søndag, desember 14, 2008

Uten ørken - ingen profeter



I formiddag talte jeg på gudstjenesten i Toten frikirke. Her følger utdrag av min preken over dagens tekst som er Matt 11,2-10:

"Johannes døperen er den siste store profeten i deen gamle pakt. Samtidig var han en som rydder vei for noe helt nytt i Guds store frelsesplan. I ødemarken i Judea står han fram og roper ut: Vend om, for himmelriket er kommet nær.

Ørkenen har en egen dragningskraft for alle Herren kaller til en særskilt tjeneste i Guds rike. De dras mot stillheten, og den strenge enkelheten, for i den kan de være alene med Gud og lære Ham bedre å kjenne. Her - i ødemarken formes og dannes man, og fordi ørkenens landskap ikke distraherer oss med alt hva denne verden har å by på, er det stille nok til at man også lærer å skille Guds stemme fra andre stemmer. I verden er det en kakofoni av stemmer, og inntrykk. I ørkenen er det vinden som suser. Ørkenen har også en tiltrekningskraft på mennesker som har hørt ryktene om at det finnes mennesker der ut som har funnet noe de ikke har, men lengter etter. De hører rykter om mennesker som har gjort seg erfaringer med Gud. Slike mennesker har en egen evne til å dra andre mennesker til seg.

Slik også med døperen. I store mengder dro mennesker ut i Judeas ødemarker for å søke opp denne underlige skikkelsen kledd i en kappe av kamelhår, med et lærbelte om livet, og med en meny bestående av gresshopper og vill honning. Ørkenen - landskapet med de vide grensene - utdanner profeter. I en verden der alt er bart og blottet mottar de sin nådegave: å se klarere enn andre. Skarpsynet er en Åndens nådegave.

Sakarjas sønn, var formet av den store stillheten. Hans utdannelse hadde vært lang, Tilstrekkelig lang for at han er fri fra kjendiseriets klamme hånd. Han hadde et kall, en livsoppgave. I ødemarken forberedte han seg, til dagen da han skulle tre frem på arenaen.

Slik er det. Gud kaller oss ut i ørkenen, ut til stillheten, og Han lar oss være der, kanskje i flere år, før det rette øyeblikket er der. Det som kalles "Guds velbehagelige tid." For Johannes er oppgaven å bane vei for en annen, å være budbringer.

Uten ørken, ingen profeter. Det profetiske bygger på evnen til å lytte. Skal vi lytte, må det være stille rundt oss. I larmen blander vi sammen, skaper oss en religiøs mix av røster. I stillheten lærer vi oss til å skille ut, vi lærer oss til å gjenkjenne Den Enes stemme.

"Han verken spriste eller drakk", heter det om Johannes. Det var det folk foraktelig sa om ham. De som trekker seg unna. de som går en radikal vei, de blir ofte misforstått og utsatt for folkepraten.

Men Johannes hadde mat å spise som disse som snakket så foraktelig om ham ikke visste om. Johannes hadde en kilde å drikke av som var skjult for verden. Vi inviteres til å finne den samme kilden, og drikke oss utørste av den. Som hver autentisk veiviser pekte Johannes bort fra seg selv og pekte på Ham: "Se der Guds Lam..."

Om seg selv avla han vitnesbyrdet: "Han skal vokse, jeg skal avta", eller som det heter i Erik Gunnes oversettelse: Han skal vokse, jeg skal svinne bort."

Resten av dagens preken finner du i de to artiklene jeg har skrevet om døperen Johannes her på bloggen, om hans eksempel som en beder.

9 kommentarer:

Anonym sa...

En underbar predikan BjornOlav!
Ja,tack och lov för öknen
som jag tror att det är viktigt för oss alla att få gå igenom.
"Ensam med Herren"!
I öknen,där vi får ensamma tillsammans med Jesus klä av oss allt vad som tillhör "Egypten"= (Denna världens klädnad) och mer och mer få ikläda oss Kristus!
Då när vi kommer ut ur öknen,
får vi med glädje utropa som Paulus;"Nu lever inte jag längre
utan Jesus lever inom mej"!
Men jag tror att de kan kosta många tårar innan man kan säga de orden!
Så,låt oss tacka Herren för den öken som vi får gå igenom!
Guds Välsignelse!
Karin

Anonym sa...

