Og det passer veldig godt i 2018 at vi løfter fram en syrisk kristen!
På denne dagen feirer våre venner i den syrisk-ortodokse kirken en av sine største skikkelser - Jakob Baradeus. Etter kirkemøtet i Khalkedon i år 451 var de orientalske kirkene isolert fra Konstantinopel. En av de som holdt disse kirkene sammen og som styrket dem var Baradeus. Til fots vandret Baradeus gjennom Lilleasia, Syria, Mesopotamia, ja, helt til Armenia og grensen til Persia. Overalt gav han de troende nytt mot, blant annet ved å feire nattverden sammen med dem.
Denne Jakob Baradeus vokste opp i Tela Mauzalat som ligger øst for Edessa. Her var hans far prest. Jakob tilbrakte en stor del av oppveksten i et kloster, og ble sterkt preget av klosterets bønnerytme. Han lærte seg gresk og syrisk og ble etter hvert viden kjent for sitt liv i bønn og askese. Ryktene nådde til og med keiserinne Theodora i Konstantinopel. Hun sendte bud på ham, og Jakob gav seg motvillig på vei. Hva skulle han der å gjøre? Hans kall var å være tro mot sine egne i sitt eget hjemland.
Jakob Baradeus ble ikke blendet av det overdådige ved det keiserlige hoff. Han trakk seg tilbake til et kloster der han kunne leve alene i bønn de årene han oppholdt seg i den keiserlige byen. Så fort anledningen bød seg la han i vei hjemover. Det skjedde da keiserinne Theodora forstod hvor alvorlig situasjonen var for de kristne tilhørende den syrisk-ortodokse kirken. Det var stor mangel på åndelig lederskap. Av keiserinnen fikk Jakob Baradeus oppdraget med å gjenoppbygge den syriske kirken. Ingen liten oppgave.
I Konstantinopel fantes det noen syriske biskoper på denne tiden. Keiseren hadde sørget for å sette dem i husarrest. De vigslet han til biskop.
Den såkalte Jakobsliturgien, som brukes den dag i dag, er fremdeles i bruk. På en reise i Egypt ble han svært syk. Han døde 30. juli år 578 i et kloster nær den egyptiske grensen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar