Asketisk munk reddet den syrisk-ortodokse kirken

Det kunne ikke ha vært mer passende å feire minnet om Jakob Baradeus (ca 500-578) enn i den store fasten! Syreren var alltid kledd som en tigger. Navnet Baradeus kommer fra kappen av hestehår som han bar. Hans liv var et asketisk og svært enkelt liv - men du verden - med hvilken kraft!

Og det passer veldig godt i 2018 at vi løfter fram en syrisk kristen!

På denne dagen feirer våre venner i den syrisk-ortodokse kirken en av sine største skikkelser - Jakob Baradeus. Etter kirkemøtet i Khalkedon i år 451 var de orientalske kirkene isolert fra Konstantinopel. En av de som holdt disse kirkene sammen og som styrket dem var Baradeus. Til fots vandret Baradeus gjennom Lilleasia, Syria, Mesopotamia, ja, helt til Armenia og grensen til Persia. Overalt gav han de troende nytt mot, blant annet ved å feire nattverden sammen med dem.

Denne Jakob Baradeus vokste opp i Tela Mauzalat som ligger øst for Edessa. Her var hans far prest. Jakob tilbrakte en stor del av oppveksten i et kloster, og ble sterkt preget av klosterets bønnerytme. Han lærte seg gresk og syrisk og ble etter hvert viden kjent for sitt liv i bønn og askese. Ryktene nådde til og med keiserinne Theodora i Konstantinopel. Hun sendte bud på ham, og Jakob gav seg motvillig på vei. Hva skulle han der å gjøre? Hans kall var å være tro mot sine egne i sitt eget hjemland.

Jakob Baradeus ble ikke blendet av det overdådige ved det keiserlige hoff. Han trakk seg tilbake til et kloster der han kunne leve alene i bønn de årene han oppholdt seg i den keiserlige byen. Så fort anledningen bød seg la han i vei hjemover. Det skjedde da keiserinne Theodora forstod hvor alvorlig situasjonen var for de kristne tilhørende den syrisk-ortodokse kirken. Det var stor mangel på åndelig lederskap. Av keiserinnen fikk Jakob Baradeus oppdraget med å gjenoppbygge den syriske kirken. Ingen liten oppgave.

I Konstantinopel fantes det noen syriske biskoper på denne tiden. Keiseren hadde sørget for å sette dem i husarrest. De vigslet han til biskop.

Den såkalte Jakobsliturgien, som brukes den dag i dag, er fremdeles i bruk. På en reise i Egypt ble han svært syk. Han døde 30. juli år 578 i et kloster nær den egyptiske grensen.

Bryr vi oss egentlig om våre lidende trossøsken i Aleppo?

Jeg vet ikke om du tenker over det når du ser TV bildene fra kampene som raser i den syriske byen Aleppo, men i denne byen har det vært et stort antall kristne siden den aller første kristne tiden. Nå drepes våre trossøsken, nå fordrives de fra sine hjem. Hvordan reagerer norske kristne på dette? Hvor er bønnevakene for våre forfulgte medssøsken i troen? Så langt jeg har sett er det en øredøvende taushet her hjemme. Vi er opptatt av det dårlige sommerværet, og om sommerstevnet vi deltar på har gode talere og sangkrefter. Hvis ikke velger vi et annet som passer oss best. Våre syriske venner har vi glemt. Hvor mange av oss har bedt for dem disse dagene?

Syria i Det nye testamente
Helt i begynnelsen på Evangeliet etter Matteus, leser vi om at syrerne får høre ryktene om Jesus: 'Ryktet om ham spredte seg til hele Syria, og de kom til ham med alle som hadde vondt ...' (Matt 4,24) Tidlig ble det plantet menigheter her. Ved Apostelmøtet i Jerusalem leser vi i Apg 15, om brevet som sendes til de hedningekristne menighetene, og der står det å lese: 'Apostlene og de eldste, brødrene deres, hilser de søsknene som er av hedensk ætt i Antiokia, Syria og Kilikia ....' (Apgj 15,23) Og i forbindelse med den andre misjonsreisen som apostelen Paulus legger ut på leser vi at 'han la veien om Syria og Kilikia og styrket menighetene der'. (Apgj 15,41) Når han så skriver brevet til alle forsamlingene i Galatia området, nevner han også reisen til Syria, jfr Gal 1,21.

Og det var her i Syria, nærmere bestemt i den nordlige delen, i Antiokia, som ligger ca 25 km fra Middelhavet - vår tids Antakje - at den første hedningekristne menighet ble grunnlagt, og Kristi etterfølgere første gang ble kalt 'kristne'.

Jakobsliturgien og Kristusikonet
Kirkene i Aleppo bruker den såkalte Jakobsliturgien. Enkelte mener at denne skriver seg helt tilbake til apostelen Jakob, Jesu bror. Gammel er den i hvert fall. Vi vet at den ble brukt av menigheten i Antiokia før år 300. Her i Aleppo finnes også det ikon av Kristus, som sies å være malt av selveste evangelisten Lukas, som i følge tradisjonen var en ivrig ikonmaler.

250.000 kristne
Aleppo er en av verdens eldste byer. Den er minst 4000 år gammel. Her bor det 250.000 kristne. De utgjør 12 prosent av befolkningen. Inntil 1948 var det også en stor jødisk befolkning her. Mens disse linjene leses raser kampen om Aleppo, og midt i skuddvekslingene og kanondrønnene, befinner altså våre brødre og søstre seg. De syriske opprørerne sier de vil ta byen. Hva som nå vil skje med de kristne er uvisst. Det er ingen ting som tyder på at den såkalte 'arabiske våren' har ført til bedre kår for de kristne, heller tvert om.

Hva gjør så vi som leser dette? Folder vi våre hender nå og ber for våre brødre og søstre i troen på Jesus? Ringer vi noen vi kjenner og danner en bønnelenke?  Eller forholder vi oss tause? Hva skjer når det er vi som lider neste gang? Er det da noen som ber for oss?

Bildet er fra Aleppo i Syria og taler for seg selv.