Det største behovet: Hyrder som lærer i tråd med den overleverte tro

Forleden dag gikk det et program på NRK1 om en sauegjeter. Jeg så dette programmet av to årsaker: det ene fordi jeg er veldig glad i naturprogrammer, og fordi jeg var veldig interessert i hvordan livet til en gjeter arter seg. Og det var nesten som å bli dratt inn i bibelhistorien. Gjeterens oppgave var å lede saueflokken til gode beitemarker, vokte dem og lete etter de sauene som rotet seg bort! Ikke ulikt oppgaven til den som er kalt til å være hyrde for den Kristi kirke.

Det er to ting som jeg har tenkt mye på i lang tid nå, - i forbindelse med den åndelige armoden vi opplever her i vest. Det er mangelen på gode beitemarker og mangelen på hyrder til å gå vokte flokken. I sin avskjedstale til de eldste i Efesos, beskriver apostelen Paulus noe av det han ved Den Hellige Ånds profetiske gaver ser vil skje etter apostelens død: "For jeg vet at når jeg har dratt bort, vil glupske ulver trenge inn blant dere, og de skåner ikke flokken. Ja, blant deres egne skal det stå frem menn som farer med falsk lære for å få dratt disiplene med seg." (Apgj 20,29-30. NTR 05)

Hvor sann er ikke denne profetien! På bakgrunn av dette dystre fremtidsperspektivet er det at apostelen sier: "Ta vare på dere selv og på hele den flokken som Den hellige ånd har satt dere til å være tilsynsmenn for! Vær hyrder for Guds menighet, som han vant ved sitt eget blod." (Apgj 20,28. NTR 05)

Ikke siden aposteltiden har det vært et større behov for rettelig kalte hyrder for Kristi kirke. Menn som, utrustet av Den Hellige Ånd, kan vokte flokken mot de glupske ulvene og som kan lede til de grønne gressgangene hvor flokken kan få mat og hvile. Det er her det svikter i dag. Det er veldig beskrivende det som vi kan lese i den store Messias-profetien i Jesaja 53. "Vi fòr alle vill som sauer, vi vendte oss hver sin vei." (Jes 53,6 Bibelselskapet 78/85) Når Jesus gikk ut til Oljeberget etter at de hadde feiret nattverden på Øvresalen, sier Han til sine etterfølgere: "I natt kommer dere alle til å vende dere bort fra meg, for det står skrevet: Jeg vil slå hyrden, og saueflokken skal bli spredt." (Matt 26,31. NTR 05) Legg merke til at når hyrden blir slått - når angrepene settes inn mot han som skal være hyrde - da blir saueflokken spredt.

I dag er problemet at hyrdene ikke taler som Guds ord. En sier noe, en annen noe annet. Og saueflokken vet ikke hvor den skal gå. Derfor går noen hit, andre dit. Vi trenger desperat tydelige hyrder som lærer i tråd med det Kristi kirke alltid har lært. Vi formanes i Guds ord til "å stride for den tro som èn gang for alle er blitt overgitt de hellige." (Jud v.3. Norsk Bibel 88/07) Dette er hyrdens oppgave: lære i tråd med den overleverte apostoliske tro. En tro som ikke forandres med tiden. Den er "overgitt", overlevert, fastsatt.

Når noen hyrder ikke lærer i tråd med den overlevete tro, må vi kalle dem det de rettelig er: falske hyrder. Apostelen advarte mot dem, når han talte til de eldste fra Efesos. Han sa at de ville komme fra deres egne sammenhenger - legg merke til det - og de vil ikke skåne flokken. De vil få flokken til å følge etter seg.

I en tid som vår er det viktig at vi husker de ordene som Jesus sa i en sådan situasjon:

"Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den som ikke går inn i fårekveen gjennom døren, men stiger over et annet sted, han er en tyv og en røver. Men den som går inn gjennom døren, han er fårenes hyrde. For ham lukker dørvokteren opp. Fårene hører hans røst, og han kaller sine får ved navn og fører dem ut. Når han har fått alle sine får ut, går han foran dem, og fårene følger ham, fordi de kjenner hans røst. Men en fremmed vil de ikke følge. De vil flykte fra ham, for de kjenner ikke de fremmedes røst." (Joh 10,1-5. Norsk Bibel 88/07)

Ikonet viser Ignatios, biskop av Antiokia.

Bispeembetet i den tidlige kirken, del 4

Ordningen for den tidlige kirken kommer tydelig til uttrykk i det brevet den hellige Ignatios skriver til "den hellige menighet i Tralles i Lille-Asia". Der skriver han: "Videre skal dere alle vise aktelse for diakonene som for Jesus Kristus, likeså for biskopen som er et avbilde av Faderen, og for presbyterne som er lik en Guds rådsforsamling og et forbund av apostler. Uten disse er det ikke tale om kirke."

Hva er en kirke? I vårt nye testamente brukes ordet ekklesia praktisk talt alltid om kirken eller menigheten. Dette ordet kommer av det greske ordet ek-kaleo som betyr å kalle ut fra. Den kjente teologen William Barclay har sagt følgende: "Menigheten er en flokk mennesker som kommer sammen, ikke så meget fordi de har valgt å komme sammen, men fordi Gud har kalt dem til seg; ikke så meget for å dele med hverandre sine egne tanker og meninger, men for å lytte til Guds røst."


En slik menighet vi her taler om må være ordnet etter et bibelsk mønster. Og dette mønsteret, slik det ble praktisert i den tidlige kirken, bestod av diakoner, biskoper, presbytere. De nytestamentlige skriftene gir oss også tydelige føringer for dette. Også i sitt brev til menigheten i Tralles er Ignatios tydelig på den aktelsen som skal vises de som er innsatt til tjeneste i menigheten. Helt i begynnelsen på dette brevet nevner Ignatios en viss Polybios. Om denne skriver han: "deres biskop... han ankom etter Guds og Jesu Kristi vilje her i Smyrna." Så menigheten i Tralles hadde også sin egen biskop, slik de andre menighetene hadde det. "Når dere underordner dere biskopen likesom dere er Jesus Kristus undergitt, synes dere meg å leve ikke på menneskelig vis, men etter Jesu Kristi vilje, han som døde for vår skyld for at dere i tro på hans død skal unnfly døden. Det er altså nødvendig - slik dere også gjør - at dere ikke foretar dere noe uten biskopens vilje, ja vær også presbyteriet undergitt liksom Jesu Kristi apostler.... Så må også de som er diakoner for Jesu Kristi hemmeligheter på alle måter leve alle til behag. For de gjør ikke diakontjeneste for mat og drikke, men de er tjenere for Guds kirke."


Videre i sitt brev til denne menigheten advarer Ignatios sterkt mot vranglære, og det er interessant å se hvordan han beskriver både vranglæren og vranglærerne: "Så formaner jeg dere, ikke jeg, men Jesu Kristi kjærlighet: Ta til dere bare den kristne næring og unngå de fremmede vekstere som er vranglære. De blander denne med Jesus Kristus og later som de er troverdige. De gir fra seg dødelig gift blandet med honningvin, som den uvitende gjerne tar imot i fordervelig lyst, og det blir hans død." Hva skal så menighetens medlemmer gjøre for å unngå å bli dratt med av det vranglærende bedrageriet? Jo, et vern mot vranglæren er de som er innsatt til å vokte hjorden mot den: "Vokt dere derfor for slike mennesker. Det vil lykkes for dere dersom dere ikke blir overmodige og skiller lag med vår Gud, Jesus Kristus, biskopen og med apostlenes forskrifter. Den som befinner seg innenfor helligdommen er ren, men den som befinner seg utenfor, er ikk ren. Det betyr at den som foretar seg noe uten biskopens, presbyteriets og diakonens vilje, han er ikke ren i sin samvittighet."


Ignatios vil hjelpe den Guds menighet som er i Tralles til å bli bevart i troen. Derfor advarer han de kristne mot å høre på mennesker som ikke tilhører Guds menighet. "Gi ikke hedningene noe påskudd slik at Guds menighet blir spottet på grunn av noen få uforstandige personer," skriver han. De kristne skal høre på de som Gud har innsatt i sin tjeneste. De må ikke skille lag med den tro som en gang er blitt overgitt dem, og det er biskopens oppgave å vokte denne læren. Hvordan skal man så stille seg til sin biskop? Om dette skriver Ignatios følgende: "Hold fast på deres samstemmighet og deres felles bønn. Det sømmer seg for hver og en av dere, i særlig grad for presbyterne, å gi biskopen nytt mot, til ære for Faderen, Jesus Kristus og apostlene."


Ikonet fremstiller biskop Ignatios av Antiokia

Bispeembetet i den tidlige kirken, del 3

I to artikler har vi sett på hva den hellige Ignatios, biskop av Antiokia, skriver om bispeembetet til kirken i Efesos. I denne artikkelen skal vi på hva han skriver om det samme tema i sitt brev til Magnesierne. I dette brevet henvender Ignatios seg til menigheten i Magnesia ved Meander "og ønsker den alt godt i Gud Fader og i Jesus Kristus." Denne menigheten har sin egen biskop ved navn Demas. Om ham heter det: "Demas, deres biskop som er verdig for Gud." Ignatios oppgir også navn på menighetens øvrige lederskap. Dette lederskapet består av: "Bassos og Apollonios" som omtales slik: "verdige presbytere" og diakonen Sotion, som Ignatios kaller "min medtjener". Det er veldig interessant å merke seg at denne diakonen gleder Ignatios seg over fordi "han er undergitt biskopen liksom Guds nåde og presbyteriet likesom Jesu Kristi lov." Vi ser her tydelig at det finnes et hierarki i den første menighet, og vi ser at Ignatios berømmer at denne diakonen er underordnet biskopen for denne forsamlingen. Nødvendigheten av dette utdyper han også i sitt brev. Ignatios skriver:

"Det sømmer seg altså å ikke bare kalles kristne, men også å være det. Vel finnes det også slike som kaller biskopen ved navn, men de foretar seg alt mulig uten hans vilje. Slike mennesker synes meg ikke å ha god samvittighet, ettersom de ikke kommer sammen regelmessig slik det er foreskrevet."

I brevet til menigheten i Magnesia ser vi klarere enn i brevet til menigheten i Efesos hierarkiet innen kirken. Her heter det:

"Legg vinn på å utføre alle ting i samstemmighet med Gud, idet biskopen har forsetet i Guds sted, presbyterne inntar apostelrådets plass og diakonene - som for meg er overmåte kjære - er betrodd Jesu Kristi tjeneste... Det må ikke finnes noe iblant dere som vil kunne splitte dere. Dere skal langt mer danne en enhet med biskopen og med dem som er forstandere og slik være et forbilde og formidle uforgjengelig lære.... Likesom Herren ikke gjorde noe uten Faderens vilje fordi han er ett med ham, hverken ved seg selv eller gjennom apostlene, så må heller ikke dere foreta dere noe uten biskopens og presbyternes vilje. Forsøk heller ikke å gi det som skjer privat, skinn av fornuft. Nei, la det skje i forsamlingen: Èn bønn, ett bønnerop, ett sinn, ett håp i kjærlighet..."

At underordning under biskopen var viktig, og at man holdt fast ved Herrens og apostlenes forskrifter, ser vi av dette som Ignatios skriver her:

"Legg da vinn på å være fast forankret i Herrens og apostlenes forskrifter slik at dere kan lykkes i alt dere gjør, både i kjøtt og ånd, i tro og kjærlighet, ved Sønnen og Faderen og Ånden, fra begynnelsen til enden, sammen med deres høyverdige biskop og deres presbyterium, som er en verdig sammenflettet krans, og de som etter Guds vilje er diakoner. Vær biskopen og hverandre undergitt, liksom Jesu Kristus som menneske var undergitt Faderen, og apostlene var undergitt Kristus, Faderen og Ånden for at de skulle være en enhet i kjøtt og ånd."

Bispeembetet i den tidlige kirken, del 2

”For om en og to personers bønn har en slik makt, hvor langt mer da biskopens, ja hele kirkens bønn,” skriver den hellige Ignatios, biskop av Antiokia i sitt brev til menigheten i Efesos.

Dermed har han på en sterk måte understrekt betydningen av den kollektive bønnen, ikke bare den individuelle. I kraft av sitt embete representerer biskopen Kirken. Og Kirken ber. I forbindelse med hver eneste gudstjeneste ber Kirken som en akkord. I leser om de 120 som var samlet i bønn i Jerusalem i dagene før pinsehøytiden: ”Alle disse holdt seg SAMSTEMMIG til bønnen og påkallelsen….” (Apgj 1,14) Denne samstemmighet finner vi også fra Kirkens fødsel av, og den har fulgt Kirken opp igjennom historien. Når biskopen er tilstede feires da også den biskoppelige liturgien.

At menigheten skal holde i ære sine ledere, finner vi skrevet flere steder i Den Hellige Skrift. ”Vær lydige mot deres (vei)ledere og rett dere etter dem! For de våker over sjelene deres og skal en gang avlegge regnskap. Sørg for at de kan gjøre det med glede, uten å sukke. Ellers blir det ikke til gagn for dere.” (Hebr 13,17) ”Og vi ber dere innstendig, søsken, om å anerkjenne dem som arbeider blant dere, de som er deres forstandere i Herren og som oppmunter dere. Dere skal omslutte dem med overveldende stor kjærlighet for deres gjernings skyld! Hold fred med hverandre!” (1.Tess 5,12-13) Hos Ignatios lyder dette slik: ”Jo mer en ser at en biskop tier desto større ærefrykt skal en ha for ha,. Enhver som husets herre sender for å forvalte sin eiendom, må vi ta imot på samme måte som herren som har sendt ham. Det er da innlysende at en må se opp til biskopen som til Herren selv.”

I følge Ignatios representerer biskopen Herren selv. Derfor er det innlysende at vi tar imot ham, på samme måte som om det var Herren selv som kom. Ikke i form av noen tilbedelse, for den tilhører alene Den treenige Gud, men fordi biskopen representerer Herren. Ignatios skriver: ”La oss derfor legge vinn på å ikke sette oss opp imot biskopen slik at vi kan være Gud undergitt.”

Mot slutten av sitt brev til menigheten i Efesos skriver Ignatios om Guds frelsesplan ”som fører fram til det nye menneske Jesus Kristus, ved troen på Ham og kjærligheten til Ham, og ved Hans lidelse og oppstandelse.” Så skriver Ignatios: ”Dette vil jeg fremfor alt gjøre dersom Herren lar meg få vite at dere alle og enhver i nåde kommer sammen, i èn tro og i Jesus Kristus – han som er et menneske av Davids ætt, Menneskesønnen og Guds sønn. Slik skal dere vise biskopen og presbyteriet lydighet med et udelt sinn og bryte ett brød, det som er udødelighetens legemiddel, en motgift for at man ikke skal dø, men alltid leve i Jesus Kristus.”

Biskopen representerer Kirkens enhet i kraft av sitt embete. Det beste menigheten dermed kan gjøre for å vise at denne enhet er reell er å vise biskopen og lederskapet i menigheten lydighet ved å ta del i eukaristien med et udelt sinn. Dermed er vi tilbake til den enhet som kjennetegnet Kirkens fødsel. ”Da pinsedagen var kommet, var de alle samlet på samme sted med samstemt sinn.” (Apgj 2,1)

Disse ordene til den hellige Ignatios er særdeles viktige i en tid hvor en del vil bryte med Kirkens enhet, og dyrke sine egne meninger, og gå hver sine veier. Dette er jo ikke minst protestantismens store svøpe: er vi ikke enige, så danner vi bare en ny menighet og etter hvert et nytt kirkesamfunn. Eller som en har sagt: Protestantene har ikke en pave, de er alle paver.

Ikonet viser den hellige Ignatios

(fortsettes)

Bispeembetet i den tidlige kirken, del I

Han kalte seg selv Theoforos - Gudbæreren, den hellige Ignatius av Antiokia. Tradisjonen vil ha det til at Ignatius var det lille barnet som Jesus stilte fremfor disiplene og sa: "Den som tar imot et slikt lite barn i mitt navn, tar imot meg. Og den som tar imot meg, tar ikke imot meg, men ham som har sendt meg." (Mark 9,37-38). Det finnes ulike kilder som vil ha det til at Ignatios ble konsekrert til den tredje biskopen av Antiokia av apostelen Peter, etter at Peter hadde forlatt dødsleiet til Evodius, den andre biskopen av Antiokia, og disippel av apostelen Johannes. Andre kilder vil ha det til at Ignatius også var disippel av Johannes, og at han ble viet til biskop rundt år 69 e.Kr, som Antiokias andre biskop etter Peter. Antiokia var den gangen den tredje største byen i Romerriket etter Roma og Aleksandria med den første og største menigheten av hedningekristne. Som vi kjenner til fra Apostlenes gjerninger var det her i Antiokia at Jesu disipler først fikk navnet kristne, jfr Apgj 11,26.

Den hellige Ignatius virket her i ca 40 år, uten at vi kjenner noe særlig til hans episkopat. Ignatius overlevde forfølgelsene under keiser Domitian (81-96) , men under keiser Trajan (98-117) ble Ignatius arrestert, og gav ordre om at biskop Ignatius skulle føres i lenker til Rom. Årsaken var at Ignatius ikke ville bøye kne for Roms avguder. Sammen med noen andre kristne ble han satt på et skip til Seleukia, en havneby omkring 25 kilometer fra Antiokia, og av en eller annen ukjent grunn seilte de langs kysten av Lilleasia istedet for å dra rett til Rom. De stanset en tid i Smyrna, dagens Izmir i Tyrkia, hvor Ignatius hadde et møte med den hellige Polykarp, som da var en ung mann. Hit kom også biskop Onesimos i spissen for en delegasjon fra Efesos, biskop Damas med utsendinger fra Magnesia og biskop Polybios fra Tralles. Det er fra Smyrna at Ignatius skriver de fire første av de syv brevene han er særlig kjent for, til menighetene i Efesos, Magnesia, Tralles og Rom.

Bispemøtet i Smyrna er spesielt interessant fordi det bekrefter at kirken på denne tiden var ledet av biskoper for de ulike menighetene. Kirken var altså tidlig ordnet på denne måten, og det bekreftes også gjennom disse brevene som Ignatius skriver. Vi skal nå i en serie med artikler se nærmere på hva Ignatius skriver om bispeembetet, og vi starter med hans brev til menigheten i Efesos.

Allerede i begynnelsen på dette brevet nevner Ignatius biskop Onesimus, som han kaller "deres jordiske biskop". Om dette er den samme Onesimus vi blant annet leser om i brevet til Filemon, den rømte slaven, vet vi ikke. Men biskopen for menigheten i Efesos heter nå altså det samme. Ignatius ber menigheten i Efesos at de "elsker ham etter Jesu Kristi vilje og at dere alle ligner ham. Ja, lovet være ham som har vist dere den nåde - verdige som dere er - å få en slik biskop."Videre ser vi, helt i begynnelsen på dette brevet, at det finnes et hierarki i menigheten. Ignatius skriver: "Måtte jeg alltid kjenne denne glede over dere, så sant jeg selv er verdig. Så sømmer det seg å forherlige Jesus Kristus på alle måter, han som har herliggjort dere. Og dere må være bygget sammen i en og samme underordning, undergitt biskopen og presbyteriet, og slik helliget i alle ting."

Med andre ord: Menigheten skal være undergitt sin biskop og menighetens eldste. På denne måten, skriver Ignatius, blir de "helliget i alle ting." Det er interessant å se hvordan Ignatius ser på seg selv. Han ser ikke seg selv som noen betydningsfull person, så det er altså ikke snakk om at han opphøyer seg selv til å være noe fremfor de andre. Han sier sågar: "Først nå er jeg ved å bli en disippel." Og det har sammenheng med at han nå bærer lenker for Jesu skyld. "Jeg taler til dere som mine medlærlinger." Dette sier han samtidig med at han understreker at biskopene er "innsatt over den vide jord", og at dette er i "pakt med Jesu Kristi vilje." Dette er altså ikke noe noen har funnet på, som en smart måte å organisere Kirken på, men Ignatius understreker at dette er helt i tråd med det som er Jesu vilje. Dette uttrykker også Ignatius på denne måten:

"Derfor sømmer det seg for dere i løpe i samsvar med biskopens vilje, hva dere også gjør. Deres presbyterium, som bærer sitt navn med rette og er verdige for Gud, er nemlig bundet sammen med biskopen slik som strengene til harpen. Derfor toner sangen om Jesus Kristus gjennom deres enighet og samstemte kjærlighet. Ja, mann for mann må dere bli et kor slik at dere samstemmig, med ett sinn og med den toneart dere har fått fra Gud, i enhet kan synge med en røst for Faderen gjennom Jesus Kristus, for at han både skal høre dere og gjennom deres gode gjerninger erkjenne at dere er Hans Sønns lemmer. Det er altså en god ting at dere lever i en uklanderlig enhet slik at dere alltid kan ha del i Gud."

(fortsettes)