President Morsi tillater at kopterne får bygge kirke

Her kommer dagens store og positive overraskelse! Egypts president Mohammad Morsi har gitt grønt lys for at Den koptisk ortodokse kirke kan få bygge i byen Ny Nubaria i Beheriah provinsen.

Søknaden ble sendt til de egyptiske myndighetene for 17 år siden, så det har tatt sin tid!

Den 300 kvadratmeter store kirken vil få navnet Apostlene Peter og Paulus' kirke.

En talsmann for Den koptisk ortodokse kirke har gitt uttrykk for stor takknemlighet til president Morsi for tillatelsen til å bygge kirken. Det har han fått kritikk for. Dr.Naguib Gabrielil, som er president for den egyptiske avdelingen av menneskerettighetsorganisasjonen EUHRO, sier at takknemligheten fra kirkens representant ikke er et uttrykk for den koptiske befolkningen i Egypt. Landets grunnlov garanterer nemlig retten til å bygge kirker og landets president gjør bare jobben sin.

Kanskje vedtaket om byggestart heller er en måte å tilsløre det faktum at de kristne i Egypt har fått det mye vanskeligere etter at det muslimske brorskapet kom til makten. Det er fremdeles slik at Den koptisk ortodokse kirke venter på å få avklart 149 byggetillatelser for kirker. Disse er fremdeles ubehandlede.

Etter at den såkalte egyptiske 'våren' fant sted, har kopterne opplevd at flere av deres kirker er angrepet, stukket i brann, og de troende er blitt banket opp eller drept.

Bildet viser en av dagens vakre koptiske kirker.

Russere bosatt i Tyskland bygger kirker i Omsk-regionen i Russland

Russere bosatt i den nordtyske byen Halver, har de siste årene vært med på å bygge baptistkirker i Omsk-regionen i Russland. Det er blitt 17 kirker tilsammen, og menighetene vokser i antall.

De 22 russerne som har vært med på dette byggeprosjektet, og som kommer fra Tyskland, har opplevd dette som et kall fra Gud. Men det er ikke bare Omsk-regionen som ligger de dem på hjertet. I år hadde de planlagt å reise til Dagestan, men denne reisen ble dessverre forhindret, derfor fortsatte de arbeidet i Omsk. 19. mai var de samlet i en av baptistkirkene i Omsk for å fortelle om sitt arbeid. De sang salmer på tysk, til stor glede for de mange fremmøtte, og delte fra Guds ord.

Fram til 31. mai skal de bygge et nytt bedehus i en landsby i Omsk-regionen. Må Herren velsigne deres arbeid.

Behovet for kirkerommet når nød og tragedie rammer

Man kan mene mye om Den norske kirke. Men tragedien som har rammet oss så hardt, viser det store behovet som finnes i det norske folk for riter og liturgi, for kirkerommet, for noe som er større enn det hverdagslige, for det hellige. I nødens stund som denne har kirkerommet fungert slik for tusenvis av mennesker. I dag takker jeg Herren for prester og diakoner i Den norske kirke som har vært medvandrere for så mange sørgende. Men også frimenighetene har vært samlingsteder for sørgende. Selv deltok jeg på en flerkulturell gudstjeneste i Den internasjonale baptistkirken i Sandvika nå på søndag.

Men vi ser det igjen og igjen: når tragedier rammer, søker mennesker til kirkene. Det er et behov for å vise deltagelse, omsorg, tenne lys, be, sette ord på sorgen. Noen snakker foraktelig om dette som 'religiøsitet'. Det synes jeg man skal være veldig forsiktig med! Vi snakker nemlig om noe av det fineste som rører seg på djupet av mennesket. Enkelte tar også til orde for at vi ikke trenger kirkebygg, men kan likesågodt møtes i hjemmene. Da tar de ikke høyde for det vi er vitne til disse dagene, og som vi har sett så mange ganger før, nemlig at kirkerommet oppleves som noe godt, trygt, hellig.

For meg betyr kirkebygget og kirkerommet mye. Det er 'innbedte' steder, og er de riktig gamle sitter jo mye av den hellige historien igjen i veggene! Man kan formelig merke den. Nylig var jeg tilstede under en ortodoks gudstjeneste i en nybygd klosterkirke. Det var et godt rom å komme inn i. Ikke minst fordi denne klosterkirken er så vakker, med sine utrolig skjønne fresker og ikoner. Men også fordi den var full av bedende mennesker. Søndag snakket jeg med en god venn som nylig hadde vært på besøk i Portugal. Der hadde hun bodd i et gammelt kloster. For å komme til matsalen måtte de gå gjennom kirkerommet, som nå ikke lenger var i bruk. Hver gang hun gikk gjennom dette måtte hun stille be en bønn, sa hun. Gudsnærværet var påtagelig selv så mange årene etterpå.

Bildet viser vår 'nasjonalhelligdom', Nidarosdomen.

En presentasjon av verdens 10 eldste kirker

Kristeligt Dagblad presenterer på sin nettside en serie med bilder hvor de presenterer 10 av de eldste kirkene i verden. For alle de av mine lesere som er interessert i kirkehistorie er dette vel verd å se.

Bildet her er fra Dura Europos i Syria og viser utgravinger av en huskirke som kan dateres tilbake til 235 etter Kristus.

De øvrige kirkene som presenteres er:

Megiddo-kirken i den israelske byen Tel Megiddo, Hl. Antonios klosteret i Egypt, Saint-Pierre-aux-Nonnain i Frankrike, Hl Maria av Zion i Etiopia, Trier-katedralen i Tyskland, Hl Simeon kirken i Syria, Hagia-Sofia i Tyrkia, Hl Katharia klosteret i Egypt og Fødselskirken i Betlehem.

Du finner bildene og omtalen her:

http://www.kristendom.dk/artikel/418801:Billeder--Billedserie--De-10-aeldste-kirker-i-verden?image=0#image

Kirkebygg eller husmenighet

Den svenske avisen Dagen har hatt en interessant artikkel om kirkerommet er hellig, eller om det er menneskene som utgjør kirken.

For den som leser Det nye testamente er det vel ingen tvil om at det er menneskene som utgjør kirken. Apostelen Paulus skriver blant annet i 1.Kor 12,27: "Nå er dere Kristi kropp, og hver for seg er dere lemmer på Hans kropp."

Når det er sagt, har jeg med tiden fått mer og mer sans for kirkebygget, særlig gamle kirkebygg. Jeg vet det er enkelte idag som gjør seg til sterke tilhengere av husmenigheter. Å samles i hjemmene blir et mål i seg selv, i en slags protest mot det man så foraktelig kaller religiøsitet. I denne sammenhengen understreker man gjerne at de første kristne kom sammen i hjemmene. Det er riktig, men det synes for meg som om man ser bort fra at de første kristnes samlinger skjedde i hjem som var store nok til at mange kunne komme sammen, og ser også bort fra at disse samlingene hadde et liturgisk preg. Jeg ser poenget med husmenigheter, særlig på steder med forfølgelse, hvor det å samles i hjemmene er den eneste muligheten. Men samlinger i hjemmet gjør det nødvendigvis ikke enklere for kirkefremmede å komme til møtene. Kanskje heller tvert imot. Det kan være at det blir for nært, og for enkelte også for sært.

Jeg setter stor pris på å stige inn i et kirkerom som bærer preg av å ha blitt brukt til gudstjenester gjennom mange år. Slike steder bærer med seg en atmosfære preget av bønn og stillhet, som nærmest er til å ta og føle på. Dessuten inngir de en ærbødighet for det hellige. Slik fungerer ikke husmenigheten, eller dagens scenekirker.

I artikkelen i Dagen hevdes det med rette at mange frikirker stort sett kun er et prekelokale. Da spiller det liten rolle hvordan dette lokalet ser ut. Jeg har vært til stede i noen slike lokaler opp gjennom årene, og mange av dem er jo stort sett lagerlokaler som er omgjort til en forsamlingssal. Gjerne med en stor scene, og en gjennomsiktig plexiglass prekestol. Ingen bilder, ikke noe som kan ligne på noe som har med en kirke å gjøre.

Hvor annerledes det da er å stige inn i en gammel kirke som er "innbedt", og som inneholder liturgiske uttrykk som symboliserer viktige sider ved den kristne tro.

På bildet ser vi en serbisk ortodoks munk i et gammelt kloster.