Satte bokmerke på siden din med en gang, så jeg finner den igjen. Takk for alle tanker til ettertanke som du deler med oss. TH

Anonym sa...

Ikke for å pirke, men mener du at folk må fysisk ut i ørkenen for å være profeter?

Er det ikke mer logisk å tenke seg at ørkenopplevelsen til både johannes og jesus var en bilde på en "prøvelsens ørken" som lutrer og foredler. Det står jo at Jesus lærte lydighet gjennom lidelse. Ørkenen har jo allid symbolisert en form for lidelse.

Jeg tror definitivt på "åndelig ørken", men jeg vet ikke om jeg helt kobler på at man trenger en fysisk ørken opplevelse.

Du får rette på meg hvis jeg har misforstått hva du sa. Bare lurer.

God bless

MT

MT

Bjørn Olav sa...

Takk for gode ord, Karin, og for at du finnes her i bloggverdenen! Du er inne på noe veldig vesentlig. Det vil koste å bli som "gjennomfrelst" som Emil Gustafson kalte det.

Bjørn Olav sa...

Velkommen til bloggen TH, må Herren velsigne deg!

Bjørn Olav sa...

MT

Jeg tror ørkenen først og fremst er en metafor. Den er et bilde på det å være avsides med Herren, og den er et bilde på prøvelsen.

Men jeg tror av og til at det også kan være av betydning at man trekker seg fysisk tilbake for en tid. Våre russiske venner hadde ikke en fysisk ørken å trekke seg tilbake til, så de valgte de djupe skogene.

Et retreatsted kan være et slikt sted, for oss nordmenn. På Lia gård har de en egen "eneboerhytte" som man kan leie. Av og til er det slik at det å trekke seg tilbake fra vante omgivelser, kan gi oss den "avstanden" vi trenger for å be, leve enklere osv.

Anonym sa...

Bjørn Olav, du skriver så levende om dette med ørken. Tenker av og til på denne trangen til "å gå ut i ørkenen", jeg mener ut i litt ensomhet, helt alene med Herren. Særlig når noe trykker en og en er i en ørken inni seg.
Godt å vite at Jesus har vært i ørkenen før oss, Han er med oss. Og jeg tror Han leder oss ut igjen til fellesskapet når vår tid der er over.

Dagfinn Stærk sa...

Takk for de tankene du har delt med oss i det siste om døperen Johannes. Selv skal jeg tale kommende søndag i Moss Frikirke, også nå er teksten om døperen Johannes. Derfor har mine tanker arbeidet mye med ham i de siste ukene og månedene. Dette kombineres med å lese fra Harald Olsens bok "Ørkenvind".

Ørkenen var kanskje aller mest et farlig sted, et sted hvor de onde ånder holdt til. På den store forsoningsdagen i GT drev man ut en bukk i ørkenen (syndebukken), ut til de onde ånder, til bukkens undergang.

Samtidig var ørkenen et sted for Guds nærvær og velsignelse. Vi kan vel si det slik at i ørkenen (eller ødemarken som det nå heter) hjalp det ikke med penger, berømmelse eller menneskelige posisjoner. Skulle man overleve, var man mer enn ellers avhengig av Guds hjelp. Slik ser vi at israelsfolkets vandring i ørkenen ble en tid da de daglig var avhengig av Guds hjelp. De fikk manna og annen hjelp.

Profetene minnet israelsfolket senere om denne tiden i ørkenen som en tid da de levde nær Gud. ”Jeg tok meg av deg i ørkenen, i det hete og tørre landet.” (Hos 13,5) Skal folket fornyes åndelig, må de derfor vende tilbake til ørkenen. ”Se, jeg vil lokke henne, føre henne ut i ørkenen og tale vennlig til henne.” (Hos 2,14)

Når så døperen Johannes stod frem, var det som en oppfølging av det profeten Hosea hadde talt om.

Og vi? For å fornye oss åndelig, må Gud nok en gang føre oss ut i ørkenen. For noen fysisk, for oss alle er det et kall til stillhet og tilbaketrukkenhet for å søke Gud.

Bjørn Olav sa...

Skal være med å be om at Åndens salvelse skal hvile over deg på søndag, Dagfinn.