For mange pilegrimer som kom vestfra var Syria porten til Det hellige land. På veien til Jerusalem oppsøkte man gjerne kjente syriske eneboere. Så representerte da også Syria endestasjonen for mange av handelsrutene i Østen, blant annet den berømte Silkeveien. Historisk kildemateriale forteller oss at det var syriske asketer som la ut på lange vandringer, som introduserte klosterlivet i Konstantinopel. Syrere skal også ha vært de første eneboerne i Sinai-ørkenen, og de har brakt deres kontemplative livsform, tro og overbevisning via de gamle handelsveiene. På denne måten ble kristne menigheter grunnlagt i Arabia, Persia, India og Sentral-Asia, ja så langt avgårde som til selveste Kina.
Disse opplysningene er å finne hos Mayeul de Dreuille i boken: "From East to West. A History of Monoasticism, som utkom i 1999, og er absolutt å anbefale for de som er litt over gjennomsnittet interessert i kirkehistorie.
Men selve pionerne for det monastiske og kontemplative livet finner vi i Judeas ødemarker. År 180 skal biskop Narcissus av Jerusalem, som da var en aldrende mann, ha rømt ut i ørkenen i ren frustrasjon over kirkepolitikk og kirkestrid. Så drev forfølgelsene mange flere ut i huler ved Dødehavet, hvor de levde som eneboere.
Judeas ødemarker var jo i utgangspunktet spesielle. Her hadde ørkenprofetene levd: Elia, Elisha og Johannes, døperen. Vi kjenner også til i senere tid essenerne i Qumran. Med inspirasjon fra disse profetene søkte nå kristne ut i ødemarken, for å lytte til Åndens stemme og for å leve i Guds nærhet i bønn og kontemplasjon. En av pionerene het Chariton, død 350 e.Kr.
Denne Chariton skal ha kommet fra Lille-Asia til Jerusalem som pilegrim. Etter en tid skal han han dannet en kommunitet ved Anathoth nordøst for Jerusalem. For den som er interessert i den monastiske bevegelsens historie, er det interessant å merke seg at denne kommuniteten etter hvert fikk navnet Gamle Lavra eller Souka. Vi finner nemlig igjen disse betegnelsene i mange ulike sammenhenger som har med det monastiske livet å gjøre. Denne Chariton grunnla også to andre kommuniteter, en i Pharan og en i Douka. Disse to er kjent fra 300-tallet av.
Ordet Lavra betyr egentlig "sti" og i denne sammenhengen betyr det den sti som bandt sammen ulike eneboersteder. Det fantes altså en form for nettverk mellom dem. Det er ikke bare i dag at man snakker snakker om nettverksbygging!
En annen av det store pionerene var Hilarion, født år 293 e.Kr. Han var opprinnelig fra en landsby som het Thavatha og som ligger nord for Gaza. Tidlig ble han sendt på skole i Aleksandria, og det var her han skal ha møtt Antionios den store. De to skal ha tilbrakt flere måneder sammen. 15 år gammel gir Hilarion fra seg farsarven og deler den ut til de fattige. Selv slår han seg ned som eneboer, og tilbringer 22 år av sitt liv i ødemarken.
Mange ble inspirert av fader Hilarion, og det oppstår flere kommuniteter rundt ham. I år 356 forsvinner han lenger inn i ødemarken, og vender aldri tilbake.
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar