Herrens påske

Kristus er oppstanden fra de døde. Stå opp, du også! Kristus som sov, har våknet. Våkn opp, du også! Kristus har gått ut fra graven, fri deg fra syndens lenker! Helvetes porter åpner seg, døden er tilintetgjort, det gamle menneske er avlagt og det nye er endelig satt fri!

Om dere i Kristus er blitt til en ny skapning, forny dere! Det er Herrens påske! Til Treenighetens ære sier jeg det en tredje gang: Herrens påske! Det er festenes fest, høytidenes høytid som overgår alle menneskelige fester. Det er oppstandelsens dag og begynnelsen til det sanne liv. La oss bryte ut i jubel og glede, la oss omfavne hverandre!

- Gregorios av Nyssa (359-394). Spilte en viktig rolle ved kirkemøtet i Konstantinopel i 381. Ble overtalt av sin bror Basilios til å bli biskop av Nyssa i Kappadokia. Forfatter blant annet av en bok om Moses. Sitert fra: Kysse spor av Peter Halldorf. Luther Forlag 2002, side 129.

En åndelig mor i den tidlige kirken

Bloggen Monastisk er i dag oppdatert med en artikkel om Hl.Macrina, søster til Gregorios av Nyssa, Basileios av Cæsarea og Peter av Sebaste.

Bloggen Monastisk finner du her:

http://www.monastisk.blogspot.com

Et paradoksalt mangfold

I dag møtes jeg av disse ordene fra Gregorios av Nyssa, og de gir uttrykk for sann kristen tro om den treenige Gud:

Alt det Faderen er, ser vi åpenbart i Sønnen; alt det Sønnen er, er også Faderens; for hele Sønnen bor i Faderen, og Han har hele Faderen boende i seg.

Sønnen som alltid lever i Fadern kan aldri skilles fra Ham, heller ikke kan Ånden noensinne skilles fra Sønnen som virker gjennom Ånden. Den som tar imot Faderen, tar også imot Sønnen og Ånden. Det er ikke mulig å kunne tenke seg at man skulle kunne atskille dem eller skjelne mellom dem; man kan ikke forestille seg Sønnen skilt fra Faderen, heller ikke kan man skille Ånden fra Sønnen.

Mellom de tre eksisterer det et fellesskap samtidig som noe er særskilt for hver av dem, noe som er hinsides vår fatteevne. Forskjellen mellom personene reduserer ikke enheten i deres natur, heller ikke fører den delte enheten til en sammenblanding av de særtrekk som utmerker de tre personene.

Undre dere ikke over at vi beskriver Guddommen som samtidig forent og skilt, som talte vi i gåter. Her dreier det seg om et særegent og paradoksalt mangfold-i-enheten og enhet-i-mangfoldet.

Hva innebærer det å se Gud?

Bloggen 'Monastisk' er oppdatert med en artikkel om Gregorios av Nyssa. Den har tittelen: 'Dette er hva det innebærer å se Gud: at en aldri får sitt begjær mettet'.

Du finner bloggen Monastisk her:

http://www.monastisk.blogspot.com

Hva slags budskap forkynner vi om frelsen? Del 2

Troen alene, sa en del av reformatorene, men kan troen stå alene?

Frelse - rett forstått - handler om omvendelse, dåp, kirkemedlemskap, gjerninger som en frukt av omvendelsen - og handler ikke mindre om nåde enn troen selv. På en måte står troen alene, men troen består av flere komponenter.

Derfor - i stedet for å destilere alt ned til begrepet tro - er det slik at Skriften, Kirkefedrene og Reformatorene faktisk la ned en stor innsats i dette å se frelsen i den konteksten den står i, og alle de tingene som troen handler om.

En av Kirkefedrene, Gregorios av Nyssa, sa det slik: "tro er den eneste betingelsen ved omvendelsen, likevel handler sann tro om at omvendelsen går foran troen og den sanne troens frukt er kjærlighetsgjerninger. Omvendelse i seg holder ikke, men hjelper oss til å motta Kristi forsonings fordeler. Omvendelse er å vende seg bort fra sin synd, mens tro er å vende seg til Guds nåde. Sammen konstituerer de den ene avgjørende snuoperasjonen.

