søndag, desember 14, 2008

Taushet og honningkaker



Jeg ble sittende å tenke på en historie om taushet og honningkaker i går kveld. Det er et stykke tid tilbake til 300-tallet, men når man leser ørkenfedrenes tankespråk oppdager man jo at den som nærmer seg menneskehjertet vil finne at de er samtidige. Men først til historien om taushet og om honningkaker:

"En viss broder kom på besøk til abba Arsenios i Sketis. Han kom til kirken og spurte prestene om han kunne gå og hilse på Abba Arsenios. 'Spis litt før du går og hilser på ham,' sa de. 'Nei,' svarte han. 'Jeg skal ikke spise noe før jeg treffer ham.' Cellen til Arsenios lå langt borte og de sendte med ham en klosterbror. De banket på døren, steg inn og hilste på den gamle mannen. Siden satte de seg. Ingen sa noe. Broderen fra kirken sa: 'Nå går jeg fra dere. Be for meg.' Men den besøkende kjente seg litt besværlig sammen medden gamle mannen og sa: 'Jeg følger med deg. Så dro de derfra sammen. Da sa den besøkende: 'Kan du ta meg med så jeg får treffe Abba Moses som en gang trampet strå.' Når de kom fram ble Moses glad og hilste dem velkommen, og de hadde det hyggelig sammen til de gikk derfra.

Broderen som hadde ledsaget den besøkende sa til ham: 'Javel, nå har jeg sørget for at du fikk besøke utlendingen og egypteren. Hvem synes du best om?' 'Da velger jeg egypteren (Moses),' sa han. En av fedrene fikk høre dette og ba til Gud med ordene: 'Herre, forklar dette for meg. For din skyld flyr en av disse mennene fra menneskelig selskap og for din skyld tar den andre imot dem med åpne armer.'

Da fikk han i et syn se deres to store båter på floden. I den ene satt Abba Arsenios og Guds hellige Ånd var taus. Og i den andre båten var Moses tilsammen med Guds engler. Alle spiste de honningkaker.'

Disse to historiene forteller oss hvor ulike kall vi har, og at vi ikke konkurerer med hverandre i åndelighet.

Ennå en gang tenker jeg på ordene i Johannes evangeliets siste kapitel:

"Peter snudde seg og så at disippelen som Jesus hadde kjær, fulgte etter. Det var han som hadde lent seg inntil Jesus ved måltidet og spurt: Herre, hvem er det som skal forråde deg? Da Peter fikk se ham, sa han til Jesus: Herre, hva skal skje med ham? Jesus svarte: Om jeg vil at han skal leve til jeg kommer, hva angår det deg? Følg du meg." (Joh 21,20-22)

Jeg ber om å få mot til å gå den veien jeg vet Herren har kalt meg. Be for meg!

Bloggbildet viser en koptisk munk som er på vei opp til den hellige Antonios kloster i Zafarana i Egypt. Her finnes munkeceller fra det fjerde århundre, de eldste som noensinne er funnet.

3 kommentarer:

Anonym sa...

Takk for den tankevekkende historien, - vi skal følge Guds kall, ikke sammenligne oss med hverandre. Men vi skal selvfølgelig lære av hverandre.
Jeg vil være med og be for deg.
Tove O

Bjørn Olav sa...

Takk for forbønn, Tove. Jeg har noen tunge dager om dagen.

Anonym sa...

Ja, du er i mine bønner også. Takk fra meg og for din tankevekkende fortelling. Det er noe min venninne og jeg har snakket om. Ikke misunne hverandres gjerning, men være tro der Gud har satt oss og gå i de ferdiglagte gjerninger som er for den enkelte. "Bær hverandres byrder og oppfyll på den måten Kristi lov"
Det var min mors mest brukte bibelord. Hun var en hjelper. jeg ønsker å være en hjelper i bønnekampen. Hilsen karin.