Det tredje kjennetegnet på de første kristne var deres ubetingede kjærlighet. Ikke på noe annet tidspunkt i den kristne tros historie karakteriserte kjærligheten hele kirken som i de første tre århundrer. En historie fra denne tiden forteller i grunnen det meste om denne kjærligheten:
En skuespiller med hedensk bakgrunn hadde blitt en kristen. Han forstod at han ikke kunne fortsette i sitt yrke, fordi skuespillene for det meste handlet om og oppfordret til umoralske ting. De dreide seg også om avgudsdyrkelse. Videre så var det slik at man ved teatrene med hensikt gjorde gutter til homoseksuelle slik at de bedre kunne spille rollen som kvinner på scenen.
Siden den nylig omvendte skuespilleren ikke hadde noen annen yrkesbakgrunn, vurderte han å etablere en skole for skuespillere, og på den måten gi opplæring i drama til ikke-kristne studenter. Han tok dette opp med de eldste i menigheten han tilhørte, for å få deres råd.
De eldste fortalte ham at hvis skuespilleryrket var umoralsk så ville det også være galt av ham å lære opp andre til å bli skuespillere. Men siden dette var et så viktig anliggende for mannen, ville de spørre sin biskop om råd. De skrev derfor til biskop Cyprian av Karthago (ikonet) for å få hans råd i sakens anledning. Biskop Cyprian var enig med menighetens eldste i at skuespilleryrket ikke passet seg for en kristen, og at det var galt av ham å lære opp andre, selv om dette var den eneste måten han kunne skaffe seg penger til livsopphold på.
Nå kan vi jo spørre oss selv om det å følge Jesus virkelig betyr så mye for oss, at vi til og med er villige til å slutte i jobben, fordi yrket vårt er upassende for en kristen? Og vi kan spørre oss selv om vi er villige til å drøfte dette med våre eldste?
Men dette er ikke slutten på historien. Biskop Cyprian fortalte også nabomenigheten at de skulle være villige til å underholde denne mannen økonomisk, om det var slik at han ikke kunne skaffe seg inntekt på annen måte. Akkurat på samme måte som de underholdt enker, foreldreløse og andre trengende. Og biskop Cyprian går videre enn dette. Han skriver:
"Hvis deres menighet ikke er i stand til å støtte ham, kan han flytte over til oss og her motta det han trenger av klær og mat." (Cyprian. Brevet til Euchratius)
Biskop Cyprian eller hans menighet kjente ikke denne tidligere skuespilleren, men de var altså villig til å underholde ham, ganske enkelt fordi han var en bror i Herren.
I 1.Tim 5,8 kan vi lese:
"Men den som ikke har omsorg for sine egne, og særlig for husets folk, han har fornektet troen og er verre enn en vantro."
Men den kristne kjærligheten handler ikke bare om kjærlighet til sine egne, men også til sine fiender. Det skriver jeg om i neste artikkel.
