I en tid hvor alt stadig går hurtigere, reagerer enkelte med protesten; de begynner å snakke om "slow food", istedet for "fast food". De begynner å dyrke langsomheten. Dette er noe jeg absolutt har stor sans for.
Å leve langsomt.
Smak på de ordene.
Ta seg tid til å sanse. Stanse opp. Se. Betrakte. Smake. Kjenne. Føle.
I Salme 34,9 skriver David: "SMAK og se at Herren er god! Salig er den mann som tar tilflukt til Ham."
Skaperverket er så uendelig rikt på opplevelser, om vi bare har tid til å sanse.
Morgendugg. Tyttebær som rødmer. Multer i solvarm myr med sin egen eim av villmark. Ei sol som blir borte over åskammen, og kaster sine siste stråler over himmelhvelvet. Ei humle som surrer, en edderkopp som spinner, andunger som følger mor vaggende, og slipper seg ut i vannet og setter spor i en blikkstille vannflate.
Har vi tid til dette?
Ja, kanskje på late sommerdager.
Men ellers?
Hva er det som får oss til å tro at om livet går fortere, så får vi mer med oss.
Kanskje er det motsatt.
Om livet leves langsomt, har det mye mer å by på.
