Paul Anderson (bildet) er luthersk prest, og leder for Lutheran Renewal. Han har vært flere ganger i Norge som gjest i Kristkirken i Bergen. Da Reidar Paulsen, pastor emeritus i Kristkirken og leder for Doulos nettverket, gav ut bladet Visjon, var Paul Anderson en flittig gjest i spaltene - og med god grunn! Pastor Paul Anderson har virkelig noe å fare med!
I 2002 oversatte bladet Visjon en artikkel av Paul Anderson hvor han skriver om betydningen av ydmykhet og tjenersinn. Anderson skriver: "Det største behovet for ledere er ydmykhet. Ingen kvalitet øker vår innflytelse på andre mer effektivt." Undervisningen Paul Anderson gir gjelder for oss alle - leder eller ikke. Jeg synes den er så viktig at jeg gir den videre på bloggen. På grunn av dens lengde må den deles opp i mindre enheter, men det gir leseren bedre anledning til å bruke god tid på å sette seg inn i innholdet og leve det ut! Første del av artikkelen begynner her:
Her er en radikal tanke: Den samme Gud som opphøyet sin egen Sønn, ønsker å opphøye deg. Det er ikke vranglære, det er den enkle sanhet: "Ydmyk dere for Herren, så skal han opphøye dere." (Jak 4,10) Peter sier det slik: "Ydmyk dere derfor under Guds veldige hånd, for at han kam opphøye dere i sin tid." (1.Pet 5,6) Og Jesus sa selv flere ganger i sin tjeneste: "Den som opphøyer seg selv, skal fornedres, og den som fornedrer seg selv, skal opphøyes." (Matt 23,12; Luk 14,11;18,14) Vår oppgave - ydmyke oss selv; Guds oppgave - opphøye oss.
Jeg vil mye heller opphøye barna mine enn å ydmyke dem. Jeg ser etter anledninger til å opphøye dem. Det gjør Gud også. Han elsket å opphøye Josef til statsminister i den mektigste nasjonen i verden. Han opphøyde Daniel til å ha innflytelse på ikke mindre enn tre verdensherskere. Og han ønsker å opphøye deg.
Ett problem: Vi er ikke særlig flinke til å ydmyke oss selv. Vi vet nesten ikke hva det betyr. Jeg ble innsatt som leder for Lutheran Renewal i august 1995. Våren etter var Lutheran Renewal i økonomiske vansker, men jeg gjorde ikke noe med det. Jeg fortalte staben at det nok ville snu seg - men det gjorde det ikke. Da styrets årsmøte nærmet seg, hørte jeg at det ville bli "full granskning". En person brukte til og med ordet "intervensjon". Siden det syntes å være kritikk av min lederstil og måte å styre på selv om det kom fra en omsorgsfull person, begynte jeg i min usikkerhet å forsvare meg. Styremøtet ble en ubehagelig opplevelse. Gud ville løfte meg opp, men jeg ydmyket meg ikke.
Det er mer naturlig for meg å ville gå opp enn ned, å ta meg godt ut enn dårlig, å være på toppen enn på bunnen, å søke anerkjennelse enn å gi det. Og likevel vet jeg hva Skriften sier: "Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde." (Jak 4,6) Nåde er Guds styrkende nærvær. Jeg har et desperat behov for nåde, men noen ganger når Gud ønsker å styrke meg, hjelpe meg å lykkes, la meg ta meg godt ut, må han stå imot i stedet.
Det beste stedet å lære ydmykhet er fra ham som fullstendig manglet erfaring med å opphøye seg selv, men hadde mye erfaring med å ydmyke seg selv. Av hans undervisning og liv kan vi lære ydmykhet. Han sa: "Kom til meg ... for jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet." (Matt 11,28-29) Det største behovet for ledere er ydmykhet. Ingen kvalitet øker vår innflytelse på andre mer effektivt.
Hva er ydmykhet?
Det greske ordet "tapeinos" betyr "lav i posisjon, makt og anseelse, fattig, beskjeden, dårlig." (Arndt og Gingrich) Det greske menneskesynet satte frihet høyt og foraktet følgelig underkastelse, så "tapeinos" var et negativt ord. Bibelen gav imidlertid "tapeinos" en positiv klang. Verbet "tapeinoomai" betyr "å ydmyke seg selv."
Det hebraiske ordet "shaphal" betyr "lav i høyde eller status, ydmykhet." Som verb betyr det "å bli lav." Shephelah er den geografiske regionen nedenfor Judaåsene som strekker seg inn på filistersletten.
Så ydmykhet har altså noe å gjøre med posisjon. Det betyr å gå lavt. Det er en handling, ikke bare en holdning. Den tydeligste illustrasjonen på ydmykhet er Jesus. Da han "fornedret seg selv", beveget han seg fra den høyeste posisjonen til den laveste posisjonen, fra konge til tjener, fra tronen til støvet. Jesus fanget ofte disiplene på vei i motsatt retning, opptatt av den fremste plassen, den beste stolen, den største æren. Det er ved en av disse situasjonene Jesus igjen bøyer seg lavt, tar et håndkle og tjener dem. Da Jakob og Johannes prøvde å bli utnevnt til æresplasser, talte han til dem om behovet for å bli den minste og den siste. Sanne ledere, sa han, tjener fra bunnen og opp. Kjør det gjennom en grid av hierarkiske byråkrater, politiske eller religiøse, og du vil ha et virkelig radikalt konsept. En får ofte den tanke at byråkratiet er det som skal tjenes, og at det regulerer tjenesten med kontrollerende organisasjon.
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar