I en tid hvor alt stadig går hurtigere, reagerer enkelte med protesten; de begynner å snakke om "slow food", istedet for "fast food". De begynner å dyrke langsomheten. Dette er noe jeg absolutt har stor sans for.
Å leve langsomt.
Smak på de ordene.
Ta seg tid til å sanse. Stanse opp. Se. Betrakte. Smake. Kjenne. Føle.
I Salme 34,9 skriver David: "SMAK og se at Herren er god! Salig er den mann som tar tilflukt til Ham."
Skaperverket er så uendelig rikt på opplevelser, om vi bare har tid til å sanse.
Morgendugg. Tyttebær som rødmer. Multer i solvarm myr med sin egen eim av villmark. Ei sol som blir borte over åskammen, og kaster sine siste stråler over himmelhvelvet. Ei humle som surrer, en edderkopp som spinner, andunger som følger mor vaggende, og slipper seg ut i vannet og setter spor i en blikkstille vannflate.
Har vi tid til dette?
Ja, kanskje på late sommerdager.
Men ellers?
Hva er det som får oss til å tro at om livet går fortere, så får vi mer med oss.
Kanskje er det motsatt.
Om livet leves langsomt, har det mye mer å by på.
3 kommentarer:
Ja, slik er det! Og det vet vel de fleste innerst inne. Men å omsette det i praksis er litt vanskeligere.
Tove O
Har faktisk gått noen dager og tenkt på dette. Jeg er en "hurtig" person, alt skal skje hurtig når jeg arbeider. Men så snart jeg kommer meg ut i naturen blir jeg som et annet vesen. Da sanser jeg. Det er som min sjel blir fornyet.
Det samme skjer nårjeg tar tid til stillhet, da blir det som oftest stille i og omkring meg.
For mange år siden sa en venninne til meg : "Når jeg rer sengene, gjør jeg det langsomt og ordentlig. Jeg tenker alltid at det er for Jesus jeg gjør det. Han virket ikke travel i sin hverdag. Hilsen karin
Takk for ditt ærlige innlegg, Karin. Jeg tror mange av oss finner det som deg at vi må ta ibruk hverdagslige hendelser, og omgjøre dem til hellige øyeblikk. Og jeg er lik deg: Når jeg kommer ut i skogen, da sanser jeg! Særlig på moltemyrer.
Legg inn en kommentar