Hva slags budskap bør vi som kristne formidle i sorgens Norge?

Det vi opplever i kjølvannet av massakren i Oslo og på Utøya er svært spesielt. Tusener på tusener har tatt til gatene for å gå i fakkel- og rosetog. Og kirkene fylles landet over. Den kristne nettavisen "The Christian Post" bruker tittelen: "En nasjon vender seg til Gud", i en stor artikkel i går. Måten Norge reagerer på er noe en hel verden legger merke til.

I Seattle i USA ledet min gode venn, Abbot Tryphon, en minnemarkering for ofrene. Det skjedde ved Nordic Heritage Museum, på tirsdag, og slike minnemarkeringer har funnet sted en rekke steder i verden. Over alt er mennesker strerkt berørt av tragedien som har rammet oss på en så grufull måte. Men ikke bare det. De er også berørt av måten vi møter tragedien på. Det er i seg selv et vitnesbyrd for andre.

Det er en spesiell tid for Norge. En tid av sorg og smerte. Sakte siger tragediens størrelse og omfagn inn over oss. Vi leter etter ord, og finner få som kan gi oss forklaring på det uforklarlige: at et menneske i sin ondskap kan påføre så mange mennesker slik smerte. Vi er rystet til det innerste.

Som kristne - hva slags budskap formidler så vi i en tid som dette? Det er et spørsmål som har opptatt meg mye disse dagene.

Kristi ikoner og nærvær i en sønderbrutt verden

Abbot Tryphon, som har norske aner, og som er leder for All Merciful Saviour Orthodox Monastry, siterer Johannes Chrysostomos, i en artikkel han har skrevet om tragedien:

"... de fattige er ikke et opptog av menneskelig nød og lidelse som fremkaller medlidenhet eller avsky, men de er Kristi ikoner, Kristi nærvær i en sønderbrutt verden.

Her tror jeg vi berører noe særdeles viktig. Vi må se at menneskene rundt oss er skapt i Guds bilde, og den lidelse og smerte de aller, aller fleste nordmenn i dag kjenner på er Kristi egen smerte. Vi må være ytterst varsomme med det som nå rører seg på djupet av menneskesjelen og ha respekt for de ulike prosessene folk befinner seg i. Det handler om å være til stede og bære med seg Kristi nærvær og gi det videre i form av det gode håndtrykket, dele tårene, ha evnen til å lytte - men ikke dytte Guds ord på folk. Frans av Assisi sa: "Forkynn alltid, om nødvendig anvend ord!" Det gjelder mer enn noensinne i den situasjonen vi nå befinner oss i. Om ikke livene våre bære vitnesbyrd om hvem vi tror på, tror du ordene våre gjør det da?

Dette er tiden for å snakke om Guds nåde slik den møter oss i Jesus Kristus, om Far som med åpne armer ønsker alle velkommen som løper til Ham, om Kristi fred som overgår all forstand. Men dette er først og fremst tiden til å lytte til hva den andre har å si, og dele kår med alle de som lider. Dette er en tid for å bygge broer, være raus med tiden med mennesker av annen overbevisning enn deg selv - og til å lytte til hva Den Hellige Ånd sier. Dette er absolutt tiden for å invitere den muslimske naboen over på tea!

Når Jesus så folkeskarene ble Han grepet av djup medlidenhet. Slik burde alle kristne be om å få reagere når de ser Norge i dag.

På bildet ser vi Vicki Nelson i Sons of Norway i Edmonds, abbot Tryphon, og medlem av Sons of Norway, Kirsten Holm delta i minnemarkeringen tirsdag. (Foto: Joshua Trujillo/Seattlepi.com)

Behovet for kirkerommet når nød og tragedie rammer

Man kan mene mye om Den norske kirke. Men tragedien som har rammet oss så hardt, viser det store behovet som finnes i det norske folk for riter og liturgi, for kirkerommet, for noe som er større enn det hverdagslige, for det hellige. I nødens stund som denne har kirkerommet fungert slik for tusenvis av mennesker. I dag takker jeg Herren for prester og diakoner i Den norske kirke som har vært medvandrere for så mange sørgende. Men også frimenighetene har vært samlingsteder for sørgende. Selv deltok jeg på en flerkulturell gudstjeneste i Den internasjonale baptistkirken i Sandvika nå på søndag.

Men vi ser det igjen og igjen: når tragedier rammer, søker mennesker til kirkene. Det er et behov for å vise deltagelse, omsorg, tenne lys, be, sette ord på sorgen. Noen snakker foraktelig om dette som 'religiøsitet'. Det synes jeg man skal være veldig forsiktig med! Vi snakker nemlig om noe av det fineste som rører seg på djupet av mennesket. Enkelte tar også til orde for at vi ikke trenger kirkebygg, men kan likesågodt møtes i hjemmene. Da tar de ikke høyde for det vi er vitne til disse dagene, og som vi har sett så mange ganger før, nemlig at kirkerommet oppleves som noe godt, trygt, hellig.

For meg betyr kirkebygget og kirkerommet mye. Det er 'innbedte' steder, og er de riktig gamle sitter jo mye av den hellige historien igjen i veggene! Man kan formelig merke den. Nylig var jeg tilstede under en ortodoks gudstjeneste i en nybygd klosterkirke. Det var et godt rom å komme inn i. Ikke minst fordi denne klosterkirken er så vakker, med sine utrolig skjønne fresker og ikoner. Men også fordi den var full av bedende mennesker. Søndag snakket jeg med en god venn som nylig hadde vært på besøk i Portugal. Der hadde hun bodd i et gammelt kloster. For å komme til matsalen måtte de gå gjennom kirkerommet, som nå ikke lenger var i bruk. Hver gang hun gikk gjennom dette måtte hun stille be en bønn, sa hun. Gudsnærværet var påtagelig selv så mange årene etterpå.

Bildet viser vår 'nasjonalhelligdom', Nidarosdomen.

Arabiske kristne i Nasaret ber for Norge og de som er rammet av tragedien

Norgesvennen Saleem Shalash(bildet), pastor for baptistmenigheten "The Home of Jesus the King" i Nasaret, sender sine varmeste tanker og djupeste medfølelse til ofrene, de pårørende og hele Norges befolkning i forbindelse med tragedien som har rammet oss så hardt.

I en epost skriver han:

"Ingen ord kan beskrive den sorg vi føler på. Vi ber for dere alle, at dere skal klare å komme igjennom denne forferdelige prøvelsen. Vi ber for alle familiene som er berørt av dette, og for alle sårede. Det er sant at vi lever i den siste tid, men glem ikke at Jesus er seierherre - også over det onde."

Det er gripende å se hvordan våre arabiske venner i denne menigheten ber for Norge. Det har de gjort siden menigheten ble grunnlagt, og spesielt nå når dette har skjedd. Pastor Saleem Shalash var vært på besøk i Norge en rekke ganger, og det foreligger planer om et nytt besøk, men dette er ikke tidsfestet ennå. Vi kommer tilbake med flere opplysninger om dette når de foreligger.

Sorgen delt i flerkulturelt fellesskap

Det var gripende å oppleve den sterke medfølelse og omsorg som ble vist i Den internasjonale Baptistkirken i Sandvika i formiddag. Gudstjenesten, hvor jeg talte, ble innledet av pastor Robert Burns og diakon Ian Spink med bønn for alle ofrene og pårørende etter den forferdelige tragedien i Oslo og på Utøya. Gudstjenesten ble avsluttet med en tid i bønn, hvor gudstjenestedeltagerne satte seg i små grupper slik at alle som deltok i gudstjenesten fikk anledning til å be. Mennesker med ulike nasjonaliteter viste sin deltagelse ved å be både på engelsk og på sitt lands språk. Det ble bedt for ofrene, de pårørende, regjering, storting, redningsmannskaper, alle prester som deltar i sorgarbeidet, for politiet - bare for å nevne noen av de som ble gjenstand for forbønn.

Senere på dagen var jeg sammen med min gode venn Odd i Oslo domkirke, for å ta del i sorgen sammen med de som samlet seg der. Det var gripende å se strømmen av mennesker inn i Domkirken, lyshavet, stillheten blant så mange mennesker. Og selvsagt: alle blomstene utenfor. Det er sant at vi er en hel nasjon i sorg. Ingen av oss er uberørt. Og det er godt å dele sorgen sammen.