Den tidlige lutherske teologen Philip Melancthon sa at "omvendelse og tro er så uløselig sammenfiltret i Skriften at det er umulig å tildele den ene eller den andre en midlertidig eller logisk prioritet."

(fortsettes)

Hellighetslengsel, del 5

Vi har vel alle opplevd det - en eller annen gang - møtet med et menneske som bærer Kristus med seg. Atmosfæren endres i rommet når de stiger inn. De sier som regel ikke så mye, men ordene deres har vekt og blir værende igjen etter dem. Øyene deres er milde, deres vesen er fredfullt og de haster ikke. Får man det privilegiet å be sammen med dem, er det som himmelen åpnes over deg.

Jeg har møtt noen slike - og glemmer det aldri. Ordet er blitt inkarnert i deres liv. En av dem, var en rumener. Vi stod i en ring og ba, da jeg og de andre, la merke til ham. Hans ansikt lyste når han talte med Gud i bønn. Hans stand var ringe, som vi sier på gammelmodig språk. Djup fattigdom preget hans hverdag. Men han levde med Gud. Denne rumeneren hadde ikke bare kunnskap om Gud, men kjennskap. Han kjente Den han oppgikks med. Ordet var blitt forkroppslighet i hans liv og vesen.

Det er vel dette vi lengter etter alle sammen?

Den hellige Gregorios av Nyssa har sagt:

"Guds nåde kan ikke ta bolig i dem som flykter unna frelsen. Heller ikke er menneskets dyd av en slik art at dne er i stand til å opprette det virkelige livet i de sjeler som er uberørt av nåden. Men når gjerningenes rettferdighet og Åndens nåde samtidig kommer sammen i den samme sjel, da er de to tilsammen i stand til å fylle den med velsignet liv."

Jeg tenker på de sterke ordene fra Kolosserbrevet:

"For han har fridd oss ut av mørkets makt og ført oss over i sin elskede Sønns rike." (Kol 1,13)

For å sitere Gregorios igjen:

"Gjennom den gjenfødelsen som kommer fra oven, blir vår natur forvandlet fra å være forgjengelig til å bli uforgjengelig. Dette skjer ved å fornye det gamle menneske som på nytt ikler seg det guddommelige bildet som Gud gav det i begynnelsen i skapelsen ... Det som skaper liv i dem som er døpt, det er Ånden, som Herren selv talte om da Han sa: Ånden er livets giver."

(fortsettes)

Kristus lever, det er døden som er død!

KRISTUS ER OPPSTANDEN! JA, HAN ER SANNELIG OPPSTANDEN!

Denne påsken har lysets seier over mørket fått en enda sterkere betydning for meg personlig enn før. Det har nok sammenheng med min egen kamp med en vanskelig sykdomssituasjon, hvor jeg sliter med mange slags tanker.

Ved skapelsen leser vi at "jorden var uformet og tom, og mørket lå over dypets overflate." Midt i dette mørke og kaos taler Gud og Han sier: "Det bli lys. Og det ble lys". Det aller første som skapes er lyset. Det er lyset som splitter mørket.

Så leser vi de vakre ordene om inkarnasjonens under i prologen til Johannes evangeliet: "I ham var liv, og livet var menneskenes lys. Og lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det."

Lysets endelige seier over mørket kommer i og med Kristi oppstandelse. Som det heter i oppstandelseskapitlet i 1.or 15,54-55: "Døden er oppslukt, seieren vunnet. Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier?" Som det heter i Johan Halmrast's vakre salme: "Han er ikke lenger i graven, hvor bleknet i døden han lå. Jeg levende så ham i haven og aldri så skjønn jeg ham så."

Påskenatten.

Hva er dette for en natt, som i følge Gregorios av Nyssa - en av de såkalte kapadokiske fedre - "er lysere enn dagen" og som de ortodokse kristne kaller "den strålende natten"? Det er tiden da døden led det endelige nederlaget.

I en gammel ortodoks liturgi heter det:

"Kristus er oppstanden fra de døde, med døden beseiret Han døden og til dem i gravene gav Han liv."

Ingenting er det samme etter at Jesus steg ut av gravnattens mørke. Kristus lever, det er døden som er død!

