* De har vært måteholdne og nøysomme.
* De har vært enkelt kledd.
* Takknemlige.
* Bedt for og takket Gud for maten.
* Hatt veloppdragne barn.
* Alltid hatt et fokus på Guds rike.
De bar med seg en fred og en ro som satt igjen i veggene når de dro. På flere måter representerte disse mennonittene noe av det som særpreget tidligere tiders generasjoner, og som kan beskrives med ett ord: gudsfrykt. De kom til oss med pust fra en annen verden.
Neida, alt var ikke bedre før. Slett ikke. Og det er absolutt mulig å ha skinn av gudsfrykt, men fornekte dens kraft. Det sier Bibelen. Men mennonittenes måte å leve på representerer noen verdier vi burde se nærmere på. Som at det er forskjell på hverdager og helg.
Jeg er så gammel at jeg har opplevd søndagsmiddagen. Den var annerledes. Da spiste vi festmat. Surret oksesteik, for eksempel. Og så hadde vi dessert. Og det var kake til kaffe'n. Noe slikt hadde vi aldri ellers i uken. Søndag kledde vi oss annerledes. Og vi hadde tid til hverandre. I vår tid er det festmat på bordet stort sett hver dag, og det er ingen forskjell på søndager og hverdager.
Det er trist i grunn. Veldig trist. Da lærer vi oss ikke til å sette pris på maten - heller ikke festen.
Men det som først og fremst slår en i møte med disse mennonitene er ordet: nøysomhet.
De overdriver ikke. Det er enkelt.
Enkle, slitesterke klær. Det er kanskje det vi legger merke til først. Men det er noe mye mer: de er opptatt av andre verdier. De er kort og godt opptatt av Guds rike, og setter det RIKET først. Jesus er deres konge. Han er kongen i det riket. Og da sees alt ut fra det perspektivet. De kommer ikke først. Guds rike kommer først.
"Ja, gudsfrykt med NØYSOMHET er en STOR VINNING", skriver apostelen Timoteus til sin unge medarbeider Timoteus, og så legger han til:
"For vi hadde ikke noe med oss inn i verden, og det er klart at vi heller ikke kan ta noe med oss herfra. Har vi mat og klær, skal vi la oss nøye med det. Men de som vil bli rike, faller i fristelser og snarer og mange slags dumme og skadelige lyster, som senker menneskene ned i undergang og fortapelse. For pengekjærhet er en rot til alt ondt. I sin lyst etter pener har noen faret vill i troen og har gjennomboret seg selv med mange piner. Men du, Guds menneske, fly bort fra alt dette! Og jag etter rettferdighet, gudsfrykt, tro, kjærlighet, tålmodighet og mildhet." (1.Tim 6,6-11)
Jeg merker meg ordet 'fortapelse' i denne sammenhengen. Et liv i rikdom, fråttseri og pengekjærhet kan føre til fortapelse. Når hørte du det sist i en preken? Det har i hvert fall gått av moten, og du blir ikke populær om du skulle si noe slikt.
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar