Slik ble de første menighetene ledet, del 1

I noen artikler fremover skal vi se på hvordan de første menighetene ble ledet. Først og fremst skal vi ta for oss tjenesten som eldste, og vi skal se litt nærmere på de to begrepene episkopos og presbyteros, det vi oversetter med biskop eller tilsynsmann, og eldste.

La meg først gi et lite eksempel på hvordan de ulike tjenestegavene fungerte ganske tidlig i den unge menighetens historie. Vi leser fra Apostlenes gjerninger kapitel 14:

"De (altså apostlene) forkynte evangeliet der i byen og vant mange disipler. Så vendte de tilbake til Lystra, Ikonium og Antiokia. De styrket disiplenes sjeler, formante dem til å holde fast ved troen og sa: Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler. Og de valgte eldste for dem i hver menighet. Og etter bønn og faste overgav de dem til Herren, som de var kommet til tro på." (v.21-23)

Vi ser her to tjenestegaver i funksjon: apostelens og de eldste. Før vi går nærmere inn på hvordan eldstetjenesten fungerte i nytestamentlig tid, skal vi se på begrepet slik vi finner det i Det gamle testamente:

Allerede mens hebreerne oppholdt seg i fangenskap i Egypt fantes eldstetjenesten blant dem. Vi leser om dette i 2.Mos 3,16-18a: "Gå nå og kall sammen de eldste i Israel og si til dem: Herren, deres fedres Gud, Abrahams, Isaks og Jakobs Gud har åpenbart seh for meg og sagt: Jeg har sett til dere og jeg har sett hva som er blitt gjort mot dere i Egypt, og jeg har sagt: Jeg vil føre dere ut fra alt det onde dere lider i Egypt, til kana'aneernes og hetittenes og amorittenes og ferisitternes og hevittenes og jebusittenes land, til et land som flyter med melk og honning. De skal komme og høre på dine ord..."

Eldstetjenesten fantes altså før Moses. Det er de eldste som kommer for å lytte til ham, og høre hva Gud har sagt til Moses. Vi finner de eldste igjen i 2.Mos 4, hvor Aron får beskjed om å gå Moses i møte i ørkenen. Der kunngjør Moses for Aron alle de ord som Herren har gitt ham, og så heter det: "Så gikk Moses og Aron og samlet alle de elste av Israels barn." (v.29)

I 2.Mos 12,21 leser vi at Moses nok en gang samler de eldste, og i forbindelse med at Gud ber Moses slå på klippen så det kommer vann ut av den, leser vi: "Herren sa til Moses: Gå fram foran folket og ta med deg noen av Israels eldste ..." (2.Mos 17,5)

I 2.Mos 18 leser vi mer inngående om eldstetjenesten i den gamle pakt, om den delegerte myndigheten tjenesten innebærer. Vi skal se nærmere på dette i neste artikkel.

På bildet ser vi en Amish biskop.

Det største behovet: Hyrder som lærer i tråd med den overleverte tro

Forleden dag gikk det et program på NRK1 om en sauegjeter. Jeg så dette programmet av to årsaker: det ene fordi jeg er veldig glad i naturprogrammer, og fordi jeg var veldig interessert i hvordan livet til en gjeter arter seg. Og det var nesten som å bli dratt inn i bibelhistorien. Gjeterens oppgave var å lede saueflokken til gode beitemarker, vokte dem og lete etter de sauene som rotet seg bort! Ikke ulikt oppgaven til den som er kalt til å være hyrde for den Kristi kirke.

Det er to ting som jeg har tenkt mye på i lang tid nå, - i forbindelse med den åndelige armoden vi opplever her i vest. Det er mangelen på gode beitemarker og mangelen på hyrder til å gå vokte flokken. I sin avskjedstale til de eldste i Efesos, beskriver apostelen Paulus noe av det han ved Den Hellige Ånds profetiske gaver ser vil skje etter apostelens død: "For jeg vet at når jeg har dratt bort, vil glupske ulver trenge inn blant dere, og de skåner ikke flokken. Ja, blant deres egne skal det stå frem menn som farer med falsk lære for å få dratt disiplene med seg." (Apgj 20,29-30. NTR 05)

Hvor sann er ikke denne profetien! På bakgrunn av dette dystre fremtidsperspektivet er det at apostelen sier: "Ta vare på dere selv og på hele den flokken som Den hellige ånd har satt dere til å være tilsynsmenn for! Vær hyrder for Guds menighet, som han vant ved sitt eget blod." (Apgj 20,28. NTR 05)

Ikke siden aposteltiden har det vært et større behov for rettelig kalte hyrder for Kristi kirke. Menn som, utrustet av Den Hellige Ånd, kan vokte flokken mot de glupske ulvene og som kan lede til de grønne gressgangene hvor flokken kan få mat og hvile. Det er her det svikter i dag. Det er veldig beskrivende det som vi kan lese i den store Messias-profetien i Jesaja 53. "Vi fòr alle vill som sauer, vi vendte oss hver sin vei." (Jes 53,6 Bibelselskapet 78/85) Når Jesus gikk ut til Oljeberget etter at de hadde feiret nattverden på Øvresalen, sier Han til sine etterfølgere: "I natt kommer dere alle til å vende dere bort fra meg, for det står skrevet: Jeg vil slå hyrden, og saueflokken skal bli spredt." (Matt 26,31. NTR 05) Legg merke til at når hyrden blir slått - når angrepene settes inn mot han som skal være hyrde - da blir saueflokken spredt.

I dag er problemet at hyrdene ikke taler som Guds ord. En sier noe, en annen noe annet. Og saueflokken vet ikke hvor den skal gå. Derfor går noen hit, andre dit. Vi trenger desperat tydelige hyrder som lærer i tråd med det Kristi kirke alltid har lært. Vi formanes i Guds ord til "å stride for den tro som èn gang for alle er blitt overgitt de hellige." (Jud v.3. Norsk Bibel 88/07) Dette er hyrdens oppgave: lære i tråd med den overleverte apostoliske tro. En tro som ikke forandres med tiden. Den er "overgitt", overlevert, fastsatt.

Når noen hyrder ikke lærer i tråd med den overlevete tro, må vi kalle dem det de rettelig er: falske hyrder. Apostelen advarte mot dem, når han talte til de eldste fra Efesos. Han sa at de ville komme fra deres egne sammenhenger - legg merke til det - og de vil ikke skåne flokken. De vil få flokken til å følge etter seg.

I en tid som vår er det viktig at vi husker de ordene som Jesus sa i en sådan situasjon:

"Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den som ikke går inn i fårekveen gjennom døren, men stiger over et annet sted, han er en tyv og en røver. Men den som går inn gjennom døren, han er fårenes hyrde. For ham lukker dørvokteren opp. Fårene hører hans røst, og han kaller sine får ved navn og fører dem ut. Når han har fått alle sine får ut, går han foran dem, og fårene følger ham, fordi de kjenner hans røst. Men en fremmed vil de ikke følge. De vil flykte fra ham, for de kjenner ikke de fremmedes røst." (Joh 10,1-5. Norsk Bibel 88/07)

Ikonet viser Ignatios, biskop av Antiokia.