Den Uutsigelige og Ubeskrivelige vil gjøre oss til sitt avbilde

Jeg kom over noen ord av Gregorios av Nyssa (ca 330-395), som jeg har forsøkt å oversette. De er ikke bare vakre, men innholdet grensesprengende og med store teologiske dybder. De handler om Guds plan med den enkelte av oss. Om vi fikk se noe av den ville vi fylles med glede og djup takknemlighet, med siden av en stor forundring om Guds nåde og Hans verk i oss.:

"Denne Kristus altså som overstiger vår fatteevne og vår forstand, denne den Uutsigelige, den Ubeskivelige ville på nytt gjøre deg til Guds avbilde; og med denne plan ble Han på grunn av sin kjærlighet til menneskene til den usynlige Guds avbilde, slik at Han med sin egen skikkelse som Han hadde antatt, kunne ta skikkelse i deg, slik at du gjennom Ham igjen formes etter urbildet av den første skjønnheten og bli hva du var fra begynnelsen av."

De lange historiske linjene

Med ryggen lent inntil solsvidde tjærebredde tømmervegger på et hus fra 1800-tallet, nøt jeg den vakre septemberdagens i stillheten. Vekkelsvis bad jeg Jesusbønnen, og leste litt i "Mose liv" av Gregorios av Nyssa.

Gregorios av Nyssa (ca 332-395) utgjorde sammen med Basilios den Store og Gregorios av Nazianz den kretsen som er blitt kalt for de kapadokiske fedrene. Få teologer har vært så innflytelsesrike som disse. Ikke minst har Gregorios av Nyssa hatt stor betydning for den østkirkelige tradisjonen. Gregorios var særskilt fremstående som mystiker. Hans biografi om Moses, er en av mystikkens klasikkere. Her fremstilles Moses som en lærer i mystikk, som leder sitt folk djupere inn i kunnskapen om og kjennskapet til Gud. Boken gir oss også et fantastisk innblikk i den tidlige kirkens bibelutleggelse.

Vi skriver 2010. Jeg lener ryggen til tømmervegger fra 1800-tallet. Boken som ligger foran meg er fra 300-tallet. Kontinuitet er et passende ord i denne sammenhengen. Og jeg tenker: vi trenger de lange linjene, se sammenhengene, forstå at vi som lever nå står i en strøm fra begynnelsen av. Vår tid - så preget av hurtighet - skaper ofte løsrevethet. Og løsrevetheten skaper en illusjon - illusjonen av at vi er alene om å oppleve Gud, og særskilt dette at vi innbiller oss at vi er så mye mer opplyste enn alle andre.

Jeg har lest noen amerikanske predikanter som hevder at det finnes en særskilt åpenbaring for vår tid. Vi ser ting ingen andre har sett, og Gud åpenbarer for oss helt nye ting som har vært ukjent for alle andre i kirkens historie. Det eneste man sitter igjen med etter å ha lest det de skriver er en emmen følelse av overmot og skryt. For disse predikantene er det som om ingenting har skjedd siden urkirken og den nye apostoliske reformasjonen i det 21. århundre.

Men Gud har nok noen overraskelser på lur for alle som graver seg tilbake til den tidlige kirkens historie. I møte med dem kjenner vi på vår egen tids åndelig fattigdom.

Håpet om å se Gud

Jeg holder på å lese en bok av den hellige Gregorios av Nyssa, om livet til Moses. Denne Gregor av Nyssa (359-394) var en åndelig veileder som satte djupe stor etter seg. Han spilte også en viktig rolle ved det økumeniske kirkemøtet i Konstantinopel i 381 da treenighetslæren ble formulert. Broren hans, Basilios, overtalte Gregorios til å bli biskop av Nyssia i Kapadokia. Men det var først og fremst på den åndelige erfaringens område at Gregorios hadde sin store styrke.

Om det å se Gud skriver han:

"Å se betyr i Skriften det samme som å eie. Å 'få se Jerusalems lykke' er det samme som 'å eie det gode i Jerusalem'. Når profeten sier: 'Må den onde dø og ikke se Herrens herlighet', betyr det 'Må han ikke ga del i Herrens herlighet.'

Den som ser Gud, har i virkeligheten vunnet alt det som anses for å være godt: evig liv, varig frihet fra forgjengelighet, udødelig lykksalighet, et evig rike, varig glede, en stemme som full av behag synger i ånden, evig fryd, kort sagt: alt godt.

