Når Gud synes å stanse opp, er det et signal for oss til å slå ned på tempoet

Mamre - bønnekoia inne på Skumsjøåsen, er et sted som lokker og drar! I går fikk jeg anledning til å være her igjen, og det kjennes godt å kunne tilbringe tid i stilhet her inne på åsen.

Det var en setning fra en Face book venn av meg som fulgte med meg hit opp i går.

John Paul Jackson skriver følgende: "When God seems to be slow, you are the one who needs to slow down. Perhaps, in the doing of less - God does more."

Dette kunne kanskje oversettes: "Når Gud synes å være sen, så er det deg som trenger å slå av på farten. Kanskje, ved å gjøre mindre, så gjør Gud mer."

Å tilbringe tid i Guds nærhet er aldri bortkastet. Gud kaller oss inn i stillheten for å få muligheten, for å kunne få oss i tale. Etter at jeg kom hjem fra Mamre, så jeg på et videoinnslag fra et rumensk kloster. Mannen som oppsøker dette klosteret taler om at vi ikke kan forstå Gud med våre tanker alene, det må noe mer til. Vi må gjøre oss erfaringer med Gud.

Dette er tanker som opptar meg mye disse dager. Hvordan leve troverdige liv, som bærer bud om at Kristus lever i oss? Hvordan skal menigheten bli det Jesus taler om i Matt 5,14:

"Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules."

Strør vi om oss med for mange ord, i mangel på virkelig levd liv?

Får vi i det hele tatt tid til å leve ut liv som bærer bud om Jesus?

Eller er våre liv så preget av stress, kaos, ufred, travelhet, at vi ikke vitner om at Han lever i oss?

Når Gud blir taus, kan det ha sammenheng med at vi bør stanse opp, og leve ut noe av det vi har lært i omgang med Ham - gjennom bønn, bibellesning, stillhet og undervisning?

Jeg tror det.

Og om vi begynte å leve ut dette i praksis - i hverdagen, ville våre liv se ganske annerledes ut, og vi ville påvirke andre, gjennom våre egne levde liv.