Se også:
http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=219115

Baptistkirke i Abkhasia mangler midler til å fullføre kirkebygg. Vil du være med å redde mennesker for evigheten?

Også i Abkhasia, hvor nesten 100 prosent av befolkningen er muslimer, kommer mennesker til tro på Jesus. Baptistene i landet har arbeidet hardt for å få bygget en kirke, og mangler 150.000 norske kroner for å få den fullført. Penger de ikke har. Situasjonen ble spesielt vanskelig da en norsk misjonsorganisasjon besluttet å trekke seg ut av byggeprosjektet. Begrunnelsen er at de ikke vil bygge kirkebygg, men vinne mennesker for Jesus. Det er ikke vanskelig å følge det argumentet, men poenget er at i en rekke land trenger man også kirkebygg, for å kunne drive sin virksomhet. Kulturen er forskjellig fra land til land, og i enkelte sammenhenger tjener nettopp et kirkebygg til at mennesker søker dit, for å bli kjent med Jesus! Vi har sett dette gjentatte ganger i Russland, hvor det har vært svært viktig å skaffe til veie et husrom hvor de kristne kan ha møter. Og som de eier selv.

Baptistkirken i Abhkasia vil bli et senter for misjon og evangelisering. Skal vi gi våre trossøsken i dette sterkt muslimske landet en mulighet for å nå landets befolkning med evangeliet?

Frihet forlag og misjon, som drives av pastor Ulf Magne Løvdahl har satt seg som mål å skaffe til veie de resterende 150.000 kronene. Vil du være med å støtte arbeidet, kan du gi din gave til konto: 0532.16.82962. Ønsker du mer info kan du kontakte Ulf Magne Løvdahl. Send e-post til post@baptistene.info og vi kan videreformidle din e-post. Aksjonen for å fullføre Baptistkirken, er et samarbeid med Høyland Misjon i Lindesnes.

Det er et forhold vi også må ta med i betraktningen: Om dette kirkebygget skulle bli stående der halvferdig, vil det være et veldig dårlig vitnesbyrd overfor den muslimske befolkningen. Det ville være et vitnesbyrd om en mislykket misjonsvirksomhet i et muslimsk land, og at kristne ikke støtter hverandre.

Jeg ber og håper at Ulf Magne Løvdahl skal lykkes med å samle inn disse pengene. Små og store beløp er alle like velkomne. Det gjelder tusenvis av menneskers frelse i dette landet.

Bildet viser abkhasiske kristne som blir døpt. (Foto: Troens Bevis)

Verdens eldste kirkebygg?

Det har vært veldig spennende å følge med på de arkeologiske utgravningene som nå pågår i Rihab i Jordan. Lederen for The Rihab Centre for Archaeological Studies, arkeologen Abdul Qader Hussan mener de nå har funnet ruinene av det som kanskje er verdens eldste kirke. Kirken kan skrive seg tilbake til år 30-70 e.Kr. Ruinene er funnet begravd under en nyere kirke, Hellige Gregorius, som ble bygget rundt 230 e.Kr. Sammen med funnet av ruinene etter kirken, er det også funnet vakre gjenstander, som sansynligvis har vært i liturgisk bruk. Det siste må være noe utfordrende for de av våre venner som er allergiske mot alt som smaker av liturgi eller bruken av gjenstander i gudstjenesten. :-D Blant funnene som er gjort er lamper med inskripsjonen "herlighet".

I følge BBC er kiken bygget i det som kan ha vært en naturlig hule, og den er blitt brukt både som kirkebygg og som bolig. Selve kirkerommet er rundt tolv meter langt og syv meter bredt. Inne i dette rommet finnes det en sirkelform som trolig er brukt til gudstjenester. Dette området, av en type som går under betegnelsen apsis eller korrunding. Fra før av kjenner man bare til en apsis i et underjordisk rom - og i det tilfellet vet man med sikkerhet at det dreier seg om en kirke.

Den jordanske arkeologen, Abdul Qader al-Husan forteller at de har gjort funn som tyder på at denne kirken gav ly til de første kristne. I en mosaikk i bygningsrestene som nå er funnet, beskrives grunnleggerne som "de 70 som var elsket av Gud og guddommelige".

Funnet av dette som sansynligvis er en kirke, er gjort i den nordlige delen av Jordan, på grensen til Syria.

Jeg gleder meg over dette spennende arkeologiske funnet, da det er med på å bekrefte historien om de første kristne, og hvordan de kom sammen både i hjemmene og i bygninger som var spesielt innrettet for gudstjenestelig bruk.

Kirkerom og Gudsnærvær

I Det gamle testamente kunne Guds nærvær knyttes til den fysisk bygning, enten det dreide seg om tabernaklet i ørkenen eller Templet i Jerusalem. I Det nye testamente slår kirkens første martyr, diakonen Stefanus fast at "Den Høyeste bor ikke i hus som er gjort med hender, som profeten sier: Himmelen er min trone, og jorden en skammel for mine føtter. Hva slags hus kan dere da bygge for meg, sier Herren, eller hvor er stedet hvor jeg kan hvile?" (Apgj 7,48-49. Norsk Bibel 88/07) I Den nye pakt er Gud nærværende med sin Ånd i den som er blitt gjenfødt ved troen på Jesus Kristus. "Vet dere ikke at dere er Guds tempel, og at Guds Ånd bor i dere." (1.Kor 3,16. Norsk Bibel 88/07)


Likevel taler apostelen Paulus i 1.Tim 3,15 om Guds hus som samlingen av de troende på ett sted på følgende måte: "Men i fall jeg dryger, vil jeg at du skal vite hvordan en bør ferdes i Guds hus, som er den levende Guds menighet, sannhetens støtte og grunnvoll." (Norsk Bibel 88/07)


Det apostelen her sikter til er den gudstjenestefeirende menighet. Det kommer tydelig frem når han snakker om "hvordan en bør ferdes i Guds hus". De først kristne kom sammen i huskirker, hus tilhørende kristne som hadde store nok hus til at menigheten kunne komme sammen. Når jeg var i London i fjor var jeg blant annet i British Museum, og kunne der se eksempler på hvordan disse tidlige huskirkene så ut. Det er tydelig at de hadde en form for liturgisk utsmykning. I epistlene i Det nye testamente finner vi da også flere eksempler på skriftlige uttrykk, blant annet bønner og bekjennelser, som med stor sannsynlighet er brukt liturgisk i disse samlingene. Ikke minst i forbindelse med brødsbrytelsen. Et eksempel på dette er ordene fra 1.Kor 10,16-17 som med stor sannsynlighet er en slik liturgisk tekst: "Velsignelsens beger som vi velsigner, gir den oss ikke del i Kristi blod? Brødet som vi bryter, gir ikke det del i Kristi kropp? Fordi det er ett brød, er vi alle èn kropp. For vi har alle del i det ene brød." (NTR 05) Og for å gi et eksempel på en av de første trosbekjennelsene brukt i den tidlige kirken henviser jeg til 1.Tim 3,16: "Samstemt bekjenner vi at gudsfryktens mysterium er stort: Han ble åpenbart i kjøtt og blod, rettferdiggjort i Ånden, sett av engler, forkynt for folkeslag, trodd i verden, tatt opp i herlighet." (NTR 05) Dette er ord vi kjenner igjen fra de senere trosbekjennelsene, ikke bare den apostoliske og den nikenske, men forløperne til disse. Tekstene fra 1.Kor 10,16-17 og 1.Tim 3,16 ble sannsynligvis lest i forbindelse med nattverdfeiringen. Legg merke til ordlyden i den nye norske oversettelsen: "Samstemt bekjenner vi..."


Det gjør noe med meg å skride inn over dørterskelen til en kirke som jeg vet er vigslet for gudstjeneste og bønn. Gjerne en som har stått noen tusen år! Det å tre inn i kirkerommet og vite at her er det blitt bedt, sunget og feiret nattverd av mennesker som nå er en del av den himmelske gudstjenestefeirende forsamling, er sterkt. Jeg får ikke den samme følelsen når jeg går inn i en gammel fabrikkbygning som er omgjort til en moderne møtesal, hvor man skal lete lenge etter noe som kan minne om at det er kristne mennesker som kommer sammen.
Mange slike gamle kirkerom - sakrale er et godt ord - innbyr oss til stillhet, ettertanke, ærbødighet for Den hellige og det hellige.