Dette er det håp som saligprisningene rekker oss. Villkåret for å se Gud er hjertets renhet, og mitt sinn er igjen i villrede som om det var utsatt for bedrag. Er ikke hjertets renhet uoppnåelig, noe som overstiger vår menneskelige naturs evne?

Nå er sant og visst de som lærte at det å be Gud er hinsides vår evne, selv salige. På den annen side, saligheten er å se Gud og skjenkes dem som har et rent hjerte. Således må hjertets renhet. som fører oss til saligheten, tydeligvis ikke være noe uoppnåelig. Derfor kan vi si at de som med Paulus lærer at det å se Gud overstiger vår evne, har rett, og at Gud ikke motsier dem når de lover at de som har et rent hjerte skal se Gud."

Ikonet fremstiller Gregorios av Nyssa.

Kristus i oss

Paulus viser oss hvilken kraft som ligger i Kristi navn når han kaller Ham Guds kraft og visdom, vår fred, det lys som ingen kan nærme seg, vår helliggjørelse og gjenløsning, vår yppersteprest, vårt påskelam, våre sjelers forsoning, en 'utstråling av Guds herlighet og bildet av hans vesen', den som har skapt alle tidsaldre, åndelig mat og drikke, klippen og vannet, grunnvollen for vår tro, hjørnesteinen, den usynlige Guds bilde, en veldig Gud, hode for legemet som er kirken, den førstefødte blant mange brødre, en megler mellom Gud og mennesker, en enbåren sønn kronet med ære og herlighet, herlighetens herre, alle tings opphav, rettferdighetens herre, og dertil også fredsfyrste, konge over alt og den som har herrevelde over et rike uten grenser.

Når alt dette legges sammen og betydningen i de ulike navn hentes frem, gir det en viss forestilling om den forunderlige betydningen av navnet Kristus og Hans majestet, som ikke han utlegges med ord. Ved Guds godhet har vi som kalles "kristne" fått den ære å dele hans navn, som er det største, viktigste og mest opphøyde av alle navn.

Av dette følger at alle de titler som uttrykker navnets betydning skal ha sitt motstykke i oss. Hvis vi ikke skal fremstå som løgnere når vi kaller oss kristne, må vi vitne om Kristus med våre liv.

Gregorios av Nyssa (359-394)

Theosis - deltakere i guddommelig natur, del 2

Mennesket ble skapt i sin Skapers bilde og lignelse. Vi leser om dette i 1.Mos 1,26-27: "Da sa Gud: La oss skape mennesker i vårt bilde, som et avbilde av oss! De skal råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen, over feet og alle ville dyr og alt krypet som det kryr av på jorden. Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem."


Innholdet i disse ordene er overveldende. For hva sier ikke disse ordene? Mennesket ble skapt i Guds bilde, og hvert eneste menneske er kalt til å bli Gud lik! Vi er kalt til å være deltagere i guddommelig natur, til å bli hellige, ikke bare før syndefallet, men like mye etter det. I den gamle pakt utvelger Gud et folk - Israel, til å være en hellig nasjon. Når Herren åpenbarer seg på Sinai sier Han: "Dersom dere nå vil lytte til mine ord og holde min pakt, så skal dere være min eiendom framfor alle andre folk; for hele jorden er min. Dere skal være et kongerike av prester og et hellig folk for meg. Dette er de ord du skal tale til israelittene." (2.Mos 19,5-6)


Utvelgelsen av Israel er begynnelsen til virkeliggjørelsen av denne Guds evige hensikt. Den guddommelige utvelgelsen av Israel, var av en kollektiv karakter. Senere fikk det en individuell karakter i livene til David og Salomo, og til profeter og dommere.


I den nye pakt blir dette enda tydeligere. Da blir Gud selv menneske og påtar seg menneskelig natur, og gjør den guddommelig ved å forene den med sin egen guddommelige natur.


Vårt opprinnelige og enestående kall er theosis. Men hva betyr det at vi er skapt i Guds bilde?


Går vi til Kirkefedrene så ser vi at de hadde ulike innfallsvinkler for å svare på dette viktige spørsmålet. Med Guds bilde henviser de til menneskets kongelige tjeneste, og tenker da på at vi er Guds ypperste skapning og på vår autoritet over det skapte. Eller de ser "bildet" i menneskenaturens åndelige aspekt - sjelen. I menneskets selvbestemmelse, det at vi er i stand til å gjøre frie valg. Andre ganger snakker de om "bildet" som sjelens enkelhet, dens udødelighet, som Den Helliges nærvær i oss.


Hos den hellige Gregorios Palamas kan vi lese dette: "Vi kan ikke bare kalle sjelen for menneskelig, heller ikke bare kroppen, men begge sammen, og det var om det det ble sagt at det ble skapt av Gud i Hans eget bilde." Og dette samstemmer med Bibelen. Den omtaler mennesket som ånd, sjel og legeme, som et hele. Den hellige Gregorios av Nyssa sa det slik:


"Derfor var det at Guds Ord i det det sa at mennesket var skapt i Guds bilde, innebefattet alt i en setning. Det var det samme som å si at Han skapte menneskenaturen til å ta del i alt godt."


Et veldig viktig ord i denne sammenhengen er Forkynneren 3,11: "Alt skapte han vakkert i sin tid. Også evigheten har han lagt i menneskenes hjerter." I oss alle er det et frø som er spirekraftig. Det begynner å spire den dagen vi blir født på ny - da vi får del i guddommelig natur. Theosis oppnås litt etter litt, etter hvert kommer bildet mer og mer fram, i den prosessen som kalles helliggjørelse.


(fortsettes)

Gregorios av Nyssa om Moses

I går gikk jeg til sengs med en bok fra 300-tallet som sengelektyre! Den hellige Gregorios av Nyssa (332-395) skrev en biografi om Moses, som er oversatt til svensk og utgitt på Artos Bokförlag. Denne boken er spesielt interessant fordi den gir oss et innblikk i den tidlige kirkens bibelutleggelse. Sammen med den hellige Basilios den Store, og den hellige Gregorios av Nazianz dannet Gregorios av Nyssa den kretsen som er blitt kalt de kappadokiske fedre. Få teologer har hatt en slik innflytelse som disse. På en særskilt måte har Gregorios av Nyssa, gjennom sin skarpsindige syntese av teologi og filosofi hatt stor betydning for Østkirkens tradisjon.

Den hellige Gregorios var spesielt fremtredende som mystiker. Og biografien som han skrev om Moses, er en av den kristne mystikkens klassikere. Den svenske oversettelsen eer gjort direkte fra gresk. I sin bok fremstiller Gregorios Moses som en lærer i mystikk - en som leder sitt folk dypere og dypere inn i gudskunnskapens hemmeligheter. Men Gregorios skriver også om livet til Moses.

Gregorios av Nyssa ble født omkring år 332 og hørte til den tredje kristne generasjonen av en fremstående familie i Kappadokia, i den indre delen av det som er blitt kalt for Lille-Asia. Han var tredje sønnen i en søskenflokk på 10. Ikke bare hans bror Basilios, men også hans søster Makrina betydde mye for hans åndelige utvikling. Når man leser skriftene til kappadokierne får man en følelse av et veldig sterkt familiesamhold. Det er noe å tenke på at man allerede i den korte tiden som Kirken hadde eksistert hadde man rukket å utdanne kristne slekter. Til dette sterke samholdet bidro også ganske sikkert de usikre forholdene som den tidlige Kirken sto overfor, både innad og utad. De arianske stridighetene hadde blitt offisielt avblåst i forbindelse med kirkemøtet i Nikea år 325, men fortsatte i virkeligheten og ble fulgt av nye kristologiske og pneumatologiske lærestrider.

Jeg gleder meg til å ta fatt på boken til Gregorios, og kommer sikkert tilbake til den på bloggen. Det gjør jeg også med boken som Tore Lende har sendt meg, og som jeg fikk i posten i dag, nemlig: The Myth of a Christian Nation av en annen Gregory, nemlig Gregory A. Boyd! Med et hjerte som ikke synes å lystre resten av kroppen, noe som gir meg en hvilepuls på 120, er det ikke så mye annet jeg orker enn å sitte stille i godstolen i håp om at hjertet vil roe seg og slå normalt igjen. Jeg er veldig takknemlig for forbønn.