Kolossal kirkevekst i Egypt og feiring av den hellige Pakhomios

I dag kan den koptiske kirke feire festdagen til den hellige Pakhomios den eldre (292-336), samtidig som vi kan lese i Dagen/Magazinet at stadig flere muslimer blir frelst og tillagt denne kirken. I følge flere kilder er kirkeveksten i Egypt nå større og mer omfattende enn noen gang tidligere i historien. Veksten er så sterk at det ikke lenger er mulig å ha den fulle oversikten. Og det er den koptiske kirken som har størst vekst.

Den hellige Pakhomios - navnet betyr falk på egyptisk og ørn på koptisk - ble født i år 292 - muligens 297 - av hedenske foreldre. De var bønder i Snè i Øvre Egypt. Som 20-åring skal han ha blitt tvangsutskrevet av romerne til tjeneste i den keiserlige hær, og sammen med andre lidelsesfeller fraktet ned Nilen til Alexandria, innelåst under elendige forhold. Noen av de kristne i Latapolis (Esnah) syntes synd på de unge mennene og ga dem mat og pleie. Dette forbauset bondesønnen, for på den tiden var det ikke vanlig å gjøre noe godt mot sin neste uten selv å ha fordel av det. Da han spurte hvorfor de gjorde det, svarte de: «Himmelens Gud har befalt oss å gjøre det». Pakhomios begynte å interessere seg for den kristne Gud, og forsøkte å be til ham, rimeligvis først og fremst om å bli fri fra det forhatte soldatlivet. Og Gud hørte hans bønn, for nyheten om Konstantins seier førte til oppløsning av de nye hæravdelingene. Han bestemte seg for å bli kristen, og så snart han ble frigitt, dro han til Khenoboskion (Kasr as-Sayad), hvor det var en kristen kirke. Her fikk han den nødvendige undervisning og ble døpt.

En tid levde Pakhomios sammen med de kristne og sto til tjeneste for alle som trengte hjelp. Men snart bestemte han seg for å leve som eneboer i den Thebeiske ørken. Han hadde hørt om en gammel eremitt ved navn Palemos som tjente Gud kompromissløst i ørkenen, oppsøkte ham og ba ham om å få bli hans disippel. Hellige Palemon var en uvanlig streng læremester som herdet ham gjennom faste og våking, bønn, arbeid og forsakelser. De spiste bare brød og salt, drakk ikke vin og brukte ikke olje, ikke engang på påskedag, for ikke å miste forståelsen for betydningen av Kristi lidelse. Noen ganger resiterte de uavbrutt hele Salmenes Bok sammen.

Han pleide sporadisk å besøke en øde ubebodd ørken på Nilens høyre bredd som ble kalt Tabennísi, der det bodde mange eremitter. En dag hørte han en stemme som bød ham å grunnlegge et kloster der. Omtrent samtidig hadde han en visjon av en engel som ga ham visse instruksjoner vedrørende det religiøse liv. Disse åpenbaringene fortalte han til Palemon, som ca år 318 fulgte ham til Tabennísi, hjalp ham å bygge en celle og bodde hos ham en tid før han vendte tilbake til sin ensomhet, som han personlig foretrakk.

Pakhomios begynte å samle disipler rundt seg, og den første til å motta drakten i Tabennísi var hans egne eldre bror Johannes. Andre fulgte, og innen en relativt kort tid oversteg antall munker hundre. Da bygde Pakhomios ca år 320 det første kristne munkekloster ved Tabennísi. Ved hjelp av sin eksepsjonelle administrative kraft organiserte han et liv i fellesskap, koinonia. Hellige Pakhomios var nok verken den første eller eneste som innså at ikke alt var sunt i eremittens livsvis, men han er blitt særlig godt kjent gjennom den regelen han utformet. Derfor regnes han som grunnleggeren av det cenobittiske klosterliv (latin etter gresk: koinos bios = felles liv), altså munker i dagens forstand. Han synes bevisst å ha valgt et slikt felles liv som mer ønskelig i seg selv og til å ha en bredere appell enn eneboerlivet.

Klosteret besto av flere bygninger omgitt av en høy mur, i midten lå kirke og spisesal. Klosterets indre organisasjon var basert på en oppdeling i hus etter de ulike håndverk munkene praktiserte, for eksempel jordbruk, kurvfletting, veving, skredderarbeid og baking. Munkene bodde 30-40 i hvert hus med lokale «brakkesjefer» eller superiorer med ansvar for hvert hus. Det rådde en streng disiplin, og grunnlaget for dette sentraliserte styret var full lydighet mot hele samfunnets overhode, Abbas (= far), som munkenes viktigste dyd. Herfra stammer ordet abbed. Det må ha vært vanskelig for de tidligere eneboerne så fullstendig å oppgi sin egen vilje for bare å bli en liten del av helheten.

Munkene ba, arbeidet og spiste sammen. Det var en streng og nøye regulering av mat, drikke og søvn, men standarden var både mindre streng og mindre eksentrisk enn blant noen av eremittene. Munkene måtte lære å lese og skrive for å kunne forstå Den hellige Skrift, og det ble lagt stor vekt på skriftlesning og meditasjon. Pakhomios la stor vekt på felles bønn til faste tider, og bønnen ga han en fast form, grunnlagt først og fremst på Salmenes Bok. Pakhomios hadde gode bibelkunnskaper, ignorerte hellenismen og forkastet origenismen. Han bekjempet nidkjært arianerne og i 333 fikk han besøk av den hellige Athanasius.

Den store gjestfriheten førte til at klosteret snart ble et regelrett ørkenherberge, for den helliges ry spredte seg raskt, og mange kom for å se ham og snakke med ham og brødrene om trosspørsmål og andre viktige tema. Slik fikk munkene stor innflytelse, for gjestene brakte deres idéer ut i verden.

Ved hans død var det vokst frem et forbund av ni mannsklostre med ca 9000 munker, dessuten to tilknyttede kvinneklostre. For sin søster Maria, bygde han det ene på den andre siden av Nilen. Disse var de første kvinneklostre i Egypt. For øvrig hadde flere av de store monastiske nyskaperne søstre som fulgte i sine brødres spor. Dette gjaldt både Basilios den Store, Augustin, Caesarius av Arles og Benedikt. Ca år 450 var antallet munker kommet opp i 45 000.