Profetiske handlinger på profetisk bønnekonferanse

Det har vært forunderlige dager på Grimerud i forbindelse med Den nasjonale bønnekonferansen denne helgen. I flere av møtene har vi opplevd et tydelig Gudsnærvær. Det har vært til å ta og føle på. Aldri har vi vært så mange. 550 bedere. Og jeg opplever at signifikante ting har funnet sted i Åndens verden. Ikke minst fordi vi har løftet frem vår norske kristenarv: den keltiske. De siste årenes bønnekonferanser har banet veien til det som skjedde denne helgen. Jeg tror virkelig Herren har ledet oss inn - skritt for skritt - år for år - i det Han har på sin agenda.

Det er ikke så lett å forklare dette med ord. Man må nesten oppleve det for å skjønne hva jeg snakker om.

På bildet sitter jeg med 'bønnesjalet' eller 'bønneteppet mitt'. Det må nesten forklares. I går ettermiddag ble jeg kalt frem sammen med mange andre norske bønneledere. Hver av oss ble drapert med dette teppet. Det var en profetisk handling som noen av de yngre bønnelederne hadde tatt initiativet. De ville hedre de som har stått i et nasjonalt bønnearbeid gjennom mange år. De ville fortelle oss at vi ikke står alene, at de var glad i oss og takknemlig for det arbeid som er nedlagt. Det ble mange tårer, hos oss alle. Jeg tror at alle vi som ble kalt frem ble sterkt berørt av denne kjærlighetshandlingen. Så ble alle ungdommene under 25 år som var til stede kalt fram og så ba vi for dem, før de selv ba for deres egen generasjon. Det var veldig sterkt å få være med på dette.

'Bønnesjalet' mitt skal jeg ta godt vare på og bruke på kalde dager da jeg har min stille stund.

Etter dette fant det sted enda en profetisk handling. Også den av stor åndelig betydning.

Til bønnekonferansen kom det en mann fra Bangor i Nord-Irland. Fra Valley of the Angles. Englenes dal. Hellige Patrick rastet en gang her, og han hadde da et syn hvor han så at hele denne dalen var fylt av engler. I 586 bygget hellige Comgail et kloster i denne dalen. Klosteret ble et bønnens hus med bønn 24/7. Dette var også et sted for lovsang og tilbedelse og herfra ble det sendt ut misjonærer. Men så kom vikingene og slaktet ned for fote de bedende munkene. Det skjedde mellom år 822 og 824.

En som har blitt grepet av denne historien er en mann ved navn Rodney. Han er født og oppvokst i Bangor, og etter å ha satt seg inn i historien kjente han på en djup lengsel etter å møte norske kristne for å 'gjenforene' det keltiske og norske. På forunderlig vis ble det slik at Rodney kom med en gruppe musikere fra ulike nasjoner, som spiller keltisk lovsangsmusikk. Men det Rodney også ønsket var å bryte brød med en norsk kristen. En god venn, Håvard Sand, spurte meg om jeg kunne tenke meg å gjøre det. Det jeg ikke fortalte Håvard var at jeg for mange år siden leste om klosteret i Bangor har båret på en sterk lengsel etter å møte noen derfra for å 'gjenforene' det keltiske og det norske. Jeg tenkte mye på dette da jeg dro til Shetland i 2005 for å tale på 'Fire from the North' konferansen. På forunderlig vis fikk jeg en invitasjon dit. Men jeg traff ingen fra Bangor der. Jeg har ikke delt dette med noen, derfor ble det veldig sterkt når Håvard spurte om jeg kunne ordne med brød og vin, slik at vi som et profetisk handling kunne be den keltiske representanten fra Bangor om tilgivelse for våre synder og gjenfores med våre åndelige røtter. Jeg fortalte denne historien før vi brøt brødet.

Det ble sterkt dette. Mye gråt. Men også mye nåde og legedom ble forløst. Etter at Rodney og jeg hadde delt brød og vin stilte han seg opp, slik at alle som ville kunne få en god irsk klem av ham.

Det var det mange som ville. Mange bar også frem en bønn om tilgivelse for det vikingene hadde gjort.

Det var også en stor, stor velsignelse å ha Daphne og Roy Godwin med oss. Deres enkle, naturlige væremåte, og det Gudsnærværet de bærer med seg, forløste mye nåde blant oss. Vi gripes av de sterke vitnesbyrdene om det som skjer på Ffald-y-Brenin i Wales. Det er virkelig et genuint Åndens verk.

Det var også så godt å ha med seg David Damien, kopter fra Egypt, men som nå leder et bønnearbeid i Canada som holder store bønnekonferanser i en rekke land. En stillferdig, ydmyk Herrens tjener med djupe erfaringer av livet med Herren.

David til høyre på bildet, her sammen med baselederen for Grimrud, Andreas Karstad.

Når jeg brøt brødet sammen med vår venn fra Bangor hadde jeg med et velsignelseskors jeg har fått i gave fra Hl. Katarinaklosteret i Egypt. Dermed bar vi også med oss våre koptiske venner. De keltiske kristne var nært knyttet til ørkenfedrene i Egypt og Syria.

Takk til alle dere som ba for seminaret mitt fredag: "Norske bønnehus med keltiske røtter - hvordan leve et liv i bønnens rytme". Det kom så mange at flere måtte gå igjen, selv om flere valgte å sitte på gulvet. Mange gode tilbakemeldinger.